hvor mye aksepterte du før det ble samlivsbrudd?

[Anonym bruker]

har tenkt mer og mer på ting som irriterer meg over sambo som er ganske alvorlig

 

blant annet

 

: jeg får ikke lov til å dra til venner alene, ikke få sms av gutter (fordi da betyr det automatisk at de er intr. i meg?!?!? wtf..) og heller ikke få besøk av venner når jeg er alene (da er jeg automatisk utro!)

 

kjefter på meg fordi jeg sitter f.eks. på dataen men så gjør han det selv etterpå?

 

 

ja, er bare NOE av lista ...... men er det jeg som overreagerer?

[Anonym bruker]

tja, jeg aksepterte nok for mye for lenge, men hva du skal akseptere må du nesten avgjøre selv. Tenk over hvordan du ønsker å ha det på sikt..

om en veninne forteller om et tilsvarende forhold hva ville du da anbefalt ?

 

Bare husk at det å være alene ikke alltid er en dans på roser hele tiden det heller...

 

( og er du av de som fristes av stønadene som stadig diskuteres her så er hoveddelen av de KUN for 3 år (os), hva etter 3 år ??)

 

Spm er jo hvordan DU ønsker å ha det i DITT forhold ..

 

Det positive bør på sikt overskygge det negative... noe problemer har alle..

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene før (brudd med samme far!!) så vet hva det innebærer!

 

Nei, jeg gjør det ikke slutt bare fordi jeg kan få OS!!

[Anonym bruker]

Jeg har godtatt de samme tingene og mye mer...

Men nå er det faen meg nåkk!!!

Har sparka han ut og håper jeg aldri i livet er så dum at jeg tar dritten tilbake!!

Ja jeg er pist..men det som er rart er at det er trist også..enda han er så jævlig drittsekk mot meg!!!??!!!Skjønner ikke....

[Anonym bruker]

De få tingene du nevner her, er dette noe dere klarer å endre på tror du? Er mannen dim ineteressert i å forandre seg for at dere skal få det bedre? Hvis ikke må du jo tenke igjennom om dette er noe du vil leve med for resten av livet..

Jeg mener man skal prøve alt mulig sammen for at det skal fungere, men hvis den ene parten ikke vil eller det ikke fungerer uansett så sier det seg vel selv hva man bør gjøre..

[Anonym bruker]

Tenk deg godt om, husk at det kjapt kan bli mer han vil kontrollere og vil bli sur for.

 

f eks x'n min ble sur om jeg ikke klarte å forstå(uten at han sa noe) hva han ville at jeg skulle lage til middag. han ble forbanna om han måtte gjøre noe, mens jeg slappet litt av; han mente at da skulle jeg gjøre noe tilsvarende det han gjorde...

Jeg skulle ikke snakke med hans venner, for de var jo rundbrennere....og TENK om de la an på meg(akkurat som om jeg ikke hadde noe jeg skulle sagt i den anledningen!). Jeg måtte avgi forklaring om jeg var ute en tur uten han, mens han skulle kunne gjøre det han ville, uten at jeg skulle bry meg( for HAN visste hva han gjorde ute, men ikke hva jeg gjorde.....?) Det var så mye mer enn dette også...

 

Jeg hadde nesten ingen venner til slutt, fordi jeg tok for mye hensyn til han.......

 

Jeg hadde også en periode hvor jeg virkelig trodde alt det han mente og sa om meg.... Helt til sannheten gikk opp for meg; det var han som hadde store problemer og ikke jeg..... Da var det nok.... jeg innså at det han drev med var psykisk mishandling( i tillegg til litt fysisk), og gikk...

 

DET er jeg glad for:)

 

 

[Anonym bruker]

Det der er tydelige tegn på psykopati, kom deg vekk fra han, så fort som mulig. Han prøver å få deg til å kutte kontakten med vennene dine, for å få mer kontroll over deg. KOM DEG VEKK!!!

[Anonym bruker]

Ja, jeg er ganske bekymret.. jeg kan ikke være hos venninna mi engang før han blir drittsur fordi han må være hjemme med barnet sitt.. kan jo nevne andre ting som skjedde sommer 06 men skal la det være.. og er jeg borte i 2-3 timer så bombaderer han meg med SMS om hva jeg gjør osv.. var hos ei venninne (han kjørte meg dit) og avtalte at jeg skulle sende han SMS om når jeg ville hjem. Så da hadde han fått det for seg at jeg skulle bli hentet kl 14 , jeg hadde jo tlf på lydløs fordi jeg orket ikke mas og dermed ble han sur fordi jeg svarte han litt over kl 14 og gadd dermed ikke hente meg . jeg hadde 0 sjangs til å komme meg hjem og måtte ringe mannen til ei anna venninne av meg for å få han til å hente meg (han kjører forbi der pga jobben hans). Han ville nesten ikke hente datteren sin i barnehagen engang!

