HJELP

[Anonym bruker]

Hei..

Jeg er i et på og av forhold nå, og sliter psykisk pga det.

Er orntlig forvirra og fortvila over hele situasjonen, og den som sier det er lett å bare gi opp når man har barn sammen, skal i mine øyne få gå i mine sko i en stund for å kunne uttale seg om noe sånt.

Alle mennesker er vi så forskjellige, og noen ganger møter vi på noen man kanskje i all hovedsak ikke passer sammen med.

Så ser man ikke det, for det er sant det at kjærlighet gjør blind.. så får man barn sammen, og kompliserer det hele enda mer.

Etter barnet vårt kom, ble alt værre mellom oss.

Han har aldri vært av den omsorgsfulle typen, og det virker heller nesten som om han frykter nærhet og kjærlighet enn noe annet.

Det er vanskelig å få dere til å forstå hva jeg mener nå.. men jeg prøver likevel.

Han er flink på mange områder, å derfor er jeg så innmari glad i han, men veien er ikke lang til hat og intriger, der han er skikkelig slem mot meg.

Har hele tiden tvilt på at han elsker meg, når han har så vanskelig for å gjøre de gode tingene, mens det er så kort vei til sinne og stygg oppførsel.

Jeg lener håpet mitt på at det går ann å forandre seg, og sitter på en måte på stedet hvil... blir aldri ferdig å håpe, aldri færdig å sørge heller..

Han vil prøve å gå i familieterapi,og han har tatt tak i sinne problemene sine, med sinnemestringskurs.

Jeg har hele forholdet tvilt på han, og blitt så sint å frustrert over hans dårlige oppførsel og mangelfulle kjærlighet til meg at terskelen for å gjøre det slutt har vært relativ lav.. jeg har ofte trekt meg ut av ting,fordi jeg har skjønt at nå bærer det ingenting godt av det lenger.

Han har også veldig vanskelig for å se feil,dytter dem ofte bare over på meg igjen liksom..

Til og med nå når vi ikke bor sammen føler jeg han gjør liten og eller ingen innsats for å vise at han er på bedringens vei.

Det går så opp å ned at jeg føler meg nesten kvalm av hele karusellen liksom.

Når vi har det bra sammen er det som å sveve på en rosa sky, men så er det de dype dalene da..

Vi har prøvd mange ganger, men det virker ikke som om vi klarer dette:( Å det er så trist, klarer ikke ha fokus på barna når jeg skal være alene.. De får alt de trenger selvfølgelig, men jeg føler meg jo så innmari trist.

Så jeg må spørre dere om deres erfaringer ang. det å forbedre seg, forandre seg osv?

Er jeg en idiot som håper,eller fins det håp om at vi en dag kan bli en lykkelig familie?

Er så lei av å henge håpet mitt på en knagg, å bare dingle. klarer jo ikke gå vidre med livet mitt, samtidig som jeg vet at han ikke er snill mot meg, og at det til syvende og sist også går utover barna..

Jeg føler meg så innmari ødelagt, å jeg greier nesten ikke huske annet enn når ting er bra liksom.

Han har stor mangel på forståelse og empati eier han ikke.

Og egentlig har han alle tegn på det en psykopat er, men han har så innmari taket på meg.

Utad er han den kjerne karen, som alle tror er verdens beste fyr. Sympatisk og hyggelig.

Langt fra det han er hjemme..

Alt det stygge han sier til meg blir bare repetert i hodet mitt som en dårlig film. Er så lei av å føle meg som en taper. Føler meg vraka, å som en idiot. Har nå trodd at jeg har funnet kjærligheten to ganger, å fått barn etter begge gangene. Så jeg er nå alene med to små barn, med to forskjellige fedre, der jeg sitter igjen å har MASSE sår som ikke vil leges:( burde jeg ta kontakt nå? hva skal jeg gjøre? er så innmari trist... hjeelp, er redd jeg kommer til å knekke helt sammen.

