Noen andre stemødre her? :)

[FrøkenKnallkul]

Jeg er stemor (huff, liker ikke det ordet der) til to jenter på 4 og 11 år. De er her hos oss på "normalt" samvær. For meg er det naturlig at det av og til blir snakk om moren deres når de er her, er ikke naturlig om de aldri skal få lov til å snakke om henne. Hjemme hos dem er vi (mannen min, jeg og vårt felles barn) et ikke-tema, ungene får ikke lov av mor til å snakke om oss.

 

I det siste har det imidlertid begynt å irritere meg litt at eldstejenta stadig kommer med kommentarer om moren og ting de brukte å gjøre sammen når mor og far var sammen. Spesielt når vi gjør hyggelige familieting sammen, går søndagsturer osv. Mannen min er heller ikke spesielt interessert i at x`en skal være et stort tema, da hun oppfører seg svært dårlig mot oss. Så det blir til at vi kamuflerer vår irritasjon og jatter med når dattera snakker om mamma ditt og mamma datt.

 

Da jeg gikk gravid sammenlignet hun til stadighet meg med moren og fortalte hvor stor mage hun hadde, hvordan fødselen var osv. Jeg bet i meg alt dette, men det var egentlig ganske vondt for meg.

 

Kan vi "irettesette" en 11 år gammel jente på disse tingene? Eller skal hun få snakke så mye hun vil og om hva hun vil når det gjelder moren sin?

[*-*]

Jeg tror man nesten bare må la dem snakke, selv om jeg skjønner at det er litt irriterende hvis du føler at jenta på elleve på en måte gjør det for å markere. Jenter på elleve kan jo være ganske manipulative:)

 

Jeg har to stebarn på alder med din eldste og de snakker ofte om moren og hennes kjærste når det passer sånn. De snakker om oss hos mor også, det har alle vi fire voksne ledd av noen ganger, at vi stadig sitter der og nikker og smiler og hører på eviglange historier om hvor utrolig morsomme eller kule de voksne i den andre familien er, hehe.

I utgangspunktet så syns jeg at barn selvfølgelig må få fortelle om livene sine og hva de opplever og har opplevd, og at de ikke skal føle at det er noen ting det ikke er lov å snakke om. Hos oss var det mer prat om mor før, nå etterhvert snakker vi mer om hva vi har gjort sammen og felles minner vi har. Men selvfølgelig lytter og smiler vi hvis barna forteller en historie om noe som har skjedd hos mor.

 

Men på samme måte som hos deg så er ikke far her heller så veldig interessert i å dvele lenge ved nostalgiske minner eller romantiske historier fra fortiden. Hvis barna vil snakke om ting fra deres tid med begge foreldrene så snakker vi om det, men penser gjerne over på noe annet etter en liten stund når det er naturlig. Men noen ganger har det hendt at barna har villet høre litt mer romantiske historier, som "pappa, fortell den historien igjen om da før vi ble født og du reiste kjemeplangt for å besøke mamma fordi du var så forelska" eller "fortell om første gang du var hjemme hos mormor og morfar og dere var kjærster og du var kjempesjenert" - type historier, og da pleier nok min mann ofte å avvise dem på en grei måte med "nei, den historien har dere hørt så mange ganger før, den orker jeg ikke fortelle igjen nå" og så begynner han å snakke om noe annet morsomt i stedet for.

 

Det syns jeg i grunnen er helt greit og det fungerer ok hos oss. Når vi fire er sammen så trenger vi ikke bruke mye tid på å snakke om kjærsteforholdet deres, det er slitsomt for oss voksne, Dessuten er barna blitt såpass store nå at de begynner nok egentlig å forstå at pappa ikke er så keen på å dvele ved kjærlighetshistorier fra gamle dager nå som han har ny kjærste. Det syns jeg også det kan være helt greit å si til barna som begynner å bli litt større hvis de ikke skjønner hint etter et par ganger. Men referanser og historiene fra livene til barna selv ellers må man jo tåle å høre syns jeg, det vil jo bli veldig slitsomt å være barn hvis de hele tiden må tenke på hva de skal si for ikke å nevne mamma. Men syns det er lov å avlede dem litt sånn umerkelig når man blir lei av å høre på, de har jo mødre de kan dele disse minnene med også

