Har noen vært samme situasjon som meg?

[miniime]

Jeg er så lei meg og fortvilt.

 

Jeg ble gravid på p-pillen. Fortalte nyheten til sambo for snart en uke siden, og han har hele uka sagt at han vil ikke ha barn nå. Han vil jeg skal ta abort. Jeg har et barn fra før av, og han sier han ikke vil takle å ha to barn nå. Han sa også at jeg får bare ta avgjørelsen, velger jeg å beholde så får vi gjøre det beste ut av det, men han skjønner ikke hvorfor jeg da vil ha ett barn med han når han ikke vil. Han synes også det er egoistisk av meg å skulle beholde når han ikke vil.

 

Hva i alle dager skal jeg gjøre?? Jeg klarer ikke bestemme meg. Jeg vet hva jeg vil, og det er å beholde, men jeg vil jo heller ikke tvinge han til noe han ikke vil.

 

Jeg tok abort for vel ett år siden, og den gangen var jeg fast bestemt på å gjøre det p.g.a diverse årsaker, men selv den aborten har satt sine spor i hjertet mitt. Jeg lovte meg selv at dette kom jeg aldri aldri til å gjøre igjen.

[Alenemoder1snart2er tobarnsmor]

Behold barnet... menn kommer og går, barnet har du alltid

[LinePine*Og Alexandra*]

Det er da like egoistisk av han å be deg ta abort når du ikke vil...?? dette er faktisk et lite liv det er snakk om, og det er ganske tungt for en kvinne å ta abort, som du selv vet.. Hadde jeg vært deg, hadde jeg fulgt hjertet mitt. Det er din kropp og din baby! Så får han takle det på sin måte.. Lykke til uansett hva du bestemmer deg for

[mamma tiL 1stor+2små]

Du spør hva du bør gjøre og det er ditt valg ingen andre sitt valg,ikke din samboers valg engang. Selv hadde jeg ikke klart å ta abort,du sier at du har vært igjenom en abort og det sitter i hjerte ditt,hvordan tror du da at det blir hvis du tar dette bort???

 

Du sier at du ikke vil tvinge ham til noe han selv ikke vil,vel vil han absolutt ikke ha barn,så bør han heller ikke ha sex. Alle oppegående mennesker vet at det alltid er en fare for at det kan bli resultat av sex,selv om en bruker prevensjon. Jeg kjenner at jeg blir provosert at samoberen din i det hele tatt kan si noe slikt som han gjør.

 

Som sagt,det er ditt valg,men du bør tenke over hva en abort til vil gjøre med deg og abort er ikke noe form for prevensjon,mener nå jeg.

[Gjest]

menn føler seg kanskje litt hjelpeløse i sånne situasjoner fordi det ikke er de som kan ta avgjørelsen. Det er det nemlig bare du som kan. Lukk ørene for det han vil en liten stund og spør deg selv hva DU vil. Det er ikke egoistisk av deg om du beholder fordi du vil. Det er nær sagt umulig å avslutte et svangerskap bare fordi noen andre vil at du skal det. Det blir vanskelig å leve med avgjørelsen om den ikke er din.

 

Om du beholder kommer dere begge til å bli glad i dette barnet. Han også, det er jeg sikker på! Dere takler det fordi dere må. Om du ikke vil er jo saken enkel, men om du er usikker eller egentlig vil beholde kan det bli fryktelig vanskelig å være deg etter en eventuell abort.

 

Ønsker deg lykke til og håper du finner styrke til å gjøre det du selv vil!

[Krusemynthe]

Husker innlegget ditt - og beklager at det ikke har gått seg til, som mange trodde.

 

Men - du ble gravid MED pille, så det er ikke mer din skyld enn hans. Det må han jo forstå, at dette er ikke noe du har gjort MOT han. (altså, det er begges ansvar å beskytte seg også, altså, det var ikke det jeg mente - men du trodde jo du var like trygg som han...)

 

Synes det blir feil å gi deg råd i en slik situasjon. Sånne valg er for store til at noen utenforstående kan mene noe om det.

 

Men: tenk gjennom:

Kan det bedre seg for hans del?

Hva blir konsekvensene av en ny abort?

Orker du eventuelt å være alenemor for to?

Har du et støtteapparat utenom mannen din som kan være der for deg, enten med eller uten ham?

Hvilke begrunnelser har han - kan de ha noe for seg?

 

Og sikkert mye annet du også må vurdere. Det er en tung prosess, skjønner det, men bruk litt tid, oppsøk gjerne en helsesøster e.l. som kan være en lytter for deg.

 

Lykke til. Håper du/dere finner en god løsning for dere alle....

 

 

[Gjest]

Eg vart og gravid sjølv om eg gikk på p-pillar.

Samboaren min var med då eg skulle ta testen, og eg sa i frå til han at abort ikkje var aktuelt, fordi eg ikkje kjem til å klare den psykiske belastninga.

Han syntest det var dumt at vi skulle beholde det, men han har vendt seg litt til tanken, så det kjem vel kanskje etter kvart for din kjære og.

