Ærlig talt stemødre!!!

[Anonym bruker]

Har lest gjennom noen innlegg her og må si jeg blir sjokka over dere!!

Skjønner dere ikke at hvis gubben deres ikke er engasjert/interessert i sitt særkullsbarn, så kommer han til å oppføre seg likedan overfor deres fellesbarn når han finner seg en ny kjæreste..

Og jeg er SJOKKERT over at dere gidder å involvere dere i typer som tydeligvis har ekstremt dårlig karakter. Stakkars unger, både fellesbarn og særkullsbarn:(

[Gjest]

For et utrolig teit og ekstremt kategorisk innlegg, anonym.

[Lilla Drue]

Når jeg hadde lest spørsmålet to ganger, er jeg faktisk enig jeg. Hvis jeg har en mann som ikke er engasjert/interessert/følger opp sitt eget barn, og jeg ikke sier fra eller tar tak i problemet, bør jeg ikke bli sjokkert dersom han er på samme måte overfor barnet vi har til felles.

[Anonym bruker]

joda du har livsinnsikt.

 

jeg fant meg en mann som var veldig flink til å følge opp sine barn, og naive meg jeg trodde også han skulle være like flink med våre barn. men sånn ble det ikke. jeg er veldig lei meg for det.

 

jeg har også en venninne som har et barn med en mann som verken ville vite av henne eller barnet. han er nå gift med en ny, og de har sammen fire unger som han er veldig så involvert i, og veldig så god far for.

 

det er ikke sånn at hvordan en er en gang var, bestemmer hvordan en skal være for evig og alltid.

[mamma til twins]

Ja, jeg er spesielt enig i første avsnitt.

 

[Anonym bruker]

Vettu det samme skjedde med meg. Bf stiller opp som bare det med særkullsbarnet, men felles barnet vårt ser han ikke en gang spesielt når han har særkullsbarnet. Er fortsatt kjempe skuffet over at han ikke engasjerer seg i vårt barn... Tror noe av grunnen er at moren til særkulls ikke stiller opp noe særlig(derfor tar han ansvar). Mens han vet at jeg stiller opp for felles barnet og derfor gidder han ikke løfte en finger... Prøver å sette krav, men han vet at jeg aldri ville ha sluttet å passe på at felles barnet vårt har det bra... Livet er ikke så forutsigbart!!!

[Anonym bruker]

Hm.. til oss er det stikk motsatt: her er gubben mye mer interessert i vårt felles barn, enn i særkullsbarnet.. Men det kan ha noe med at særkullsbarnet oppfører seg som en dritt til faren, lyver om han til alle og enhver, dikter opp historier og lager skikkelig dårlig stemning hjemme hos oss når han er her.. Kan kanskje ha noe med at mannen min ikke hæler biomor???

[fyttikatta]

Morsomt innlegg

 

De samme drittsekkene, som dere biomødre ofte syns om eksmennene deres ,er de samme som dere engang valgte som far for deres unger.

 

Samme slaskene uten ryggrad har dere også slitt med fra dag 1.

 

Dere skulle ha visst hva eksmennene sier om dere.

 

Slik er det ofte når man blir/er skilt..........

 

 

 

 

 

[fusion]

Ja, velger dere en YNKRYGG av en mann som gir blaffen i de barna han fra før vet dere hva dere går til. Store, røde varsellamper burde ringe!!!

[Anonym bruker]

er det så mange det da, som har funnet seg en mann som ikke stiller opp for de barna han har fra før? er ikke det som slår meg som den mest vanlige problemstillingen her inne. har aldri sett noen som klager over at mannen verken stiller opp for særkullsbarna eller fellesbarna.

 

men hva med min problemstilling, da jeg alltid har tenkt det vil jo bli bra å få barn med sånn en super far, sånn som han stiller opp for barna han hadde fra før, og så skjer det stikk motsatte?

det er jo mange flere som trådstartere som skriver om den problematikken.

 

hvorfor er det ingen som gidder å kommentere på det, tiltross for at det faktisk er to av oss som har delt om det i denne relativt korte tråden? hvor var våre varsellamper?

[Anonym bruker]

Hjælp. mannen min har to barn fra før som han stiller masse opp for og involverer mye. jeg venter nå barn, og fikk plutselig noia for at han ikke skal involvere seg like mye i vårt felles barn (mitt første...) Håper ikke dette er noe som skjer ofte:)

[januarsurprise]

Slapp av :0)

Jeg har en mann som engasjerte seg masse i barna sine da vi traff hverandre, det gjør han fremdeles - og han engasjerer seg masse i vårt fellesbarn. Han gjør ingen forskjell, og det gjør ikke jeg heller.

 

Synes folk krisemaksimerer litt ofte, og er litt hyperfølsomme... litt god kommunikasjon rundt disse tingene med sin kjære er heller ikke å forakte og da mener jeg kommunikasjon, ikke monolog...

[Anonym bruker]

Vettu sistemann79 selvom det går bra for deg betyr det ikke at det er noe galt med oss det ikke fungerer hos. Er absolutt ikke hyperfølsom(har faktisk vist min mann og stebarn utrolig mye tålmodighet og tålt ekstremt mye..Og prøvd og prøvd å gi han sjanser.) Så den fortjenter jeg ikke. Og jeg overdriver ikke heller. Sambo har ikke taklet dette og har vært helt jævelig mot meg. er kjempe skuffa over han og ja vi er i et brudd. Noe som ikke er særlig lett... Så krise ble det.