 

dette er noe som jeg skal snakke med legen/psykologen om også..

 

hvordan kan jeg gå frem for å få "best" mulig brudd? dette er som sagt noe som har skjedd i fortiden men allikevel noe som ikke vil gi slipp på meg..

 

 

[Anonym bruker]

Jeg aksepterte så utrolig mye, håpet at ting skulle bli bra - at jeg skulle oppnå tillit til han etter 5 år ( - eller det var vel de siste 3 årene av forholdet løgnene kom) med løgn på løgn..Aldri utroskap, men løgner om alt annet..jeg ble helt gal i hodet, følte meg så alene i tosomheten..følte ikke den tryggheten liksom, følte jeg måtte passe på han hele tiden, man blir det når man VET man ikke kan stole på den endre..og jeg tok han i løgn flere ganger, men han fortsatte å nekte.selv om han "sto med begge hendene oppi kakeboksen" ..jeg sa at bare han kunne innrømme det, men det gjorde han ikke, sa jeg visste at han løy og at jeg ikke klarte å få tillit til han ...med andre ord forventet han at jeg skulle klare å leve i et forhold uten tillit, det var jeg som var "dum og rar" .. Jeg håpet lenge at ting skulle ordne seg, så liksom ikke noen utvei..men en dag bare tok jeg affære, og da haffe jeg virkelig tenkt leeenge gjennom det, for det var virkelig ENTEN å bare leve videre i mistilliten og ikke nevne ordet samlivsbrudd, ELLER å gå fra.. jeg valgte det siste, og føler at det er jeg som har blitt den sorte ulven..men det er jo bare på han sin side da..."mine" støtter meg i valget, det er de som har sett mine tårer, utrygghet og usikkerhet..

Jeg er redd for fremtiden, er midt i 20 årene da, så har jo god tid.. mentil tross for det, føler jeg meg FRI..Nå trenger jeg ikke lengre håpe på noe som gang på gang viser seg å ikke skje..

Skal nevnes at jeg har følt meg som en alenemor i forholdet også, har måtte ta med barnet vårt på ting alene nesten hver helg, han har liksom ikke vist interesse for familielivet..men han har vært flink far HJEMME da..og dte er selvfølgelig det viktigste..

[Anonym bruker]

Aksepterte utroskap gjennom svangerskapet, drittslenging, han stakk av flere ganger og gikk rundt på byen å slengte med leppa angående mitt privatliv og kropp. Jeg fikk ha venner, men om jeg traff de holdt han det gående i dagesvis om at jeg var for mye borte og ikke hadde tid til han.

Han var utro dagen etter at sønnen vår ble født, og da han var ti dager gammel stakk han av og ble borte i to uker før han kom hjem med ei på 17. Han er 30... Da våkna jeg og fikk ett sammenbrudd.

Nå er gutten vår 8 mnd, og han har saksøkt meg på falske anklager og skal ta gutten min fra meg. Han har ingen muligheter til det, men det er slitsomt likevel.

Han har også stjålet gull og smykker fra meg som han har pantsatt, og nå holder jeg på å spore opp det siste.

 

Denne mannen er bankmann, har vært proff fotballspiller, han ser bra ut, og fremstår som en helt perfekt mann. Men... det er en fasade som han ikke kan holde i lengda. Vi var sammen i to år.

 

Ja, jeg er bitter, men livet må gå videre...

[Anonym bruker]

av nummer 1 aksepterte jeg dette:

 

- ingen kjærtegn på mange år

- ingen samtale som var dypere enn hva skal vi kjøpe til middagi dag

- tullete økonomi

- totalt manisk på rydding og vasking

- alltid borte hele tiden

- bare lo og snakket drit om meg til sine venner

 

av nummer 2 aksepterte jeg dette

- han var notrisk utro

- vill eikke ha barnet jeg ble gravid med , og behandlet meg som en hore heløe svangerskapet. hjalap ikke til med noen før fødselen

- fant ut han hadd ene annen dame og var på date med henne kvelden før en planlagt fødsel

- nektet å forsørge oss en 2,5 mnds tid da jeg gikk høygravid og babyen var født, da jeg ikke hadde rett på lønna permisjon, til tross for at han hadde nesten 20 000 han brukte kun på fjas hver måned.

-banket meg opp tre ganger

- jeg måtte gjøre alt i hele forholdet, fra å handle til å pusse opp og organisere

 

ja man aksepterer en del, så en dag kjenner man at nå er det nok. da er det bare å legge inn årene og slutte og ro...

men lykek til hvertfall