Er det bare noen som er sånn?

[Anonym bruker]

Eller bere er jeg sånn?

 

Jeg blir så sinnsykt deppa til tider. Det kommer som lyn fra klar himmel,ingenting som utløser det på noen måte. Blir utrolig lei meg, alt føles meningsløst, har bare lyst til å synke i jorden. Begynner å gråte hysterisk uten å ha noen grunn. Kan også bli kjempesinna og frustrert uten noen grunn. Ofte er det sånn at jeg tenker jeg ikke vil leve. Før jeg fikk barn var det mange ganger jeg vurderte og ta livet av meg når jeg hadde disse deppestundene. Men nå etter at jeg fikk barn er heldigvis den tanken borte. Altså jeg tenker fremdeles ofte at jeg ikke vil leve, men vet at jeg nå aldri ville gjort noe. Har igrunnen vært sånn i mange år, men så har det vært bra- faktisk helt topp i et par år. Men nå er det tilbake.

Tingen er at det varer bare i noen timer av gangen. Toppen 4-5 timer, og så går det over like fort som det kom. Og da er alt flott, jeg er lykkelig. Så det er ikke sånn at jeg går rundt og er deppa i lange perioder. Men jeg får sånne deppestunder ihvertfal to-tre-fire ganger i uka.

 

Har flere ganger tenkt at det er noe som feiler meg, men når jeg leser om forskjellige ting så passer jeg liksom ikke inn i noen "diagnose". tror dere at noen bare er sånn?

Jeg orker ikke å si noe til legen. Når jeg ikke er deppa er jeg veldig opptatt av at "jeg har det bra". Det kunne ikke falle meg inn å skulle prate med noen om dette. Jeg vil at andre skal tro at jeg er lykkelig- også legen- Og så vil jeg være lykkelig da.

[Anonym bruker]

Kanskje du er litt sliten nå? Og at det gjør at det kommer tilbake? Det hadde sikkert gjort godt å kunne snakke med noen om det.

 

Uff... har egentlig ikke noen gode råd. Syns bare noen burde svare deg...

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg.. se link over her... vil heller ikke snakke med noen, legen bare skriver ut piller... Men jeg og har det egentlig bra, så skjønner ingen ting.. skulle ønske jeg viste om man kunne blitt testet for noe.. rett og slett lite serotonin-nivå eller noe kan være en grunn.. Men man finner bare ut det etter masse prøving med piller og det vil jeg ikke.. fungerer jo, bare så vondt når det står på..

[rampetrollet]

Hei ..

Trist å høre at du sliter sånn !

Jeg var i samme situasjon og gikk til legen. Han hjelper deg med å kartlegge når,hvordan og hvorfor du har det sånn du har det !

Dette har vart lenge sier du og det ser ikke ut til å gå over av seg selv, så søk hjelp!

 

Mulig du får tilbud om medisiner til en periode men du får også luftet for noen om hvordan du har det og får henvisning videre til noen som virkelig kan dette!!

 

Vær så snill og oppsøk hjelp, om ikke for din egen del, så for barna. De merker at mor ikke har det bra uansett hvor flink du tror du er til å skjule det !

 

Bare spør om det er noe du lurer på, så skal jeg svare så godt jeg kan

 

Lykke til !

[Anonym bruker]

Jeg er ikke HI, men anonym over her. Hva hjalp deg da, Noddy?

 

Jeg er student og kan mye om kartlegging (også erfaring fra praksis og tidligere yrke) og jeg har fått mange redskaper til å hjelpe andre og prøver å bruke disse på meg selv. Jeg vet jeg ikke trenger å tenke vonde ting, og er flink til å huske på hvor godt jeg har det.. Men allikevel, fysisk, så blir alt mørkt...tungt......smertefullt.....

 

Jeg er redd for at jeg legger ut livet mitt til legen (som jeg forøvrig må bytte ut med en annen jeg trives med), og ender med at ikke han/henne heller kan hjelpe. En psykolog gir meg redskaper, men jeg har mange selv, så jeg har liten tro på det... og piller vil jeg ikke ha. Jobber med mennesker som vi må hjelpe til å trappe ned, og de må allikevel face ting de har undergravd (holdt i sjakk) ved hjelp av piller.. Jeg tror heller ikke det er løsningen..

 

Jeg skulle aller helst bare visst om det kan være somatiske årsaker (stoffer etc) til min tilstand... Men hører aldri om noen som får rekvisisjon til slike prøver eller EKG og lignende med en gang.. de må igjennom hele systemet først...

