Ufordragelig stedatter på 17 år.

[Anonym bruker]

Hun bare krever og krever... Må ha ditt og må ha datt.

Meg vil hun slettes ikke ha kontakt med lenger--jeg har jo ødelagt livet hennes.(Etter at jeg ble gravid).

Er så lei meg,har hatt ett godt forhold til henne før,savner det.

Men nå er det jo bare stakkar henne-hun skal jo bli storesøster...

 

[Chezka]

Jeg har også en "ufordragelig" stedatter på 17 år. En stund brukte jeg mye energi på å gruble og jobbe med vårt forhold, men etterhvert kom jeg frem til følgende:

 

Jeg forholder meg til henne som en hvilken som helst annen person, dvs at jeg utviser normal folkeskikk, og krever også normal folkeskikk tilbake. Jeg gjør ingenting for å tekkes henne, hun er såpass voksen at hun vet hva ting dreier seg om.

 

Jeg har sagt klart fra hva jeg forventer når hun er hos oss (altså normal oppførsel og folkeskikk), og hvilke regler som gjelder i vårt hus.

 

Jeg har også sagt klart fra at hva hun og evt biomor må mene om noe som helst som angår meg og far er oss revnende likegyldig, hun blir tatt med på råd når det angår henne.

 

Forut for dette hadde far og jeg snakket grundig gjennom problematikken, og kommet til en enighet om regler og akseptabel oppførsel. Det er enormt viktig å spille på lag.

 

Bortsett fra dette engasjerer jeg meg ikke noe særlig i livet hennes, etter hennes eget ønske. Jeg lener meg tilbake og lar far ta kampene, men har fortsatt fokus på hva jeg aksepterer når det gjelder oppførsel i mitt hjem.

 

Om din stedatter har en "stakkars meg som skal bli storesøster-holdning" så la det prelle av deg som vann på gåsa. Vis at dette bryr du deg virkelig ikke om, det er jo egentlig helt uinteressant at hun har denne holdningen. Bare sørg for at hun forstår at hun må utvise normal folkeskikk både hva gjelder språkbruk og oppførsel ellers når hun omtaler sin kommende status som storesøster :-)

 

Lykke til!

[nybakt mams]

Helt enig!!!

[mor til snart fire]

Hei...

 

jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver. Riktignok har jeg en stedatter på 10. Hun er enebarn og har vært vant til å få det som hun vil enten det gjelder materielle ting og ikke minst viljen sin. Aldri fornøyd med noe. Tramper i gulvet om hun ikke får det som hun vil. Hos oss må hun dele faren sin med min sønn. Kan skjønne at det kan være vanskelig for henne som ikke er vant til å dele noe, men kare til seg det som er. Kanskje stygt å si det slik. Får tilstadighet høre hvor lite hun får hos oss kontra hos moren. Da er det meg det går utover, for min sønn får så mye. Da kunne jeg ikke dy meg og tok et oppgjør med henne, med den forklaringen om at min sønn og trenger klær og sko. Det må faktisk kunne skje uten at hun skal få det samme til enhver tid. Hun får alt hun vil av moren. I denne situasjonen er det sønnen min som ikke har fått, når det er det det handler om. Det er alltid han som har måtte dele ting med henne slik at det skal bli rettferdig, i hennes øyne. Men jeg syns at min sønn skal få ting som er hans, som han slipper å dele.. Kanskje feil det og..Det er blir et dillema uansett.

 

Jeg er og gravid, hun gleder seg til det. Hun er opptatt av hva som skjer og hvor stor babyen er osv. Veldig positivt det. Men det som er feil nå er hun ikke får like mye tid sammen med babyen som min sønn. Urettferdig mener hun.

 

Det som er greia hennes er at hun ikke kan se positivt i ting som angår andre enn henne selv. Alt skal dreive seg om henne. Men hun skal ha at det blir bedre, hun vet hvilke regler som gjelder her hos oss. Men får stadig høre "hos mamma får jeg det... får jeg lov til det og det" og " jeg skal eller jeg vil". Men hos oss fins det ikke noe skal eller vil, men kunne tenke meg eller passer det at. eller jeg ønsker meg... Det går inn etterhvert. Så jeg ser lysere på det nå enn for ikke så lenge siden...

 

Vi har jo barn i ulik alder og det er kanskje lettere for din stedatter å utstøte deg i den alderen hun er i, fordi hun er i en løsrivelsesalder og skal utvikle seg til et mer selvstendig individ. Kanskje lettere for henne å føle frustrasjon pga situasjonen hun er i og den dere er i. Kanskje vanskelig for henne å finne sin plass i situasjonen.. Ingen ekspert, bare noen tanker som kom inn....

