Noen dager...

[Gjest]

Når jeg egentlig skal ha det bra, sola skinner, ungene leker og har det fint, så kjenner jeg på hva jeg egentlig føler..

 

Kaos.. Det er det beste ordet. For når jeg skal være glad og lykkelig, da er jeg sliten og lei.. Føler at jeg er på kant med naboen, legene, foreldre osv. Jeg er ikke så flink til å si i fra, men når jeg sier i fra så kommer alt på en gang. Jeg blir sinna og frustrert og er ikke flink med ord. Får dårlig samvittighet av å gi beskjed om ting jeg opplever som urimelig..

 

Jeg har hatt en runde med naboen.. Han tråkket meg regelrett på tærne. Og jeg gav beskjed på en litt sint, men saklig måte at jeg ikke aksepterte det. I dag ble supergutten urettferdig behandlet av nabogutten som løp i fra han og ikke ville være med han. Nabogutten er alltid velkommen hos oss, jeg tar ham inn etter skoletid hver dag. Han bor omtrent hos oss. Og når han ikke er grei med gutten min så sier jeg ifra, både til gutten og foreldrene. Og får dårlig samvittighet for det....

 

Jeg har ringt til rikshospitalet fordi jeg føler av og til at guttene mine er forsøkskaniner. Har blitt kjefta huden full av en lege som ikke opptrer profesjonelt og involverer meg altfor mye i behandlingen av gutten. Som ved målingen av ph- stuntet i uka. Legen på Rikshospitalet kjente visst vår lege og anbefalte oss ¨å gå via han. Men det er jo derfor jeg tok kontakt med dem, for å høre om de hadde andre alternativer... Håper ikke hun sier til vår lege at jeg ringte, for jeg vil ikke komme på kant med legen... Han er veldig flink, men veldig brå og til tider litt humørsyk. Dårlig samvittighet for det....

 

Jeg føler nesten at det blir dumt uansett hva jeg sier og gjør for tiden, og det gjør meg sliten og trist. Lurer egentlig på om jeg har blitt deprimert etter alle strabaser vi har gått gjennom..

 

uff, skikkelig syteinnlegg fra meg på en vakker solskinnsdag.... Men måtte bare skrive ned tankene mine..

 

Æsj så dumt å føle det jeg føler...

 

 

[Plutseliten :)]

Kjære deg!

Det er ikke godt å føle det du føler,det er ikke noe syteinnlegg....men en ærlig og sårbar tanketømming.

 

At du tenker på depresjon,så er jo ikke det så rart om du blir rammet av det i noen grad...etter alt dere har hatt av sykdom og bekymringer i flere år.At du da har en lavere terskel på det å si fra, og føle at det du sier og hvordan du reagerer blir feil henger jo sammen med kaoset du har inni deg.

Uten at jeg skal si for mye,er første tanken min..utbrent.Du har nok brent lyset i begge ender lenge.Kanskje vært for lite flink til å si fra,eller til å be om hjelp.Og så setter den indre strenge dommeren seg på skulderen vår og gjør oss usikre.Husker et foredrag jeg var på..der sa de bla at alle vil kunne rammes av utbrenthet bare de utsettes for sterke nok belastninger, det gjelder ikke minst typen av følelsesmessig stress.En følelsesmessige stressforstyrrelse som kan ramme personer som over lang tid utsettes for store krav om å gi av seg selv.Og det har vel du hatt nok av siste tiden vel? Det kan være følelsesmessige plager som utmattelse og angst, tankemessige plager som skyldfølelse og dårlig selvbilde, fysiske plager som hodepine...Symptomene er mange.

 

Jeg håper du får bedre dager,at legene gir dere de svarene dere leter etter og at du blir fort fort fort glad igjen!!

 

God klem fra

[Maud]

Det er i hvert fall ikke dumt å føle det du føler! Heldigvis er alle følelser legale og reelle og ikke dumme. Dårlig samvittighet er imidlertid en reaksjon jeg tenker det er viktig å kjempe imot. Det tapper en for energi og gir lite handlingsrom. Kjenn etter om ikke det du har dårlig samvittighet for ikke egentlig var helt greie handlinger. Du står opp for deg og dine og sier fra. Det er bra!