 

Jeg vet jeg burde være lykkelig, så det er så forbannet å ikke få det til. Veit alle rundt meg lider når jeg har "min periode", og jeg må krype og unnskylde meg etterpå for å beholde ekteskapet. Selvom jeg føler jeg ikke kan noe for min oppførsel... Og jeg bruker mange dager på å bygge opp selvtilliten igjen før jeg kan smile som alle andre... og så er det tid for neste knekk,,,, helt ut av det blå....

 

Jeg har "kartlagt" meg selv, jeg vet årsakene... jeg har ikke psykisk vondt av det lenger... men tror noe skjedde i hjernen min i en periode for noen år siden, og derfor reagerer jeg som jeg gjør nå.. og det blir ikke løst ved å prate med en psykolog... Ikke kan jeg prate med den personen som "ødela" meg heller... Dette er 7-9 år siden og jeg har hatt det fint lenge etterpå... Så hvorfor jeg er værre nå, veit jeg ikke.. Jeg er gift, har sunne barn og fremgang i livet.. Tenker ikke på fortiden, føler intet behov for bearbeiding... alt er jo fint, så whyyyy???

[Anonym bruker]

Jeg spør hovedinnlegger : Hvorfor planlegge barn når du vet at du er deprimert og har slike tanker til stadighet? Man bør ikke skaffe seg barn om man er i en slik fase, man bør ordne opp i sitt eget liv, før man får andre liv til verden. Det er tross alt ett stort ansvar å få barn, det er ingen lek. Og har man vært sliten og uttafor før tiden med barn, så blir det garantert ikke noe bedre etter den lille har kommet til verden. Mange tror det er løsningen å få barn men det har jeg sett gang på gang at forverrer situasjonen.

Jeg er iallefall glad at det å adoptere er strengt, det er i hensyn til at barna skal få det godt, en større sjanse for at det skjer, enn å sette dem bort til udugelige, syke mennesker som ikke har noen ting i orden

Jeg får sikkert mye pepper for dette innlegget men det er min ærlige mening:-)

 

Påskekylling

[rampetrollet]

Det er ikke enkelt, -det er sikkert ! Jeg gikk på medisiner i 6 mnd tid for å komme over den verste kneika, men jeg har egentlig ikke noe tro på at det var det som hjalp så jeg sluttet ( i enighet med legen ).

 

Her er noe av det jeg gjorde :

 

-Jeg begynte å skrive ned når tingene skjedde, og hva som utløste det.

-Når jeg kjente jeg begynte å bli i dårlig form, tok jeg Mp3 spillerer i lommen og gikk meg en tur. (er bevist at fysiskaktivitet hjelper mot depresjon )

- Om jeg var sliten og det var det som utløste det så tok jeg meg en hvil (trengte ikke være mer enn 15 minutter i fred i sengen ) men det hjalp å få avstresse litt.

 

- Jeg laget en liste hver søndag over ting jeg hadde lyst til i løpet av uken og gjorde en ting hver dag og gledet meg over disse små tingene.

(Var ikke voldsomme ting, kunne være enkle ting som tur ned til sjøen sammen med gutten min, kino,kaffi med venninne,danse eller en date med mannen min

-Jeg tenker over dagen min og hvordan den har vært hver kveld når jeg legger meg å finner ut hva som var godt den dagen og hva jeg kan gjøre annerledes om noe har vært slitsomt.

Det er ikke enkelt å leve sammen med en som er deprimert, det vet jeg alt om men det er bare du selv som kan gjøre forandringene.

 

Når de vanskelige timene kommer nå, prøver jeg å tenke på alle de gode tingene jeg har i livet mitt, -det herlige smilet til gutten min og hvor heldig jeg er som har han og familie og venner rundt meg

 

Det er ikke enkelt å komme igang, men det er bare å gi seg selv et spark bak, komme seg til legen å begynne å jobbe med seg selv!

 

-Er mye mer jeg kunne skrevet her ,men det er snart kvelsmattid så jeg stikker heller innom senere om det er noe mer du lurer på

 

Klem fra

[Anonym bruker]

Jeg gjør mye av det du skriver der, på min måte. Men jeg klarer ikke lokalisere hva som har skjedd når jeg glir inn i mørket igjen, og når det er over meg, klarer jeg ikke se/huske/tenke noe positivt samme hva jeg prøver... Men men.. Hovedproblemet mitt nå er at jeg prøver å få min mann til å gjøre ditt og datt og si slik og slik når jeg har det som værst.. Han vil ikke det og gjør alt bare værre ved å være irritert og sur på meg når jeg "ligger nede".. jeg vet det ikke er lett å skjønne seg på meg, men jeg forklarer at jeg vet jeg er psyk og spør om ikke han kan hjelpe meg med dette ved å trå litt varsomt når jeg sier fra.. Så tenker jeg at jeg anskje kommer kjappere utav perioden min.. men det er visst for mye å be om..