 

Ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare fortelle om min erfaring som mor til en slik ufordragelig stedatter. Min datter er nå 17, men det jeg skal fortelle om, ligger litt tilbake i tid. Da hun var 15 år.

 

Først hadde hun et godt forhold til sin stefar. Hun var veldig sårbar og følsom for alle hans stemningsskifter og leita hele tiden etter en bekreftelse på at han var glad i henne. Selv om hun var femten så var denne sårbarheten hennes en naturlig reaksjon på skilsmissen og det og få en stefar. De tøffeste ungdommene er oftest de som er svakest på innsiden...

 

Men da hun var 15 år skjedde det noe inni henne. Plutselig avviste hun stefar og ble frekk og ufordragelig både mot han og etterhvert mot meg. Hun avviste stefaren og behandlet han som luft. Han reagerte med å avvise henne og vi hadde plutselig en stor konflikt i familien vår. Jeg søkte hjelp hos familieterapaut, men det var for sent. Datteren min stakk hjemmefra en dag og til sin far. Der ble hun i ett helt år, uten kontakt med oss.

 

Jeg prøvde i starte å få kontakt med henne, men faren motarbeidet meg så jeg ga opp. Etter ett år kom hun hjem igjen. Gråtende av sorg og savn. Nå kunne jeg endelig få den hjelpen vi trengte. Hun har fortalt om hvorfor hun plutselig ble slik. Om den intense redselen for at stefaren skulle slutte å elske henne. Redselen for at han skulle være mer glad i sine egne barn enn i henne. Hun ønsket til og med at han skulle adoptere henne, så sterk var redselen hennes. Hun følte seg totalt ensom og hadde et enormt behov for at stefar skulle fortelle henne at han var glad i henne. Når han ikke gjorde det hele tiden, fikk hun det for seg at han ikke elsket henne. Og så begynte usikkerheten å få overtaket og hun fikk tanker og følelser som ikke hadde rot i virkeligheten. Til slutt var den indre smerten så stor at det ble lettere for henne å avvise stefaren enn å lengte slik. Da visste hun i allefall at det var hun som hadde avvist han, og hun visste at de ikke hadde noe forhold. Når jeg så begynte å blande meg inn i et fattig forsøk på å ordne opp i ting, ble hun usikker på meg også og foretok samme taktikk overfor meg. Oppi dette følelsesmessige kaoset kom faren på banen og manipulerte henne. Det var derfor det ikke gikk an å få hjelp av terapauten. På den tiden var det kommet så langt at hun hatet meg og stefaren og var villig til å gjøre mye for å skade oss.

 

Nå i dag er det ett år siden hun kom tilbake til oss. Vi har jobbet mye med følelsene vi har for hverandre og følelsene hun har for sine stesøsken. Ett langt år har det tatt oss, og vi er ikke helt i mål, enda må vi voksne være bevisste på den store, lillejenta vår. Hun er sytten år, ja snart atten, men har et stort behov for trygghet og bekreftelse. Spesielt fra stefaren sin. Vi har nå fått en liten baby og hun forguder henne. Men også her må vi være spesielt obs på hvordan vi håndterer situasjonen. At vi gir henne medansvar og mye skryt og trygghet. og vi merker enda at hun måler stefarens følelser for henne.

 

Det kan være så enkelt som at hun legger merke til om han bruker kaffekoppen hun kjøpte til han.

 

Så denne tøffe, hatende holdningen til de unge, kan være en kamuflasje for deres store indre usikkerhet. Ofte kan det være enklere for dem å hate og avvise, enn å elske og risikere å bli avvist. Jeg jobber som lærer på en videregående skole og jeg ser det på jobb hele tiden. De som er tøffest på utsiden, er ofte små og usikre på innsiden.

 

Det er ikke enkelt å takle det, og ofte er det lite å gjøre med det, annet enn å ikke innta samme holdning mot dem, men være klok og åpen og la dem vite at døra står på gløtt for dem når de er modne til å ta kontakt igjen. De skal jo være søstre og brødre for det nye mennesket vi bringer inn i verden og jeg unner ikke de små å ha en søster eller bror de blir hatet av.

 

Ha dette i bakhodet når dere opplever disse vanskelige stebarna. Ofte kan motsatt taktikk være overrumplende på dem og kanskje det som skal til for at de kryper ut av det harde skallet sitt.

