Dere som har opplevd smalivsbrudd:

[Frk.Forvirret]

der det var du som valgte å reise: hva fikk deg til å ta det endelige valget om å dra? Hvilke problemer hadde dere i forholdet? Hadde du en ny i kikkerten og hadde du barn på det tidspunktet? Hvordan var livet den første tiden etter bruddet? Jeg dømmer ingen, uansett hva dere måtte skrive. Jeg har nemlig erfart selv at livet ikke alltid blir slik man planlegger, uten at jeg er noen ond person fordet....

[Frk.Forvirret]

Skulle selvfølgelig stå SAMLIVSBRUDD.......;-)

[♥sebastian3003♥]

Jeg vurderer brudd, men er usikker. Har barn.. Hos meg er det mye som spiller inn. Kommer fra to forskjellige familier, og han trives ikke så godt med min familie og omvendt. Jeg føler meg ikke vel i hans familie pga at de er en litt annen klasse. Jeg er kjempe familie person. Vi bare krangler og klarer ikke kommunisere. Jeg liker og være aktiv, men han liker å sitte hjemme til en hver tid.Ikke liker han noen av vennene mine heller, så det er bare hans venner som kommer på besøk.

[Frk.Forvirret]

Skjønner. Høres ut som du ikke har det lett, du heller. Men vet du om du elsker ham lenger? Det er det jeg lurer på.... Skulle ønske noen kunne gi meg et fasitsvar på hva det er å elske noen og om jeg gjør det lenger...

[♥sebastian3003♥]

Jeg vet faktisk ikke om jeg elsker han, er fryktelig glad i han, men det er jo ikke nok. Jeg tror vi kanskje ville hatt det bedre som venner, men jeg vil liksom ikke gjøre feil. Er du lykkelig???

[Frk.Forvirret]

Nei, er ikke lykkelig... Vi har hatt problemer i noen år, mest fra min side. Men nå merker jeg at jeg har lyst på et annet liv. Men har jo ungene, så jeg tør vel ikke reise. Elsker nok ikke mannen min lenger, jeg heller. Er glad i ham og tror vi kunne samarbeide godt. Men er redd for å være alene, og lurer på hvordan alt ville blitt, mtp økonomi, deling av hus og hjem, hvordan ungene vil ta det, og hvordan fremtiden for dem vil bli. Vil jo at de skal ha det godt. Men ei klok dame jeg kjenner, seir: ungene overlever alltid:-). Og det tror jeg på. Er jo viktig at man har det bra. Men selv om jeg velger å gå, vil jeg helt sikkert få en tid som er fryktelig vond. Er jo ingen lettvinn løsning. Og er redd for reaksjon fra svigers. De vet om våre problemer, men jeg blir jo det svarte fåret. Ikke lett! Håper det ordner seg til det beste for deg!

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg var 10 uker på vei med småen. jeg dro fordi han ikke ville snakke om småen og sluttet og ta meg med i felles avgjørelser. vi hadde en krangel og han forsto ingen ting av hva jeg mente. eller ville ikke forstå. og jeg ville ikke leve et liv der jeg ikke ble respektert. syns at småen fortjener og vokse opp uten og ha foreldre som rakker ned på verandre. vet ikke om jeg får til det, men nå er de foreldrene ihvertfall ikke i samme hus. det er da enda noe ;-)

 

det var tøfft i form av at han ville ha 50/50 og jeg mente det var en super dårlig idee for en nyfødt. også var det tøft og være gravid og gå gjennom alt alene. alle kurs og samlinger er for par. alle bøker skriver om par osv.

 

men det gikk fint. har en sønn på 16 måneder og han er den vakreste og beste i hele verden. både jeg og far har nok sakt og gjort ting som vi i etter tid ser at kansje ikke var så lurt. og sammarbeidet er ikke det aller aller beste. men heller ikke sånn at jeg beskymrer meg for småen mer. vi krangler ikke og snakkes ved hening og levering. jeg er fremdels alene om alt og har han i hvertfalll 90% av tiden. men det er også koselig. for nå kan jeg jo dele altmed småen.

 

ting ordner seg nok for deg også når ting roer seg. pass på og snakk med folk. heslt folk som har vært med på dette før. for de ser ting med klarere øyne en deg. det er ikke altid lett og skille det viktige og det uvesntlige når man er sint og såret

[Hjertefamilien]

Dersom man vurderer forholdet opp og ned i mente og vurderer å gå, da kommer dagen plutselig når man innser at dette her er ikke vits i å fortsette.

Man blir på ett eller annet tidspunkt 100% sikker på at det riktige er å flytte fra hverandre og starte med nye kort.

 

Jeg hadde ingen ny i kikkerten, vi kranglet aldri, men ingen av oss trivdes. Vi hadde forsøkt å gjøre forbedringer, bestemte oss for å gi det 6mnd til, i tillegg til de ett og ett halvt årene vi allerede hadde forsøkt, men de førte ikke til noen endringer i forholdet så jeg valgte å gå. Den dagen kom som lyn fra klar himmel, lettelsen over å vite at nå var forholdet over var stor. Jeg følte meg trygg på økonomien, at han ville stille opp for barna, at de ville takle bruddet bra, at begge familiene ville forstå at bruddet kom +++.

