er jeg egoistisk?

[Anonym bruker]

i januar mistet jeg søskenbarnet mitt..han ble bare 26 år. Dødsfallet kom veldig brått på Jeg tok det tungt. min famile og denne familen har hatt god kontakt hele tiden..de er to nære brødre..og så vi søskenbarna er godt kjente med hverandre og møttes mye fra vi var små og oppover..

Synes dødsfallet og begravelsen var veldig tungt for meg.

Lite trøstende ord fra min samboer også..mulig han ikke vet hva han skal si og gjøre i en sånn situasjon..

 

Nå har min samboer mistet en besteforelder..som jeg da aldri har møtt.

 

Nå sitter jeg å lure på å si til han at om det går greit at jeg ikke blir med i begravelsen..er ikke så lenge siden jeg var i begravelse til mitt søskenbarn, og vet ikke om jeg orker tanken på å gå i noe begravelse nå.

Jeg har aldri møtt han hell..skulle jo så klsrt vært med for samboer sin skyld (men jeg dro jo uten han i mitt søskenbarns begravelse også..spurte ikke om han ville være med hell..jeg hadde jo familien min jeg..og han hadde heller aldri møtt han)

 

Er jeg da egoistisk visst jeg da sier til han at jeg blir ikke med i begravelsen..for jeg tok dødsfallet til mitt søskenbarn så tungt og orker ikke tanken på noe begravelse nå..

 

Hadde jeg kjent vedkommende hadde jeg dratt da..trur jeg..

 

Nå vil jeg dere skal si deres ærlige mening her..

[Beibifot er blitt Storebror]

Trist å høre. Men jeg synest du skal spørre din samboer om han virkelig ønsker at du skal bli med, og si det til ham hvor opprørende det blir for deg og "gå gjennom det en gang til".

Lykke til, og nei jeg synest ikke det er egoistisk. Jeg er oxo veldig følsom på det område. Og forstår deg godt.

[Gjest Bjørnen Collargol*gravid*]

Enig med Beibifot.

Sprø samboern din om han veldig gjerne vil at du skal være med. Forklar han at du ikke vet om du makter etter det du har vært igjennom.

 

Håper det ordner seg!

[Anonym bruker]

for noen år siden hadde jeg en heftig diskusjon med en gammel tante av min mann.... hun syns det var veldig rart at jeg ikke var i begravelsen til hans farmor. men jeg spurte mannen(var samboer da) om han ønsket jeg skulle bli med, men han sa at det ikke var nødvendig. jeg hadde ikke møtt henne noen gang. så når denne tanten brøy seg svarte jeg at jeg syns det ville vært direkte hyklersk å gå i en begravelse til en ukjent når mannen ikke følte han trengte meg.... det ble litt oppstandelse, men. jeg syns ikke det er naturlig å gå i begravelse til en ukjent om det da ikke er sterkt ønsket som støtte for mannen min. synes ikke det er egoistisk, og i tillegg etter det du opplevde nylig, syns jeg du har all grunn til å ikke gå.

jeg husker de første begravelsene etter min venninne døde som 16-åring...da "så" jeg henne i den kista hver gang og gråt masse, og noen syns nok det var litt snålt, og det føltes nesten ekkelt også.

 

om han ikke absolutt trenger din støtte, så vær hjemme du..

[Sannellerslik?]

Onkelen til min sambo døde for en stund siden. Jeg hadde aldri møtt han eller snakket med han, hadde heller ikke snakket noe særlig med ungene hans eller eks-kona, derfor dro jeg ikke i den begravelsen. Både sambo og foreldrene/søskena hans synest det var helt greit og forsto godt hvorfor jeg valgte å ikke dra.

Så jeg skjønner godt om du velger å ikke dra i den begravelsen:)

lykke til!

[maria isabell]

du bør støtte samboeren din,selv om du har det svært tøfft nå..

[Anonym bruker]

min samboer støttet jo ikke meg da..sa ikke et trøstende ord til meg ikke en klem engang..og det jeg opplevde var mye mere tragisk enn det han opplevde..for han er glad bestefaren slipper å lide mere..jeg mistet en ung slekning på en utrolig tragisk måte..

 

Har ikke fått snakket med han om det enda..men jeg blir nok hjemme..bare å tenke på begravelsen fikk meg til å gråte i går pga jeg begynte å tenke på han jeg mistet..så er veldig tungt for meg enda..er jo ikke 2mnd sien det skjedde engang..