Frustrert, frustrert, frustrert.....

[Stadig optimist :0)]

Er nå sååååå lei, den kallen blir jo for f.... aldri klar!!!!! Har vært sammen i fire år nå og han er ennå ikke klar til å få barn med meg. Hva skal en gjøre, er ikke så lett å gå fra han heller, vi har jo tross alt vært sammen i fire år...... Lurer på om han noen ganger blir klar, plutselig så sitter jeg der 50 år gammel, uten unge og har tørka inn..... Så finner han seg en snuppe på 20 år og er plutselig klar til å få unger.

 

ARG !!!!!!!!

[Miss Misantrop]

Jeg har tenkt og tenkt... Det er jo et utrykk som heter at hvorfor kjope kua naar man faar melken gratis. vi deler bolig uten aa forlange forpliktelsen I et ekteskap, selv om vi vet at samboerforhold sprekker lettere (ca 50 prosent av alle ekteskap sammenlignet med nesten 70 prosent av alle ekteskap) vi lager hjem pusser og steller. Vi har sex men vi sorger for prevensjon. Og som du sier en dag sitter vi der med skjegget I postkassen. 45 aar gamle og mannen fant ei snerte paa 23 og fikk baby etter 2 mnd. Jippi!!!

[malve]

Hei!

Fikk ikke inntrykk av din alder? Jeg kan ikke annet enn anbefale deg utifra mine erfaringer.

Selv var jeg gift med en mann i 5 år. Han ville ikke ha barn. Og dette tok til slutt livet av forholdet. Et forferdelig dilemma å gå i fra den man er glad i og egentlig ønsker barn med. Jeg gikk. Og nå er jeg 44 år uten barn. Brukte 6 år av min dyrebare tid. Og nå er det så mye sorg og bitterhet, nesten ikke til å holde ut, over at jeg ble. Husk at hvis du blir, så mister du muligheten for hvert år. Og, selv om du skulle velge å avslutte, så er ikke livet alltid slik at man med en gang finner en annen man kunne ønske seg barn med. Dvs årene kan gå veldig fort. Plutselig er du i en situasjon hvor du ikke lenger har mulighet.

Har et vennepar, som hadevært sammen i 7 år. Hun ønsket sterkt barn. Ikke han. Hun valgte til slutt å gi ham et konkret dato, kanskje et halvt år frem i tid, hvor hun ville gå, eller de bestemte seg for barn. Det endte med at han skjønte alvoret av at han ville miste henne, fikk tid på seg til å tenke om, og valgte til slutt å få barn. Nå er han den lykkeligste far du kan tenke deg.

 

Tro du , for din egen del, må gi han og deg en slags frist. Gi ham klar beskjed. Ellers fortsetter du, og for hvert år vil du bli tristere over at han "bestemmer" og på en måte tar et valg som også har store konsekvenser for deg. Jeg kan bare si det ut fra egen erfaring. Unner ingen å komme i min situasjon. Har så mye bitterhet og sorg i meg, både overfor ham, som ikke rikket seg, og overfor meg selv, som ble.

 

Husk, etter en viss alder er kurven ned ubønnhørlig skarp. Og det er ikke en gang sikkert du kan få hjelp med assistert befruktning.

 

Ønkser deg lykke til! Og, bruk argheten din å få fortalt ham virkelig hva du mener!

 

 

 

[Tweak]

Vet du hva, jeg er så utrolig enig med deg!

 

Det er på tide å begynne å sette på bremsene jenter! Vi må sørge for at mannfolka ikke bare får og får og får, uten at vi får igjen det som VI synes er viktig! :-)

 

Men for det fleste er jo det litt sent da... Vi sitter jo her som samboere allerede... Ikke akkurat lett å plutselig nekte sex og flytte ut og fremdeles være sammen...

 

Må vel gi meg selv et spark bak og begynne å sette krav!

[Stadig optimist :0)]

Hei jenter og takk for svar. Deilig at noen andre er i samme situasjon, selv om jeg ikke unner min verste fiende å ha en mann som ikke er klar til å få barn.

Vet sannelig ikke hva jeg kommer gjøre til slutt, tror jeg lar saken ro litt og så setter et ultimatum. Er bare redd at hannes angst for å få barn gjør at han heller velger å gå fra meg. Er forresten 28 for de som lurte på det.

Har bare så vanskelig for å forstå at når to mennesker er glad i hverandre,så skal det å få barn være et så stort problem..... Det å få barn skal være noe fint to mennesker som er glad i hverandre bestemmer seg for å gjøre. Dette temaet er alt annet enn koselig her i huset, det fører til krangling og grining. Lurer på om det å få barn noen gang kan bli den fine opplevelsen alle snakker om.

[malve]

Hei igjen!

Huff, du er virkelig i en vanskelig situasjon og dilemma...

