Følelse av panikk og maktesløshet :(

[Anonym bruker]

Jeg trenger bare et sted å få ut litt tanker på.

 

Er nå gravid, og ikke så kjempemange uker igjen til termin. I den siste tiden har jeg fått en "klam" følelse av panikk og maktesløshet for dette å bli mor.. Jeg er ikke deprimert, jeg er bare LIVREDD!

Er redd for å ikke føle noe for barnet mitt, er redd for å ikke mestre morsrollen, er redd for alle de store omveltningene i livet mitt, er redd for stort sett det meste. Og den tanken som gir meg størst panikk er vel at det er for sent å snu. Misforstå meg ikke - jeg er lykkelig for å være gravid, men tanken på at det ikke går an å trekke seg når man ikke greier mer er skrekkslagen.

 

Jeg ble gravid etter et uhell med en person som bestemte seg for at han ikke vil ha noe med barnet å gjøre, og heller ikke se meg da jeg valgte å beholde. Har vært gjennom en MA før, og det var så grusomt at tanken på en selvbestemt abort gjorde meg helt dårlig(mener ikke å kritisere noen her nå mtp de som har tatt et valg!) Da jeg nå var 3 mnd på vei, traff jeg en flott fyr. Vi ble forelsket(er det ennå ), har hatt et utrolig godt forhold hele veien, han er støttende, elsker den voksende magen, snakker til barnet inni magen, deltar på UL og planlegging generelt og er alt i alt det jeg alltid har ønska meg. Familien min elsker han, familien hans liker meg veldig godt osv. Kan nevne at jeg har kjent kjæresten min i 2,5 år, men at vi aldri var så "close" at vi hverken var venner eller fikk utvikla noe mer, vi hadde felles bekjente og møttes nå og da via dem. Jeg har vært så utrolig heldig, og jeg er evig takknemlig for det jeg har.

 

Men jeg sliter sånn med dårlig samvittighet for kjæresten min(siden han ikke er bio. far). Er så redd han skal føle seg som en slags "dårlig erstatning", er så redd jeg ikke gir han nok. Jeg føler meg stort sett ganske full av dårlig samvittighet for det meste. Noen ganger har jeg hørt andre ymte frampå at jeg aldri burde beholdt barnet siden jeg ikke greide å holde på barnefar.(skal nevnes at vi aldri hadde noe kjæresteforhold). Har også fått den typiske "Du ødelegger en persons liv"(de sikter til BF som da ikke ville at jeg skulle beholde). I tillegg sier noen at de synes det er rart at jeg har fått kjæreste(siden jeg er gravid med en annen) etc, og rynker med øyebrynene. Det er som om jeg skal være nødt å skamme meg for alt.

 

Jeg kommer fra en sterk familie(dvs en familie som ikke lar seg vippe av pinnen), og jeg finner MYE støtte hos dem. Likevel føler jeg meg så uendelig svak til tider. Jeg ønsker å skyve fram magen, stråle av lykke, glede meg over barnet, vise at jeg ikke bryr meg og bare elske kjæresten min slik jeg kan best. Men denne panikken og følelsen av skam tar så overhånd for tiden at jeg ikke greier å glede meg

 

Ville bare lufte litt ut.. Hvis noen skal skrive noe kritisk, la heller være. Det lar jeg glatt passere nå. Ønsker heller noen oppmuntrende ord.

 

Klem fra ei som er litt nedfor

[Gjest]

Kos deg du,det er mye vi ikke velger selv her i livet,og det høres ut som om du egentlig har det fint nå,vi gjør våre valg,og er ikke alltid like glad for allt vi gjør,men du har ønsket å bære frem dette miraklet og er jo kjempeheldig som har funnet en sånn herlig mann(det finnes ikke mange av dem;)Nei kos deg de ukene du har igjen,dette går nok bare fint.

opp med humøret ,smil og vær stolt over din mage og nyt kjærligheten

Trøsteklem

[Anonym bruker]

Hei hei!!

Ville bare si at jeg synes det du skriver viser at du er veldig reflektert og at du har tatt de valgene som er rett for deg!!!

Bare glem hva alle andre tenker og føler.. ikke så lett når en er gravid og blir mye mere følsom, men alikevel..

Du vet hva som er rett for deg, og jeg synes det står respekt av at du valgte å beholde barnet! Synes også din nye kjæreste høres ut som en fantastisk mann som tar på seg farsrollen på den måten! Det å¨være far handler ikke bare om biologi!

 

Så lykke til, hev hodet høyt og gled deg over babyen, det har du fortjent!!! Og ikke la noen fortelle deg noe annet!!