[Anonym bruker]

Huff du har det ikke enkelt nå. Det som bekymrer meg mest av det jeg leser er at du sier at han ikke eier forståelse og empati og at han har taket på deg! dette er signaler du skal veie tungt når du bestemmer deg for om du vil tilbake eller ikke. Folk med slike adferdsproblemer forandrer seg dessverre sjelden. Du kan ikke være sammen med en slik person! Du trenger å ta et valg nå, om å gjøre det 100% slutt eller å fortsette, for å gå sånn som du gjør nå er ikke bra hverken for deg eller barna!

Mannen din trenger hjelp, å det er noe han må gjøre på egenhånd! kanskje om noen år er han klar til å gå inn i et forhold igjen, kanskje aldri... Men det viktigste for deg nå er å tenke på deg å barna dine. De trenger en lykkelig mamma, å jeg vil tro at når du har tatt en endelig avgjørelse vil du føle deg 10 kilo letter! Du har da tatt et valg å har et holdepunkt i livet ditt, å det er det du trenger nå)

Dette var bare mine tanker å meninger, håper du velger det rette for deg og barna dine:o) Ønsker deg masse lykke til!

[Gjest yrild]

Jeg kjenner meg veldig igjen og har brukt lang tid på å komme meg etter et liknende forhold, der den store vanvittige "kjærligheten" helt klart gjorde blind. Jeg følte meg manipulert og har i ettertid tenkt at det ville vært enklere om han hadde slått... da hadde jeg kanskje gått tidligere... og sårene ikke vært så dype...Knuste mitt eget hjerte ved å gå, men anbefaler det til deg og alle andre som lever i liknende forhold. Du fortjener så mye bedre :-) En mann som tar vare på deg, støtter deg og som du kan vokse med sammen! Sansynligvis vil du ikke føle deg like forelsket for man blir så hektet på den lidelsen/lidenskapen som er i et destruktivt forhold, så de "små" gledene i et fint forhold blir så normale i forhold. Vil anbefale deg å finne en god terapeut til deg, som kan støtte deg i prosessen, så du slutter å unskylde ham og lærer å elske det gode og snille, å kjenne dine grenser og å like menn som er snille mot deg!

Du må ville forandre noe i deg hvis du ønsker at det ikke skal skje igjen, du må lære å lete etter og sette større pris på det gode :-) enn den stormende forelskelsen...

Du knekker ikke (i tilfelle bare til du velger å stå opp for deg selv!), ikke helt, men det kjennes sånn ja...

 

Selv har jeg fått en vidunderlig mann nå (2 år senere) , som jeg kan lene meg på, prate med, le med etc.... en mann jeg aldri ville verdiget et blikk før... han er ikke så pen, så spennende, kul osv.. men han er god tvers igjennom :-) Og gjør meg rolig lykkelig hver dag! Det ønsker jeg for deg også!

Anbefaler deg å gå... men du må gjøre det når du kjenner at det er riktig for deg :-)

 

Klem

[Anonym bruker]

Det virker vel egentlig som om du allerede har svaret. Du klarer bare ikke helt å svelge det enda. Det er nok dessverre ikke drømmemannen din, dette heller. Og han kommer nok aldri til å bli den mannen du har et bilde av inne i hodet ditt, som viser deg de rosa skyene når han er "snill". Et menneske har både gode og dårlige sider, og du må leve med HELE mennesket hvis du ønsker å leve med ham.

 

Ellers kan jeg tilføye at du kanskje skal søke hjelp selv, for din egen del? Det virker som om du er ganske ute og kjøre når det gjelder både selvtillitt og selvrespekt siden du havner i slike situasjoner. Be legen din om å henvise deg til en psykolog, du trenger faktisk ikke å være alvorlig psykisk forstyrret for å få hjelp til å komme på riktig spor igjen. Eller du kan oppsøke nærmeste bibliotek eller bokhandel og skaffe deg noen selvhjelpsbøker. Det virker kanskje patetisk, men nesten uansett hvilken variant av "kunsten å leve ditt eget liv" eller "lær å elske deg selv" du velger, vil de kunne gi deg noe å tenke på. Og mest sansynlig vil det føre til at du etterhvert finner litt bedre ut av ting.

[Anonym bruker]

HI-her.

Tusen takk for svar hos dere alle! Det gjør virkelig godt å få støtte og hjelp i det jeg tenker.