 

Men håper ingen andre må oppleve noe slikt som jeg har. Tror heldigvis det som oftest går bra..

[Anonym bruker]

Er litt enig med hun som sier det ikke trenger å bli noe problem, men hos oss er det litt vanskeligheter rundt dette. Jeg vet også at andre jeg har snakket med her har gjort seg temmelig like erfaringer, så tror nok ikke det er helt uvanlig.

Være litt oppmerksom på hvordan ting utvikler seg er jo litt lurt så en tidlig kan snakke sammen om problemene.

Noen stemødre opplever jo det motsatte, at han involverer seg mer i fellesbarn. En får jo tro å håpe at de aller fleste greier en fin og gjevn balansegang.

Lykke til, og kommunikasjon er nok tingen, fordi om det ikke alltid er like lett å snakke om, far har lett piggene ute, og en føler seg lett som om en ikke vil stebarnas beste.

Det som funker best er ikke å sammenligne, men bare kort fortelle hva en vil han skal gjøre. Kan ikke du bli litt flinkere å skifte bleie, skifte litt oftere. Kan ikke du svare først når barnet vil noe, da vil barnet like ofte komme til deg som til meg. Kan ikke du leke med barnet i stedet for å sitte på datamaskinen når jeg gjør xxxxxx, om ikke er det ikke avlastning for meg. Kan du gå på tur med barnet, kan du bade barnet.

Ikke nevne de andre barna. Ikke si ting som herregud du bader jo ofte guttungen på 6 som ikke bor her fast, enn fellesbarnet på 1. Jeg må jo alltid gjøre alt, og alt du bryr deg om er de andre barnas ve og vel.

Tiltross for at det faktisk kan føles sånn, når han spretter opp av stolen for å legge alt til rette for noen og må sparkes i baken for å yte en liten millimeter for noen.

[januarsurprise]

Jeg vet jeg generaliserer, men dersom du ikke føler at dette gjelder din situasjon trenger du jo heller ikke ta det til deg.

 

Veldig trist å høre det du har vært igjennom. Håper det går bra for deg videre.

 

Allikevel mener jeg det jeg skrev i innlegget over her. Det er utrolig mange mennesker som har så store huller i sin egen selvbevissthet at de bruker alle rundt seg som bekreftelse på den de er som personer. Da er man ekstremt sårbar for emosjonelle nedturer som følge av at de man har rundt seg ikke oppfører seg som forventet/gir dem den responsen de trenger. Man blir veldig sensitiv for oppmerksomhet/manglende oppmerksomhet, og i og med at egne barn er en forlengelse av en selv, blir man fort sår på sine barns vegne. Jeg tror de fleste er tjent med å ta et skritt tilbake og prøve å betrakte seg selv og de rundt utenfra - det er det jo i alle situasjoner hvor det er flere enn ett behov som skal møtes.

[Anonym bruker]

Jeg ser at min samboer nok har andre regler for sine særkullsbarn, fordi han er helgepappa, og det bunner litt i dårlig samvittighet osv.

 

Derfor må jeg bli den strenge for jeg vil faktisk ikke ha tenåringer i stua til 3-4 om natta. Samboer jobber natt da så han merker ikke forskjellen uansett, men jeg syns han er den som burde lage grenser ovenfor ungene, og ikke "bare" stemor.

 

Dette ser ikke han.

 

Men jeg er klar over forskjellen, og kommer til å fortsette som før, men å be ham ta opp ting, og ikke ta det opp selv. Da blir han gjort oppmerksom på sakene det gjelder, og får til slutt nok selv.

 

Jeg gjør det samme med ros også, sier ifra til samboer så han kan være den som skryter først hvis det passer sånn.

 

Uansett hvor glad jeg er i ungene hans, så er det HANS unger, og tror ikke han helt forstår forskjellen på mine og dine unger fordi han selv er glad i ungene sine som bare det.

 

Jeg er ikke en av dem som kommer til å klage på ting jeg burde sett, fordi dette er ting mange kunne sett selv, og det gjør jeg også. Det kommer ikke til å bli boller og brus midt i uka hverken på hans eller vårt barn, for vårt barn skal ha konsekvente regler, og det kommer (dessverre) til å smitte over på alle besøkende også.

 

Tror det kan bli litt gnisninger, men som sagt, jeg ser det jo allerede.

 

Slike småting er det mange som ikke ser i kjærlighetsrusen, og det er jo bevis (ja faktisk) at man ikke er kritisk overhodet når man er forelsket, så det er ting som rett og slett kan bli oversett. Når man da endelig oppdager det trenger man minst av alt folk som sitter på sine høye hester og sier "det burde du sett".

[Anonym bruker]

Vel, min historie er slik som dette:

 

Da jeg traff min mann hadde han ikke noe særlig godt fohold til barnet sitt, og biomor. Men da jeg kom inn i bildet ble alt snudd opp ned på. Spesielt da vi ble gravid etter 3 mnd sammen og gjennom svangerskapet.

 

Idag, har vi samvær på 45-50% (plussplusspluss) og til uken skal papirene signeres og vi skal overta hovedomsorgen:)

 

Så jeg tror nok at en mann kan vokse og forandre seg med årene!!

 

Det er nå 6 år siden alt begynte!!