Skrek til sønnen min

[Anonym bruker]

Huff. Sitter på jobben med verdens verste følelse. Sønnen min nektet å bytte bæsjebleie før vi skulle dra i barnehagen - og etter å ha prøvd det meste ble jeg kjempesint - skrek til han og tvang han ned på stellebordet. Måtte holde han fast for å ta vekk bleia og vaske han. Huff - så fælt å miste kontrollen overfor han lille skjønne vennen min. Sa unnskyld etterpå og fikk en kosestund før vi dro - men har likevel bare lyst til å hente han og være god mot han. Håper det er andre som av og til også mister kontrollen - har ikke skjedd mer enn et par ganger tidligere. Vet jo at det ikke er bra og at det er jeg som må ta ansvar for disse situasjonene - at det ikke går så langt. men lettere sagt enn gjort når man er stressa og hormonell... (gravid)

Huff!

[Anonym bruker]

Slapp av Dette er nok heeelt normalt. Det går ikke an å bare være blid og snill og smilende mamma hele tiden. Du satte en grense for han, det er jo bra det. Han kan jo ikke få viljen sin på alt. Og han kommer til å teste deg ut, gang på gang på gang på gang (tro meg, har en 5-åring også). Så slapp helt av, det var følelser som du måtte ut med. Tell til 10 neste gang så du ikke kjefter unødig eller for høyt så han blir redd..

Men bli kvitt den dårlige samvittigheten din nå

Bra forresten at du er obs på at det ikke er bra å kjefte og skrike til barn, det gjør at du tenker over det neste gang. Sikkert ikke alle som angrer etterpå...

Klem

[Anonym bruker]

Malo de todos, consuelo de tontos. Du krenket ditt barn, og søker støtte hos andre som gjør det samme. For å føle deg bedre.

 

Jeg er ikke enig med deg. Og jeg synes unnskyldningene dine er elendige. (Gravid og stressa pga jobb).

[Anonym bruker]

Menneskelig å gjøre slik, og du språkmektige anonyme over her:Ikke prøv deg på å være lur igjen..., noen gang.

[maria isabell]

ka skal en gjøre når ungen står i vinkel og griner,en skal rekke jobben og barnehagen og må skifte bleie??? ta med ungen å la han gå i besjebleia til de skifter i barnehagen eller få det gjort i en fei...ikke så lett alltid..neste gang prøv å tulle mye, kanskje han roer seg fortere da og du slipper å bruke makt...

[Anonym bruker]

Uff kjenner meg såå igjen her...er gravid selv i 8 mnd og har en gutt på snart 3 år.De siste dagene har tålmodigheten min væry knapp...merker plutselig at nå skal det ikke mye til...har dessverre hatt et par av de du prater om men tar meg selv i det og teller til ti....vet dte re galt og får så dårlig samvittighet.....tror det er menneskelig jeg..men du skal vite at du ikke er alene:)

[Anonym bruker]

Trusler er menneskelig det også, men ikke akseptabelt. Man skal være forsiktig med å fremsette slike under en "anonymknapp", for de kan etterspores, og går man over en grense, vanker det fort et avhør hos politiet.

 

Jeg mener fortsatt ungen ble krenket. Du kan med fordel prøve andre metoder enn å skrike til barnet og tvinge det ned på stellebordet. Avledning er nevnt, overrask ungen, tulle og le, sang, ja hva som helst.

 

Hvem som helst fikser å være en god mor når det er pent vær, man har sovet godt og er frisk og i godt humør. Det er når det er pes og mas, og du skaller hodet i skapdøra eller har det skrekkelig travelt og ungen slår seg vrang, ja det er faktisk da du viser dine "true colours".

[Anonym bruker]

Herregud, anonym 19:46 - har det klikka for deg eller??? Er du en slik skjønn solgul mor på heltid eller?

 

Hvertfall, det er fullt normalt å vise sinne ovenfor sine barn, og at en hever stemmen og sier noen krenkende ord innimellom, det skjer faktisk de fleste i ny og ned. Krenkende ord er ofte mindre krenkende enn hva mor forestiller seg også, for det føles nemlig svært krenkende å ha kjeftet på barnet sitt. Dermed føles ofte ting værre enn hva det er...

 

Uansett - barn må få oppleve vårt følelsesregister, og de blir ikke utrygge av å bli kjeftet på, så lenge det er unntaket fremfor regelen. Barn må få se at mor er glad, lei seg, frustrert, sint, overrasket, redd - alle følelsene våre - må de få oppleve, og også få aksept for. Og ikke minst må de bli trygge på de også, for så lenge mor "lander" etter et utbrudd, ber om unnskyldning og forklarer hvorfor det skjedde, ja da har ingen skade skjedd.

 

Selvfølgelig vil saken bli annerledes hvis omsorgssituasjonen er preget av uro, sinneutbrudd, vold, makt, kjefting og negative følelser generelt uten forklaring. Det skaper utrygghet og uforutsigbarhet for barnet. Ingen barn makter å leve under grove omsorgssviktssituasjoner over tid, men ikke kom her og si at det HI her gjorde går over det som er omsorgssvikt?!