Jeg er ei ung jente som allerede har hatt et tøft liv på mange måter.

Jeg trodde når jeg møtte "mannen min" at det endelig var min tur til å li lykkelig å få det bra.

Det viser seg nå at vi antagelig aldri får det slik, selv om det gjør fryktelig vondt.

Jeg har valgt å gå, å det gjør fryktelig vondt. Han ringer å sier stygge ting til meg, og skriver stygge meldinger om hvor teit JEG er. Uten å ha selvinnsikt eller å i det hele tatt skjønne hvorfor jeg har dratt fra han.

I hans øyne er det jo alltid jeg som er skyldig i det som har skjedd uansett.

Skremmer meg at han har så mange "skumle" trekk, å at jeg likevel er så innmari gla i han å nesten avhengig på et vis.

Han kontrollerer jo enda tankene mine med at jeg får dårlig samvittighet hvis jeg gjør noe galt.

Som å snakke med motsatt kjønn f.eks!

Dette er fryktelig vanskelig for meg, for jeg har hatt så innmari lyst at vi skulle få ting til å fungere. Å være en liten familie.

Nå sitter jeg å ikke veit hvor jeg skal hverken bo eller hva jeg skal gjøre skolemessig/jobb.

jeg begynte å studere her i høst, men i september da han bokstaveligtalt banka meg, måtte jeg få langtidssykemelding, for at jeg sleit sånn psykisk, og det å ta meg av barna mine alene.

Var da, og er nå også hos foreldrene mine, for det er fryktelig vanskelig å finne en plass å bo her.. har leita, satt opp oppslag, ringt kommunen osv, det er ingenting. Å klart det er tungt å bo "oppå" mamma å dem, å defror også husker hvor fint det var å være i det store huset vårt,som jeg fikk bo i så lenge jeg var "snill jente"..

Det skremmer meg virkelig at jeg elsker han så høyt, trass i at han behandler meg så dårlig, å aldri skjønner det selv.

Nå kan det virke som om han prøver å gjøre meg sjalu, å det stikker virkelig, å jeg gråter meg i søvn hver kveld. Klarer ikke å se for meg noen andre enn han.

Trodde virkelig at sinnemestringskurset skulle hjelpe han, men det gir han bare mer ammunisjon til å bruke det han lærer imot meg.

Han sørger for å lage helvette både når vi ER sammen, og når vi IKKE er sammen.. så for meg virker det jo nesten skit det samme om jeg er der eller ikke?

Jeg vet jeg kan gå til lege å få snakka med en terapaut, men her jeg bor er faktisk tilbudet så dårlig at jeg blir bare satt på ei venteliste som er lang som nilen, og der må jeg da være i et par år før jeg får komme inn, å da er jeg vel forhåpentligvis over dette uanset??eller??

Du som skriver at du har vært sammen med en lignende type, hvor lang tid gikk det før du kom over det? plaga han deg etterpå eller?

Jeg har jo barn sammen med han også, som gjør at jeg alltid må ha han der.. huff, klarer bare ikke å se lys i tunnelen lenger..

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg ville regnet med at det bare går over av seg selv, ikke helt ihvertfall. Det kan godt være det føles bedre før du kommer til hos en terapaut, men isåfall er det jo bare å si neitakk når du får plassen.

 

Ellers tror jeg også du må tenke på om han virkelig er så dum og uvitende som du legger ham fram. Det er veldig sjelden folk gjør vondt mot andre uten å vite noe om det selv. Det som er problemet han er nok at han har det vondt selv, og så overfører han smerten på deg ved å fortelle deg og seg selv at du er skyld i alt som er galt. Han gjør det nok ikke fordi han i utgangspunktet er ute etter å skade deg, men fordi han prøver å skåne seg selv. Men det betyr absolutt ikke at han ikke ser noe av hva det er han gjør! Men om han innrømmer at han ser det, det er nok en annen sak.