 

Dette er nå noen år siden og jeg har aldri angret en dag. Det var helt avgjørende for at vi alle skulle få det bra i livene våre.

Barna er trygge og fornøyde, (6 og 8 år gamle nå), jeg har en ny mann som jeg er gift med og livet er bra!

 

Høres rart ut, men man vet når man vil starte på nytt..... :-)

 

[Frk.Forvirret]

Tusen takk for svar, jenter. Det er godt å høre fra noen som har vært i samme båt.

[Groosalugg]

Jeg elsket x'en min da jeg kastet han ut. Fant ut at kjærlighet ikke alltid er nok, han var utro gang på gang på gang.

[Bring_it_on!!:))]

Jeg har vurdert og tenkt mye på om vi kan holde sammen i evig tid maaange ganger... Jeg hadde blitt helt knust tror jeg om han hadde gått fra meg.., han gir meg en sånn trygghet.., han er så flink med gutten våres,., jobber og hjelper til hjemme... , og ikke minst vi har bra sex.. hehe

Vet ikke hva det vil si og elske noen.. , altså hva som betegner og elske noen.. Men vet at jeg pr i dag ikke tror at jeg hadde vært helt stabil følelsesmessig uten han.. Om det er pga utrygghet iforhold til økonomi og fremtod vet jeg ikke..

 

Er kanskje litt forvirret selv!??! hehe.. =)

 

Men .... Vi har perioder hvor vi har det veldig bra.., hvor jeg ikke tenker tanken på engang om dette kommer til og gå bra.. generelt krangler vi veldig lite og er enige om de aller aller fleste beslutninger... tror vi har slitt litt av og til pga jobb.. Jobbe mye pga økonomien har satt oss på en prøve.. og det har tidvis gått utover forholdet...

 

Jeg tviler mest på emg selv til tider.., pga jeg kan bli betatt av andre menn.., men har aldri rørt en annen mann uanstendig.. Har insett nå at siden jeg og mannen har vært sammen noen år er det normalt og bli betatt av andre.., det har skjedd og kommer sikkert til og skje igjen..

 

Etter regn kommer det sol og det er bare og komme seg over kneika og tvilen.. Dette ga deg sikkert ikke så mye.., men faktisk så hjalp det meg litt... hmm... Jaja.. uansett så får du ha lykke til med hva du velger.. =)

[Ajam]

Her i huset var det jeg som avsluttet det, men han var vel enig. Vi bare kranglet, og hadde en dårlig dialog. Han viste lite interesse for meg og mitt den siste tiden. Han satt stort sett å spilte WOW.

De første ukene var deilige, men så kom savnet. Jeg fikk/har det helt jævlig. Tror ikke jeg elsker han, og ikke lengter jeg noe spesielt etter han nå. Men det er frykten for å være alene. Alene med ett lite barn, hentlig og bringing, jobb, økonomi.. Jeg trenger å ha noen her, så det er tøft å innse at jeg må lære meg å trives i mitt eget selskap.

 

Hvis du fortsatt vil ha han, burde dere kontakte en samlivs rådgiver. Få hjelp! Det er ihvertfall bedre å vite i ettertid at dere prøvde alt enn å ikke ha gjort noe.

 

Lykketil!

[♥sebastian3003♥]

Tror jeg har det veldig sånn som deg. Jeghar bare en gutt, og er litt redd for hvordan dette skal være for han. Men samtidig er han så pass liten at det vil være best og gjøre det nå. Er jeg lykkelig er han lykkelig. Jeg tenker veldig mye på hvordan hans familie vil være, også er jeg redd for hvordan sambo vil reagere. Jeg vil jo ikke ta gutten fra han, men jeg mener at alt vil være bedre enn hvordan vi har dte nå. Vi bor jo sammen som venner. Men som jeg skrev tidligere så er jeg redd for gjøre feil, men tenker som deg at jeg føler at alene vil alt være bedre, da har du liksom ingen å ta hensyn til på samme måten som barna dine da..

[Frk.Forvirret]

Skjønner akkurat hva du mener. Tenker også over det å være alene, fremtiden er usikker og man blir alene om ansvaret.

Vi skal i terapi, og jeg håper det gjør at jeg klarer å finne tilbake til mannen min. Vil jo helst ikke skilles........

[♥sebastian3003♥]

Akkurat samme som meg. Jeg vil heller ikke gjennom et brudd, og jeg håper at terapi kan hjelpe oss, for jeg vil og jeg ønsker en familie til sønnen min... Er fryktelig glad i sambo, men akkurat trenger jeg noen til å åpne øynene mine.. Jeg er ikke så redd for å være alene, men livet mitt blir så annerledes da. Jeg må flytte, vennene våre er stortsett hans venner, så de vil jo automatisk bli med han og det syns jeg er dumt. Men man kan jo ikke få i pose og sekk.

[Frk.Forvirret]

Kan dessverre ikke få i pose og sekk, nei.... Men man lever bare en gang, det er viktig å huske på. Og dessuten blir det jo evt. en separasjon og de er jo muligheten der for å finne tilbake til hverandre hvis det føles riktig.

Handler om å ta en stor sjanse........ Jaja, vi får vel ta tiden til hjelp:-)