 

Legen deres kan ikke bli sur for at du ringer en annen. Han er profesjonell og skjønner at alt du vil er det beste for guttene dine.

 

Om du er deprimert eller ikke eller om du er utbrent (noe som vel i sin natur er mye det samme), må du finne ut av sammen med legen din. Føler du at negative tanker overstrømmer hverdagen? Sliter du med å få gjennomført de vanlige syslene dine? Er søvnmønsteret forstyrret? Er det vanskelig hele tiden å finne glede i det daglige? Tenker du at verden ville hatt det bedre uten deg? Mange ja er kanskje en indikator, men som sagt snakk med legen hvis du er bekymret. For meg er det helt rimelig at du er både sliten og motløs. Det trenger ikke være en depresjon, men en naturlig reaksjon.

 

Håper det blir fint for deg å komme på jentetur og at du klarer å stole på at det går bra hjemme. Unner deg også veldig at dere kommer dere til varmere strøk om ikke så lenge. Trøsteklem fra meg til deg

[Gjest]

Takk... Du setter ord på det jeg har tenkt lenge. For jeg er ganske flink til å brenne lyset i begge ender... Og det ender som regel opp med dette. Jeg har kjent på det lenge, men ikke skjønt omfanget av det..

 

Supermannen sier at jeg ikke skal tenke at andre synes ille om meg, og at det ikke er teit eller dumt det jeg sier eller gjør. Telefonen til riksen har vi tatt for at vi er søkende foreldre, ikke fordi vi vil "henge" legen.. Men som du sier, dommeren på skulderen sitter der og bestemmer hva jeg skal føle for tiden..

 

Håper at ting skal bli bedre etterhvert. Nå er det ferie og jeg skal prøve å hente litt krefter...

 

Takk, igjen...

 

God klem

[Gjest]

hmmm, ja til mange ting du sier, Maud. Og jeg tror jeg skal ringe legen min etter påske. Heldigvis skal mannen bytte jobb og jeg håper at det blir litt mindre jag og mas i hverdagen..

 

Takk for god oppmuntring. Veldig fint å få tilbakemelding fra dere!

[Attpåklatten :-)™]

Det er ikke rart at du er sliten og at det kommer til et stykke hvor det blir så altfor mye. Man kan ikke klare å være heltinne hele tiden. Selv om vi gjerne ønsker det...

 

Du har hatt mer enn de fleste og det er tøft når ungene våre har det vondt og vanskelig. Du har vært så sterk så sterk.....så kommer tiden da du også trenger å få være liten og sliten og trist og sår........og ofte kommer jo det nettopp da det skulle være grunn til det motsatte. For da kan man plutselig tillate seg selv og puste ut litt i bakken, før neste hindring dukker opp. Det er helt normalt og du må rett og slett bare tillate deg selv å kjenne etter hva du faktisk orker.....

 

Kanskje du trenger noen å snakke med, kanskje en og gråte hos, kanskje litt fri, kanskje søvn og hvile.......eller kanskje noe annet. Det må du få lov til å kjenne etter og finne ut......

 

Jeg håper du har en ok lege du kan snakke med, kanskje en alternativ terapeut kan hjelpe deg. Du vet jo at jeg brenner for homeopati. Om du vil så send meg en pm, så tar vi det der.;-)

 

Det er mange følelser som har vært i sving hos deg så lenge så lenge.....nå er nok tiden kommet hvor du også skal tas litt mer vare på og den aller beste til å gjøre akkurat det er deg:-)

 

Og du, her er det lov å syte og klage. Jeg synes du er en av de mest positive jentene som er her inne. Du sprudler og fjaser og er full av energi. Men noen ganger trenger vi rett og slett litt hjelp til å fylle opp lageret vårt også, ikke bare tømme ut:-)

 

Klemmer på deg fra meg