 

Tror det er mange som har erfaring med "slike forhold" som du er i, skremmende mange. Var selv også med en slik, men det ble ikke barn av det. Men det var ikke hans skyld at jeg ikke ble gravid, for å si det sånn. En graviditet og et barn er en veldig effektiv måte å binde et annet menneske på. Jeg klarte å bryte. Det tok mange år for meg å komme over det hele, og jeg kan fremdeles kjenne at det knytter seg i magen hvis jeg tror jeg ser ham. Heldigvis for meg bor jeg i en stor by...

 

Det beste jeg tror du kan gjøre er å la det han sier prelle av deg, reise deg og ta ansvar for deg selv og barna dine. Gi ham det han har rett på av samværstid med sitt barn, men ikke strekk deg langt for å gi ham mer enn det før han har lært seg å behandle deg med respekt. Det er vanskelig å få samlet sammen et liv når man føler at livet går i mot en, men det er nok dessverre begrenset hva du får dumpet opp i fanget ditt også. Kanskje du skal begynne med å finne deg noe arbeid, om det så bare er en deltidsjobb. Tjen litt penger selv, føl at du mestrer noe. Fokuser på det du mestrer, og for all del: Lær deg (så godt du kan, jeg vet det er vanskelig) å ta det mannen sier for det det er: Et tegn på hans egen dårlige selvtillit og redsel for seg selv, og ikke noe som har noe med deg å gjøre.

 

La hans problem være hans problem, og ta heller tak i ditt eget liv. Mange har klart det før deg, og du klarer det nok du og, det er bare å bestemme seg og sette igang! Ønsker deg alt godt og lykke til i prosessen framover!

[mammalade4]

Hei

 

For 10 år siden var jeg i samme forhold som deg. Han var en stor psykopat, men jeg trodde det skulle være slikt. Jeg elsket han jo??!

 

Jeg var 16 år da jeg ble gravid og det han presisterte å si var: No kan du ta deg fan på at du aldri kan forlate meg. Jeg ble banket regelmessig i over to år, og plutselig en dag våknet jeg og tenkte at selv om jeg ikke bryr meg om meg selv så bryr jeg meg om babyen i magen. Jeg hadde ikke bare meg selv lenger å tenke på!

Det ga meg styrken til å forlate han. Jeg var da 6 mnd på vei...

 

Selvfølgelig ba han på sine knær etterpå den ene dagen og den andre hatet han meg. Flere ganger ga jeg han en ny sjanse bare for å våkne opp neste dag og tenke "hva er det jeg gjør?? Ting blir ikke bedre av dette",

Min endelige beslutning på at jeg var ferdig med han kom da jeg lå på sykehuset etter å ha fått datra vår. Jeg lå med 40 i feber og var kjempe syk, etter at jeg hadde gått igjennom et haste KS. Ville alikevel prøve å amme snuppa som ikke var helt i form selv så hun gråt litt. Bio far (jeg kaller han det for han har aldri fortjent tittelen pappa) som hadde fått seng inne på rommet mitt skrek ut i sinne at nå måtte jeg se til helvette å få den ungen til å holde kjeft fordi han ikke fikk sove.

 

Det var kroken på døra og jeg ba han om å pelle seg ut av rommet og ut av livet mitt/vårt.

Hvor jeg hentet styrken fra vet jeg ikke...

Dagen etter kom han med gaver og blomster. Dyr parfyme som jeg ga til tanta mi og gullring som datra mi skal få når hun blir 18. Han prøvde å kjøpe meg, men jeg ba han pelle seg vekk nok engang.

 

Enden på visa var at i noen år så ringte han med jevne mellomrom i fylla og prøvde først å leke mr nice guy, men da han skjønte at det ikke funket for meg, så begynte han å true. Da la jeg på og det kunne gå en stund til neste gang...

Saken er dessverre slik at psykopater aldri er lenge alene. De finner seg snart et nytt bytte, Men de lar oss være ifred.

 

Det har nå gått 10 år og jeg har det bedre enn jeg trodde var mulig. Er lykkelig gift og vi har snart 4 barn tilsammen,

 

Veien er lang og kronglete, men med god hjelp fra familien din klarer du det. Tenk på ungene dine, du vet at de er de uskyldige i det her. Det er de du må være sterk for. Hvis du vil prate mer, må du gjerne ta kontakt.

 

Klem