Fortvilet, ikke krangle (lang)

[Anonym bruker]

Skulle hatt et forum her som het trist og fortvilet forum.

 

Det er mamma, min mamma, hun som snart skal bli bestemor.

Jeg bor på andre kanten av landet å ser ikke mamma så ofte.

Etter at jeg ble gravid føler jeg veldig for å kunne snakke med henne så vi ringes OFTE!

 

- Da jeg fortalte mamma at jeg var gravid var hennes reaksjon; åh godegud! bare du ikke er gravid utenfor livmoren!

- Da jeg hadde skikkelig maveknip ringte jeg for å søke trøst og støtte, så sier mamma at; det kan være svangerskaps forgiftning vet du, da blir barnet dødfødt om det ikke kommer ut med en gang.

Så jeg hiver meg på tråden til føden, men de mener det bare er luftsmerter og tregt tarmsystem.

- Da jeg fortalte jeg hadde våknet med krampe i leggen om natten sa mamma; det kan være blodpropp, det kan være begynnelsen på slag!

- Da jeg hadde vondt i ryggen mente hun at det kunne være fødselen som var i gang.

- Da hun så at vekstkurven på babyen var over streken, men innenfor det skraverte området mente hun at jeg ville få en kjempe baby og synes jeg burde gå for keisersnitt.

- Hun har heletiden ment at babyen blir fortidligfødt.

- Ved en annen anledning ryggen hadde låst seg og jeg ringte mamma og gråt fortalte jeg at typen hadde massert ryggen min, han hadde brukt tommelen og gni på en knute jeg har i ryggen som stadig plager meg, da svarer mamma: Åh gud! han må ikke gni med tommelen, det kan skade babyen!!

Jeg begynnte bare å gråte enda mer hysterisk.

 

Jeg var på tidlig UL pga. urinveis infeksjon, de sjekka at babyen lå der den skulle, at det ikke var derfor det gjorde vondt.

 

Maveknipen VAR luft, og det sa jeg til mamma også, det gjør IKKE vondt i "baby avdelingen".

 

Leggkramper er NORMALT når man er gravid, jeg er ikke døende.

 

Ryggen kom seg etter et par dager med varmepakkninger.

Jeg har tross alt lagt på meg 10 kg og er i uke 31 det begynner å bli tungt.

 

Det er slettes ikke uvanlig at babyene er litt over eller under den streken på Symfyse/Fundusmål, det er ikke noe som tillsier at jeg kommer til å få en baby på 4 kg +

 

Hun mente jo også at søsteren min kom til å føde fortidlig å siden søsteren min bodde hjemme fikk mamma dem til å dra til sykehuset annhver dag de siste mndene noe som sikkert ikke stresset søsteren min noe mindre.

 

Babyen ligger i en sekk, omgitt av vann, jeg tviler på at han tar skade av at jeg blir massert på ryggen med tommelen.

En baby som er født derimot skal ikke masseres med tommelen, men med hele håndflaten, forde ryggen dens ikke er sterk nok enda.

 

Mamma er en snill omtenksom, varm, en som alltid har tid og alltid lytter.

Men hun har en tendens til å bli så veldig dramatisk av seg.

Jeg blir så lei meg når hun ikke klarer gi meg saklige råd og trøst.

Mamma er snart 62.

Jeg kan huske mormor som på slutten var redd forde hun hørte på nyhetene at det var så mye kriminalitet i oslo at hun ikke turte krysse hagen sin for å hente posten.

Mormor bodde i Larvik traktene.... :-/

 

[Anonym bruker]

Vet du, jeg tror nesten jeg hadde latt være å betro meg til henne framover.. mtp div. plager osv. Du får jo tydeligvis ingen oppmuntring eller støtte, bare masse hysteri og skremsel tilbake.

Neste gang du har vondt eller plager, ring heller jordmor, lege eller se litt på nett om det er normalt FØR du eventuelt kontakter mora di.

 

 

[Anonym bruker]

Hvorfor må mamma være så dramatisk

Jeg har sett opp til henne i så mange år og stolt på henne.

Er det alderen?

Jeg har sagt til meg selv at nå ringer jeg heller til svigemor som har født 5 enn mamma som har adoptert 4.

Føler jo likevel jeg bør snakke med mamma også, hun er jo... mamma... og den jeg har sett opp til altid.

Hjertet og fornuften min... når jeg er lei meg er det vel mest følelsene som styrer.

 

[Anonym bruker]

Noen foreldre/mennesker er bare slik. Jeg hadde en svigermor som var helt ekstrem. (skriver hadde fordi dette er mange, mange år siden.. min nåværende er ikke slik!!). Hun var også veldig type hysterisk for alt av sykdommer, vondter etc. Bare jeg hosta, så kunne det være lungebetennelse eller bronkitt. Samme med andre vondter som hodepine. Da var det et tegn på hjernehinnebetennelse, svulst ++

 

Ble hvertfall veldig slitsomt etterhvert, så jeg slutta helt med å opplyse om formen min når hun spurte.

 

Skjønner det er sårt når det er din egen mor. Man ønsker ofte at mamma skal være sterk, og gjerne sterk for en selv også. At de skal fortelle deg at alt blir bra, og skal ordne seg. At ting ikke er farlig. Jeg vet av erfaring at spesielt under en graviditet kan man få mye sterkere "mammalyst" (om du skjønner) enn vanlig :-) At man nesten føler seg litt liten og "barn" igjen.

 

Det du eventuelt kan gjøre er å fortelle din mor hva du føler rundt dette med å "skremme" deg opp, og å lage storm i vannglass mtp bekymringer. Det er nok egentlig det beste. Å bare si det som det er.

 

Håper det ordner seg :-) Og jeg forstår at du blir lei deg av dette med din mor.

 

Klem

[Anonym bruker]

Fatt mot.....ikke la din mors "komentarer" gå inn på deg!!

Masasjen skader ikke barnet...klart det er vanlig at noen barn ligger litt over målet...og andre litt under målet.... blir ikke utroli små eller utroli små av den grunn!

Lykke til resten av svangerskapet!!

Varme klemmer fra lille meg:-)

[Anonym bruker]

Jeg mistet moren min for litt over ett år siden, så jeg har ingen å ringe og gråte til..Jeg skjønner at det er slitsomt med en hysterisk mor, men tenk bare på all den omsorgen og støtten du faktisk får, og vil få etter at barnet er født, du sier jo selv at hun er snill, omtenktsom og varm..

 

 

[Anonym bruker]

Min mor driter langt i at jeg er gravid. Hun har funnet lykken i bunnen av vinflaska, og der har hun oppholdt seg i snart åtte år. Hun har blitt bestemor to ganger på denne tiden ( min brors barn ), men hun gidder kun å engasjere seg når det måtte passe inn i hennes "travle" program. Nå venter jeg og samboeren min barn til sommeren, men hun får alldeles ikke ta del i det. Har gitt klar melding om at dette barnet vil hun aldri få se, og at svigermor er langt mer kvalifisert enn henne til bestemor-rollen. Min mor bor heldigvis i utlandet, og er sjelden i Norge. Poenget er: Du er tross alt vannvittig heldig! Du har en mor som bryr seg - greit nok, hun er overbeskyttende og feiltolker de fleste symptomer, men når du vet at hun er sånn, ikke ring og klag!! Flere av symptomene du nevnte er jo slikt man snakker med sin lege om, IKKE ens mor. Du må jo skjønne at du gjør henne bekymret når du ringer og gråter for vondter her og der. Ring heller og snakk om positive ting, og styr unna plagene. Så skal du se at du gjør livet lettere for både din mor og deg selv.