Barn og sorg, er det noen som kan gi oss noen gode råd?

[Gjest]

For snart 2 år siden døde pappaen min i en alder av 54år, om han ikke var verdens beste pappa da jeg var lita .Tok han det igjen og ble verdens beste bestefar for barnebarna.

Pappa døde av kreft, alt skjedde iløpet av 11 mnd og ungene var med hele veien,helt til han trakk sin siste pust.

Etter at pappa døde sørga vi alle , men sterkest har det gått utover gutten vår som da var 6 år,de to hadde så mange planer.

Fra å være en lystig og glad gutt, har han blitt stille og tenkende,vil heldst være alene og gråter mye, bare vi ber han om noe.Td hente posten.

Rett etter pappa døde kom det en og snakket med han,desverre så slutta han i jobben og ei dama kom.Henne nekta han å åpne seg for, (det kan vi voksne også forstå)siden har han ikke fått"proff" hjelp.

Vi har snakket litt med legen vår og han mente vi burde vente med BUP.

En psykolog vi snakket med, mente at det kom ikke til å hjelpe..MEN nå har det snart gått to år (juni) og enda sliter han og savner veldig bestefar..Men er ikke om det han vil ikke det.

Er det noen som har ett råd om hva vi kan gjøre for gutten vår ? Det er vondt for ett mamma og pappa hjerte og se han slite slik.

 

[Reveenka]

Jeg synes det høres leit ut at gutten din tar dette så hardt,

Mine barn har de siste fireogethalvt årene mistet to bestemødre og en oldemor de var veldig glad i, og i dag var vi i begravelse igjen til ungenes reservebestemor.

 

De har reagert veldig forskjellig; den eldste her er nok en sånn grublende type i utgangspunktet og har trengt mye tid på å bearbeide dette mens de andre to i midten tar det lettere. Men alle de tre største har nok blitt litt redde; særlig for at vi voksne skal dø - kanskje det er noe slikt som plager sønnen din uten at han vil si det til dere?

 

Vi har snakket mye med den eldste(de andre også selvsagt, men har latt dem styre selv hvor mye de vil prate) om det som har hendt, men samtidig prøvd å begrense samtaler som går på hvor leit og trist det er at vi har mistet bestemødrene deres. Vi har lest bøker tilpasset temaet, og informert skolen slik at de tar seg litt ekstra av henne der og på SFO hvis det kommer på i skoletiden at hun blir veldig lei seg.

 

Men du sier at gutten din har forandret seg veldig siden dette skjedde, og da tenker jeg at det kanskje bør settes inn noen tiltak likevel, selvom legen deres mener det kan vente?

Her hvor jeg bor har sykehuset sorgrupper, og også egne grupper for barn - det kunne kanskje vært noe for gutten din?

 

Vet egentlig ikke så mye om hva slags proff hjelp som finnes utenom dette eller BUP, men kanskje noen av de andre her vet mer?

[Gjest]

Det er en stund siden han ba oss vente, men nå synst vi kanskje at vi har venta nok ? Vi vil jo det beste for gutten, men det er ikke så lett å vite hva en skal gjøre. Vi snakker nok ikke så ofte om sorgen lenger, for da trekker han seg bort og det er vanskelig å "tvinge"han .

 

Reveenka,så trist at dere har mista så mange rundt dere.

[Mariamin]

Hei idefix.

Jeg jobber på et sykehus og av og til har vi unge pasienter som dør av kreft. Noen av disse har små barn. Vi har en kjempefin kreftsykepleier som tar seg av pasienten og pårørende som sørger. Jeg vet at det finnes grupper tilpasset små barn. Disse går gjennom kommunen tror jeg.

Det finnes også endel bøker vedrørende emnet, hvor det står tips og råd om hvordan man snakker med barn ang kreft, død og sorg.

Hvis du tar kontakt med kreftforeningen kan de sikkert hjelpe deg å opprette kontakt med sorgrupper.

 

Det river i hjertet å se barn som mister foreldre og besteforeldre.

 

Lykke til med gutten.

[Maud]

Du, denne gutten, er det den samme som han du bekymret deg for i forhold til mobbing? Bare lurer, for da har han jo mange belastninger. Sorg både i forhold til tap og i forhold til det sosiale.

 

Det som er spesielt med barn og sorg er jo at de bytter "inn og ut" av sorgen mye hyppigere enn oss voksne. Man kan tro at det går bra og så er de plutselig tilbake i sorgen. Jeg mener at det aller viktigste vi voksne kan gjøre er å følge barnet. Være med det når det er trist og la det snakke, men ikke "dytte på". Altså bør ikke den voksne være den som bringer sorgen opp. Man bør heller ikke avlede eller prøve å vende fokus mot noe annet når sorgen dukker opp. Det tror jeg mange av oss gjør instinktivt, vi vil jo ikke at barna våre skal være lei seg... Samtidig er det viktig å finne noen arenaer for sorg og noen som er "fri" dersom sorgen over tid sniker seg inn overalt. Dette kan du gjerne snakke med gutten om en gang det er naturlig. Det å gjøre sorgen til en "ting" som lurer ham og ødelegger, kan være en måte å håndtere det på. Foreslå for gutten at du og han skal bestemme over sorgen slik at det triste ikke ødelegger når noe er fint. Prøv å finne en tid der det passer, helst ikke sengekanten. Når man er trøtt og det ikke skjer noe annet, er det vanskeligere for barnet å veksle ut fra sorgen og inn i noe annet.

 

Vi er jo gjerne sånn alle sammen at mye blir mer. Når vi er lei oss, kommer vi på mye annet å være lei seg for. Barn er i tillegg plaget av at vi voksne spør "Hva er du lei deg for nå da?" Barnet vet kanskje ikke hva h*n er lei seg for, men vil gi et svar. Bestefar som er død er da et naturlig valg. Jeg sier ikke at han ikke er lei seg, men jeg tror at vi av og til påfører barnet at sorgen over et tap blir større enn nødvendig. Jeg tror derfor det er lurere å spørre barnet om det er lei seg og tilby trøst uten å spørre om hvorfor. Barnet forteller som regel uansett.

 

Jeg er enig med dem som foreslår sorggrupper, men synes også dere skal ta opp tråden i forhold til henvisning til BUP. Særlig hvis dette er den gutten du har snakket om før. Det finnes mange fine bøker om barn og sorg. "Delfingutten" handler om sønnen til han fotballtreneren som mistet kone og datter i tsunamien og viser på en fin måte hvordan gutten tenkte underveis og etterpå. Han var jo 6 år og mistet mamma'n og søsteren sin.

 

Her skriver jeg i vei, dette er noe jeg er faglig engasjert i. Håper noe av det er til nytte for deg og at gutten din får hjelp slik at han slipper å "sitte fast" i sorgen.

[Gjest]

Tusen takk for svar alle sammen, skal vise dette til pappaen når han kommer hjem.

Nei, dette nr 2,han har det fint på skolen, men noe plager han, han er kanskje typen til å klare seg selv.De to brødrene kan ikke sammenlignes fordi de er så ulike av typer.

Han kan blø store mengder med nese blod , men sieri kke fra.Vi finner bare store mengder med blodig papir i søpla, når vi spør om hvorfor han ikke sier fra så svarer han at jeg klarer meg selv jeg...