Gå til innhold

Gå ifra samboeren min, eller bli værende, for barnet sin skyld?


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vi har et barn på snart 2 år og jeg tviler sånn på forholdet. Jeg har IKKE lyst til å ha sex med ham og ser kun på ham som en venn. Absolutt ingen følelser... Men jeg har ikke lyst til at barnet vårt skal vokse opp i et skilsmissehjem heller! Men hva er egentlig best for henne?

 

Forholdet vårt har vært sånn lenge og jeg vet at det ikke kommer til å bli noe bedre. Men han er så utrolig snill, en god far og veldig veldig glad i meg!

 

Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Dette har kvernet så lenge i hodet mitt nå, at jeg ikke vet hvordan jeg skal se på det lengre.

 

Er det noen som har vært gjennom det samme, eller som har noen råd til meg?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Du sier du tviler.... Så hvorfor ta en avgjørelse nå? Ta mer tid til hjelp!

Skrevet

Så lenge dere klarer å fungere godt sammen er jo det det viktigste. Og du bør tenke deg veldig godt om før du går fra en mann som er så bra som han høres ut. Det er ikke lett å finne!

 

Begynner dere å krangle masse får du heller gå en runde til med deg selv. Det er alt for mange som går for tidlig, ikke bli en av dem!

Skrevet

Begynnelsen av innlegget ditt hørtes ut som jeg har det nå, men vi har hatt en del krangler, å han har ikke vært så snill som din mann høres ut som (ikke noen fysisk skade asså).. Men det har gjort at jeg har mistet følelsene mine. Vi har snakket om det nå, han er kjempelei seg, men jeg kan ikke noe for at følelsene mine forsvant når han var så idiot. Hvorfor hørte ikke han på meg når jeg gråt? Da kunne det vært anderledes.

Men jeg har gitt dette forholdet 1 år nå, å har ikke bestemt meg enda. Men jeg nærmer emg en avgjørelse nå, for jeg føler bare mer å mer at det er vennskapsfølelser jeg sitter med for han.

Så hvis du er i veldig tvil, å det "bare"er fordi følelsene din er blitt borte, så ville jeg vel gitt det litt mer tid. Følelser kan forsvinne, men de kan komme tilbake også. Det var det jeg håpet på..

 

Men du kan ikke ta deg en tur, en langhelg eller noe for å få litt ro rundt deg, å tenke litt?

Skrevet

Jeg vokste opp i et hjem hvor foreldrene mine bare bodde sammen for oss barna sin skyld. Kan ikke huske at jeg var så glad gjennom hele oppveksten som den dagen mamma fortalte meg at hun og pappa skulle skilles. Jeg var da 14 år gammel.

Understreker at foreldrene mine kranglet mye, også mens vi ungene hørte på. Pappa var nok ikke en så bra mann som det mannen din er.

 

kan dere ikke prøve rådgivning?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...