[rampetrollet]

Snakker du med han om det når du er i bra form eller bare når du er langt nede ?

 

Menn er vel litt sånn om de ikke vet spesifikt hva de skal gjøre så blir de irritert istedet for å være behjelpelig.. (min erfaring ihvertfall:)

 

Om du snakker skikkelig med mannen din (når du har det bra) og forteller hvordan du har det og hva du tror kan hjelpe deg når det står på som værst kanskje dere kan komme dere gjennom det værste sammen?

Eller kan det hjelpe om du sier fra til din mann når du føler deg litt dårlig og at du da kan være litt alene slik at det ikke går utover de som står deg nærmest ? -og at du samtidig kommer vekk fra situasjoner som vanligvis ikke stresser deg, men som er fæle når du er dårlig ?

 

Vet ikke når du reagerer, men med meg selv så trenger det ikke være store tingen som gjør at det "bikker over" men etter hvert kjenner du tegnene og finner ut hva du kan gjøre for unngå å "falle"...

 

Vet ikke om dette er til noe stor hjelp, men av og til kan det være en trøst å vite at man ikke er alene om dette..

 

Stor klem fra

 

 

[Anonym bruker]

Takk, det er en trøst, du skriver fint noddy. Problemet er også at min mann drar på jobb fem om morgenen og er hjemme etter syv på kvelden.. så jeg gjør alt her hjemme og ordner alt med og for barna... Så jeg kan ikke ta meg en fem-minutters pause i fred...

 

Jeg snakker med mannen min hovedsaklig når jeg "har en periode", føler ikke behovet ellers.. Men når jeg er på vei til å roe meg, snakker vi rolig sammen og jeg er fattet og logisk. Han sier han skal hjelpe meg så godt han kan, men bikker ut... Han hater å "prate om ting", så det gjør det ikke noe bedre...

[rampetrollet]

Da er det ikke rart at du er sliten vet du når du er så mye alene med barn og hus og alt som skal til for å få ting til å gå rundt ...

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg snakket med mannen din når du har det bra, -tatt en kort samtale om hva som skjer og hva han kan gjøre når slikt skjer ..

Har du mulighet til å komme deg ut på tur/treffe venner ol på kveldstid eller er du sliten at du bare ramler ned i sofaen ?

 

Om du er sliten og føler du ikke har ork, så gjør det likevel ! Å ha sitt eget liv utenom hus, mann og barn er viktig i en sånn periode!

Det får deg til å føle deg bedre, og du får faktisk mer energi etter en tur -forandring i hverdagen kan gjøre underverker

 

Noen hobbyer eller interresser som du har lagt på is som du kan ta opp igjen ?

[Anonym bruker]

Neida, det er vel et ganske naturlig spørsmål å stille seg, så ingen pepper her.

 

For å utbrodere litt da. Disse deppestundene mine begynte i 14-15 års alderen og varte i flere år. Da jeg var liten ble jeg utsatt for overgrep, og jeg trodde disse deppeepisodene mine kunne komme av at jeg sleit sånn med dette. Etter vgs. kom jeg i kontakt med en jente med samme bakgrunn og problemer som meg. Gjennom henne kom jeg også i kontakt med psykolog og med flere med samme erfaring. Jeg fikk ikke noen hjelp av psykolog (hadde et møte med henne, men jeg skulle flytte bare noen uker senere så hun ville at jeg skulle kontakte fastlegen min når jeg hadde flyttet sånn at jeg kunne bli henvist til en psykolog der.) Noe jeg da aldri gjorde. Det er en helvetes stor terskel å søke om hjelp. MEN det å kunne snakke med likestillede var det som tilsynelatende var løsningen for meg. Dess mer jeg snakket m det dess mindre ble problemet. Etterhvert følte jeg meg også trygg nok til å dele barndomsepisoden med de nermeste (familie og venner) Jeg ble sammen med han som er mannen min nå. En fantastisk mann som aldri har vært noe annet en en utrolig støtte. Jeg sleit fortsatt, men det ble bedre og bedre etter som tiden gikk. Etter noen år var deppestundene helt borte, og episoden(eller episodene) fra barndomen var et tilbakelagt stadium (så godt det er mulig å legge noe slikt bak seg). Livet smilte til meg, alt var fantastisk, og slik fortsatte det noen år, Og DA bestemte vi oss for å bli foreldre. Noen mnd etter fødsel begynte deppestundene å vende tilbake, og etter det har det bare blitt værre og værre og de kommer oftere og oftere.

[Anonym bruker]

Anonym 00:27 er HI foresten.