 

Jeg må legge til at jeg har en stesønn i tenårene og han har jeg brukt den motsatte taktikken på. Et lite klapp på hodet når han minst ventet det, og skryt når han fortjener det. Og jeg har sagt til han at jeg er glad i han, selv om han aldri har returnert den kjærligheten. Men jeg har sett noe i øynene hans når jeg har gitt han oppmerksomhet. Et lite blaff av glede. Dette blaffet av glede har vært nok for meg til å vite at jeg gjorde det rette. Og etter mange år, har han endelig begynt å ta kontakt med meg. Dere som voksne må våge å være ærlige, selv om dere da blir sårbare. Det er vondt å bli avvist, også for en voksen, og også for en stemor eller stefar, selv om det er det forhatte stebarnet som avviser en.

 

Akkurat nå er min datter og steller på sitt nye søsken, sammen med sin stelillesøster. og jeg hører dem le sammen. Det er godt å høre og jeg håper dere andre kan få oppleve det. Selv om det nå ser mørkt ut. Ikke gi opp!

[Anonym bruker]

For et godt innlegg!!

Kanskje vi glemmer at det er små mennesker dette handler om? Vi forventer så mye, og når de ikke greier å gjøre som vi vil, så blir det trassalder som varer langt opp i tyveårene...

Du beskriver iallefall mennesket som er din datter, og ikke bare alt det gale hun gjorde og sikkert enda gjør:)

Lykke til videre:))

[Anonym bruker]

oioioi... 12:55

 

dette var et kjempe bra innlegg! Jeg er ikke her inne særlig ofte, mye fordi jeg kjenner at det stort sett ikke gir meg særlig mye. Men akkurat dette innlegget ga meg veldig mye, fordi du ganske enkelt klarer å sette ord på ting som for meg kan være vanskelig. Det er innlegg som dette som gjør at jeg begynner å tenke.

 

Jeg er også kjempeglad for at alt har blitt mye bedre hjemme hos dere, og at dere er vare for, og klar over situasjonen. Stå på, dere gjør en kjempe jobb

 

Jeg fikk meg altså en skikkelig tankevekker. Mye fordi jeg er stemor til ei 15 år gammel jente, som tid tider kan være litt vanskelig å ha med å gjøre. Jeg er voksen, har tre stebarn, to egne barn, en travel jobb, og en travel mann. Jeg er tid tider så sliten og lei at jeg vet dette går utover familien min. Spesielt min 15 år gammle stedatter. Hun er i en kjempekonflikt med sin mor og stefar, og vil for det meste bo hjemme hos oss. Jeg er den av oss voksne som er mest hjemme. Dermed blir jeg den voksen personen som 15 åringen søker seg til når hun er her alene med meg.

 

Den senere tid er det blitt slik at hun forfølger meg nesten over hele huset, bare for å være i nærheten av meg. Hun snakker i ett kjør, er enormt usikker på seg selv, og er hele tiden ute etter bekreftelse på egen person. Når hun er her, vil hun for det meste være hjemme sammen med oss, ikke ute sammen med venner.

 

Dette er jo en tillitserklæring, selvfølgelig. Jeg vet at hun er glad i meg, og jeg er glad i henne. Jeg opplever det imidlertid som en vanskelig situasjon. Mest fordi jeg synes at foreldrene burde ha denne rollen, og være den som jenta helst vil snakke med. Jeg er redd mora blir sjalu, noe jeg vet at hun har vært tidligere. Men jeg er også redd fordi jeg vet at jenta snakker stygt om meg til sin mor, og til sine venner.

 

Nettopp derfor gikk det opp et lys for meg nå nettopp når jeg leste innlegget ditt over her, fordi jeg tror jeg nå vet grunnen til at jenta snakker stygt om meg.

 

Nemlig: Hun vil vise sin mor at hun ikke er like glad i meg som i henne, og kanskje på denne måten oppnå ting hun savner i sin relasjon til mor? Men hun snakker også om meg slik fordi hun er livredd for at jeg skal snu henne ryggen, og slutte å være glad i henne. På bunnen er hun nemlig en veldig følsom og sårbar liten jente.

 

Når jeg tenker meg om, så har hun kanskje merket at jeg den siste tiden har tatt litt avstand fra henne. Ikke fordi jeg ikke vil ha noe med henne å gjøre, men fordi jeg vil gi rom for at foreldrene skal komme mer på bane. Men også fordi jeg kjenner jeg blir litt sliten og lei av at det hele tiden er meg hun skal vær ei nærheten av.

 

Jeg leser dette innlegget, og ser nå at hun aldri må føle at jeg avviser henne. Jeg skal tenke grundig over dette, slik at vi slipper den runden dere har vært i gjennom. Takk