[januarsurprise]

Jeg er stemor til 4 barn på 7, 8, 10 og 11. De bor her til daglig. Jeg har ingen problemer med at de snakker om moren sin, men ofte er det ting de er frustrerte over. Når de forteller om noe koselig som har skjedd hos mor synes jeg det er kjempefint at de har hatt positive opplevelser sammen med mamman sin. Jeg har også bedt mamma'n om å få bilde av henne og to søsken av barna (som har en annen far) som bor hos henne, slik at de kan ha det på veggen på rommet sitt. Det er jo mamma'n og søsknene deres.

 

Jeg synes det er helt naturlig at barn spør om ting som hendte da mamma'n og pappa'n var kjærester. Barna var ganske små da de gikk fra hverandre, og det er naturlig at de lurer på hvordan det var da mamma og pappa traff hverandre/bodde sammen osv.

 

Dersom du synes det er slitsomt tror jeg et godt hjelpemiddel kan være å "gå på galleriet", altså at du på en måte står på et galleri og titter ned på situasjonen - blir en betrakter. Det kan være lettere å distansere seg fra irritasjonen du kjenner. Tror ikke det er sunt for barna og skulle legge bånd på seg i forhold til hva man kan prate om hvilket sted. Manipulasjon trenger man ikke å akseptere da, men det er viktig at de ikke blir utrygge i forhold til hva de kan prate om. Det er ikke så lett for barn å se hvilke ting som kan irritere de voksne, og da kan de fort bli usikre.

 

Det må jo være ekstra gdt for dem å føle en trygghet hos dere, at hos dere kan de prate om alt, spesielt siden moren har inntatt en ganske horribel holdning til temaet.

[ostekaka]

Hun må få lov til å snakke om mora si, og hun må få lov til å snakke om mor og far sammen før deg, når det er naturlig.

Hun må ikke få lov til å bruke dette som en måte for å få deg til å føle deg utilpass, eller som en annen form for manipulering. Hun kan også godt bli avspist litt med at det er så lenge siden, om det er overdrevent sånn hun holder på.

Det er jo ikke utenkelig at hun kan bruke det bevisst.Hun kan jo ha startet uskyldig og sett hvilken innvirkning det hadde på deg, og bestemt seg å fortsette.

Her må dere som er voksne se situasjonen an å si fra når det blir feil. Det er veldig vanskelig for noen som ikke er til stede å tolke situajsonen, mye kommer jo an på blikk og kropsspråk og andre små variasjoner.

[☆Gudlo☆]

Ja, hei jeg er stemor som du kaller det, jeg liker helst å kalle det for bonusmamma:) Men over til saken...

 

Ja, jeg tror egentlig at dere bare skal la henne få prate, det er hos mor hun tilbringer mest tid, og vi vet jo alle at vi prater mest om de tingene som vi gjør i hverdagen. Dessuten er det jo ikke enkelt for et barn å se og oppdage at mor og far faktisk ikke skal bli et par igjen, og snakker kanskje derfor mer om hvordan de hadde det... Jeg vet ikke helt, men slik hadde vi det i en goood periode før jul. Bonusgutten min ville bare at mor og far skulle flytte sammen igjen, og jeg kunne bli kjæreste med moren sin kjæreste. Mulig dere har levd sammen i mange år og syns det er rat at det kommer en slik reaksjon nå, men den kan komme når som helst. Jeg har vært i livet hans siden han var 2 år, og de hadde ikke bodd sammen siden han var baby, allikevel ønsket han de to sammen igjen og nå er han snart 8 år..

Men vi forklarte han hver gang at det er klart det ikke er lett og forstå, men at jeg var kommet for å bli, og at han var heldig for han har en ekstra mamma og pappa som elsker han like høyt.. så etter en stund var ikke dette et tema lengre.

 

Hmmm... vet ikke om dette var til hjelp da men...