 

Ein anna ting er jo det at p-pillar ikkje er 100% sikkre, sjølv om ein brukar dei på riktig måte. Dette bør då mannfolk vere klar over, så om dei på død og liv ikkje vil ha ein unge, så kan dei vel bruke kondom i tillegg, eller la vere å ha sex=P

 

Har du sagt til deg sjølv at du ikkje skal ta abort (igjen), så ikkje gjer det. Det er kun du som veit kva du vil tole av psykiske belastingar.

 

Dette klarar du nok, sjølv om han kanskje ikkje føler seg klar endå, så kanskje han går seg til det. Viss ikkje, så klara du deg nok heilt strålande sjølv skal du sjå=)

 

( det kan kanskje hjelpe han om han får vete at det finnst gutar under 20 som blir fedrer, og taklar rolla bra? )

 

Uansett, lykke til!!=)

[Sikkertforgammel]

Heisann

 

Føler med deg i denne situasjonen, og jeg har ikke opplevd dette selv, men...

 

Jeg har ei venninne. De hadde vært sammen i 8 år og de hadde to unger (som da var 6 og 7 år) Da hun ble gravid med nr 3 var det OVERHODE ikke interessant for mannen hennes å skulle beholde nr 3. Enda han var jo like delaktig i det å lage babyen som hun... Han hadde sett for seg at de andre to nå var blitt såpass store at nå kunne de klare seg litt mer selv osv, og at de som par kunne få litt mer tid sammen å kose seg, reise osv uten helt små barn. Hun klarte ikke tanken på abort, da hun hadde gjennomgått en da hun var ungdom (før mannen hennes sin tid) Etterhvert som magen vokste og babyen ble født, tødde han mer opp, og han innså at her kommer det baby uansett hva jeg tenker eller ikke.

 

 

Desverre så måtte hun gå gjennom sv.skapet uten at han brydde seg om magen! Hun følte seg mange ganger totalt alene om det å være gravid, men i ettertid har hun ALDRI angret på at hun valgte å følge hjertet sitt og få gullklumpen, som nå blir 3 år straks =) Og mannen hennes ELSKER den lille gutten deres like mye som de to andre ungene.

 

Men jeg tror du kanskje vil oppleve at typen din kommer til å overse magen din i begynnelsen, kanskje det ikke går opp for han før babyen kommer. Og kanskje han vil fløe motvilje til deg og, siden du går mot han. Men det viktigste er å finne ut hva DU vil, hva slags valg DU kan leve med??

 

Håper du finner ut av dette. Og lykke til...

 

Sender en trøsteklem...

[simba>>>3gutter]

Føler med deg ingen lett sistuasjo

 

Mitt råd er at dere må sette dere ned å ta en samtale hvor dere forteller hverandre, hva og hvorfor dere mener det dere gjør. Det er en viktig avgjølelse å ta om man skal beholde eller ta abort.

Jeg mener at mannen også må få si sine meninger og følelser uten av vi damer skal fordømmr de. Har et vennepar som var i en likende situasjon om de skulle beholde eller ikke og når de fikk satt seg ned og snakke ut om det kom de til å de ville beholde. Grunnen til at mannen ikke ville ha var at han ikke følte seg sikker på småbarnsrollen synes det var vanskelig. De hadde allerede en fra før. Etter den samtalen ble far mer sikker på seg selv og ble enig i at de skulle beholde barnet og angrer ikke i det hele tatt.

 

Det er til syvende og sist din avgjøelse, men jeg tror at den blir lettere å leve med hvis man har fått snakket om og ut hva og hvorfor.

 

tenker på deg

 

[4skatter]

Hei, jeg har vært i samme situasjon som deg, men dette er barn nr 3... Mannen min var helt uenig i å beholde det, men jeg klarte ikke å leve med valget om abort. Han har oversett meg hele svangerskapet, det har vært tøft følelsesmessig, og jeg har ikke blitt tatt hensyn til i det hele tatt for å si det slik. Vi har vært nær separasjon pga dette, men jeg har vært sta og sagt i fra at denne lille jenta ikke har noe med det å gjøre. Nå er det dager før jeg føder... Prematurt igjen. Og skal være masse i ro, og det er selvfølgelig vanskelig, men jeg er sååå knyttet til denne prinsessen, kanskje fordi hun var uønsket, og føler nesten at hun bare er min. Og jeg vet at selv om det blir vanskelig, så vil hun få alt hun trenger, og at han kommer til å elske henne allikevel, selvom det har satt sine spor hos meg, og jeg vil nok aldri unnskylde han for hans oppførsel.

Hvis jeg får lov til å si min mening, og selvom valget er ditt.... IKKE GJØR DET... Ingen barn er til overs, og du vil angre hele livet ditt på at du tok abort, og du kommer ALDRI til å angre på at du beholdt babyen...

Kanskje jeg får mange sinte kommentarer etter dette, pga at jeg sier det rett ut, men jeg har vært der, og angrer ikke på at lille snuppa mi kommer snart, og skal fylle plass nr 3 i hjertet mitt!

Lykke til vennen!!