Kanskje det lure er å på en rolig måte fortelle ham at du ønsker barn, og at det er vanskelig for deg å se for deg å fortsette i årevis uten i det minste å vite om han kunne tenke seg barn. Si også til ham at det er viktig for deg å få barn, og at det som er vanskelig er å fortsette i en "tåkete" situasjon der du vet at du mister år, ihvertfall hvis han overhodet ikke kunne tenke seg det.

Hvis han overhodet ikke vet og heller ikke har anelse om ca når, så ville jeg gitt ham/dere en konkret frist. Og, da la være å etterpå snakke så veldig mye om temaet, og ende i krangler. La dere begge få tiden til å kjenne på det, uten masse konfrontasjoner om temaet. Kanskje nettopp det gjør ham engstelig og sliten av hele temaet. Men, være klar over fristen begge to.

 

Om hans angst for å få barn er så stor at han velger å gå fra deg, så viser det at det ikke ville fungert, så lenge du har et stort ønske om barn. Er du villig å fortsette et liv med en mann som ikke ønsker barn, så er jo sikkert det fint, men det kan samtidig gjøre deg uhyre ulykkelig. Du må velge for deg, og kanskje ta konsekvensen som blir frytelig vond, nemlig å gå ifra den mannen du elsker. Selv om man velger å gå fra hverandre pga en slik sak, er jo ikke det ensbetydende med at dere ikke er glad i hverandre. Dere kan fortsatt ha en respekt for hverandres valg og være glad i hverandre.

 

Vet ikke hvor lenge dere har vært sammen, men er det kort tid, så kanskje han trenger lenger tid enn deg og venne seg til tanken.

Gi ham et pusterom, men hold på en frist, for dere begge. Da vil han nok også skjønne hva han ev mister.

 

Lykke til. Begge to.

 

 

[Shauri]

For meg så går dette ønsket om å få barn i bølgedaler. Vel, ønsket er der jo alltid, men til tider er det så inderlig tilstede at jeg begynner å gråte bare av tanken. Blir frustrert, sur, deprimert... Prøvde å få til en samtale med han i går, men det ble bare avfeid med spøk. Så fort han gikk opp i andre etasje begynte jeg å grine, og gikk ikke opp og la meg før jeg var ferdig.

Skrev et langt brev til han i dag som jeg sendte til han på mail. Da fikk jeg sagt alt jeg ville si uten noen form for tårer eller spøk som kunne forstyrre poengene mine.

 

Det er mange her som snakker om det å sette ultimatum. Det er nok riktig for noen av dere, men for meg blir det feil. Ønsket mitt om å få barn er ikke bare for å få barn.. det er jo fordi jeg elsker samboeren min og vil dele den opplevelsen/utfordringen/oppgaven med han. Håper han (og deres samboere) snart innser at det å få barn ikke er så farlig...

 

Prøvde å forklare han i dag at det er jo ingen som blir 100% klar.. kan banne på at det finnes mange jenter (gravide og fødeklare) som tenker for seg selv "hvorfor i huleste har jeg satt meg i denne situasjonen". Personlig vet jeg ikke om jeg noengang kommer til å bli gravid i det hele tatt, men jeg gruer meg faktisk allerede til fødselen Liker ikke tanken på smerte i det hele tatt.

 

Mange tanker i hodet mitt i kveld.

[Lillemus&mamma'n]

Amatør ; ) Jeg og kjærsten min har vært sammen i 8 år, vi, og først for 14 dager siden ble han med på å kutte ut prevensjon. (Vi er 34) Jeg bare satte meg ned en kveld og sa at jeg ville gjerne ha baby med han før jeg ble så gammel at det nesten var garanti for kromosonfeil, og da bare flirte han, og så var vi i gang. Tidligere har jeg droppa lite subtile hint og vært småsint for at han ikke var klar, men etter råd fra min fantastiske fastlege, så prøvde jeg denne gangen å legge det frem på en ordentlig måte- og det funka!

Det ble ikke noe resultat denne gangen, men i min alder er det vel ikke så vanlig å bli gravid på første forsøk?

[Miss Misantrop]

HURRA!!!!!!!!!!!!! Gratulerer så mye også håper jeg spiren(e) sitter fort. Jippi så gøy med solskinnshistorier!!!

[Lillemus&mamma'n]

Tusen takk Miss Misantrop! Veldig kos med litt oppmuntring : )

[Lillemus&mamma'n]

Må bare slenge inn en liten oppdatering. Kjærsten kom hjem fra jobbtur og fridde (vi har aldri snakka om å gifte oss), så nå blir det bryllup i juni. Dessuten kjennes det veldig ut som om det har flyttet inn noen i magen (kan selvsagt bare være psykisk) skal ta en test i morgen- kryss alle kroppsdeler for meg ; )

[nr.4 i oktober]

Spennende- hvordan gikk det? Både med bryllup og potensiell baby??