 

Og kom hvertfall ikke her og si at en ikke bør legge ut innlegg med hjelp av anonymknappen, fordi det kan spores og anmeldes til politiet. Det vet du, like godt som jeg, at det faller under urimelighetens grenser!!!

[Anonym bruker]

Herregud, det er verre å fremstille seg selv som et overmenneske enn å skrike til barnet.

Maken til overdramatisering enkelte driver med her inne må jeg bare le av.

Jeg har da også skreket til min 3-åring, angret etterpå, hatt kjempedårlig samvittighet, følt meg mislykket som mor osv.

Og til deg anonym: Skal du gå til politiet og fortelle om at noen du har lest om på internett hevet stemmen til sin 3-åring som ikke ville skifte bæsjebleie?

Det er stygt å si det, men det håper jeg du gjør så kanskje du forstår hvor dumt det er å komme med noe slikt.

 

 

[Anonym bruker]

synes nok det ville vært værre om du sendte sønnen din i barnehagen med bæsje bleie jeg da. ditt lille utbrudd glemte nok han 5 min senere.

mener ikke at det er riktig , men herre gud vi er da bare mennesker..

[06,07 og spire nr 3 i 2010]

Jeg må til tider tvinge min datter til både bytting av bleier og på kledning.

Tvangspåkledning for hun vil kun gå i body og støvler ut døren.Midt vinters.Hun blir 2 år om 1 mnd.

Eller at hun ikke vil ha bleie på i det hele tatt.Dem er slik i denne alderen at dem ikke vil alltid...

Jeg kan da ikke la henne få gå rundt uten klær eller bytte bleie bare fordi hun vil det? Herregud.Blir helt matt av hun ene anonyme her.

 

HI: det er helt normalt det at en blir litt "sinna" til tider når dem tøyer grensene max.

Jeg kan selv blir sliten og ha tålmodighet som er helt på felgen med en baby på 3 mnd og en jente på 2 år som skal gjøre ALT selv eller nekter å samarbeide.URG.Har blitt sinna noen ganger da hun slo minsten midt i ansiktet.

Men skjønner deg godt at du får dårlig samvittighe når du har kjeftet, får det selv, men dem må bare lære.

 

Liker ikke anonyme som dømmer andre her inne.Kan dere ikke stå for det dere sier og la være å trykke på den anonyme kanppen hele tiden?ARG.

[Gjest]

Idag har jeg hatt min hittil værste dag som forelder. Forferdelig dårlig samvittighet, gråter, og er innmari sliten etter en slik dag... (

 

Dagen startet kl 06, da dro mannen på jobb og vår eldste datter, 2,5 år, våkner, bli og fornøyd. Det er bare at mamma er litt sliten etter en natt med amming kl 02 og 04. Storesøster får litt mat, og jeg setter på den fantastiske barnevakten TVen for å få litt mer krefter før vi satt igang. Problemet er at hun snakker så HØYT. Jeg har nå innsett at det nytter ikke å få henne til å være stille rundt sin lillesøster som sover. Selvfølgelig våkner lillesøster 10 uker gammel ( Jeg kjenner jeg blir så irritert på den HØYE stemmen!!!! Hun kunne likesågodt hatt en megafon. Kl 07 er vi alle tre på gang på badet, kl 09 var vi alle tre i klærne. Jeg hadde da holdt på i tre timer med megling uten mat og en natt uten mye søvn.

 

Når jeg sitter her og tenker tilbake på morgenen klarer jeg ikke å peke på hvor ting gikk galt, hva var det hun gjorde som gjør meg så fryktelig lei av oppførselen hennes. I hvertfall sprakk tålmodigheten til gangs en eller annen gang, etter at jeg hadde fanget henne for gjentatte gang løpende naken rundt i stuen, jeg skrek til henne og slo fortvilet i stellebordet. Huff så redd hun ble. Men da hadde jo jeg fått ut min fortvilelse, og var i gang med å trøste, og unnskylde meg. Hun trøstet meg og vi forteller hvor glad vi er i hverandre. Men 2 minutter etter er den samme oppførselen der igjen, og deretter en sint mamma som ikke klarer å finne en metode som fungerer på vår standhaftige 2,5 åring (

 

Har tidligere forsøkt å strøket henne medhårs, tullet og tøyset, har vært bestemt, truer med at jeg tar vekk leker, oversett hennes dårlige oppførsel og bare roset henne når hun gjør bra ting, bruker bestemt stemme, gitt henne valg mellom to enkle ting, vi forsøker å være konsekvente, og vi blander oss sjelden inn i den andres avgjørelse - om den ikke er for urimlig.

 

Vi får jo dette i trynet tilbake så det holder, hun slenger rundt med pekefingeren, i barnehagen bruker hun ofte sint og bestemt stemme på andre barn. Ikke akkurat en oppskrift for å bli likt.

 

Tid som vi kunne brukt til lek sammen blir borte i oppdragelse som ikke nytter. Hvordan i alle dager skal jeg klare å oppdra den ungen til å bli en ansvarlig voksen???? Jeg klarer ikke å oppføre meg ansvarlig rundt henne.

 

Gaven hun skulle få fordi hun har vært helt fantastisk flink til å slutte med smukk over natten står å samler støv i kjelleren. Det er så innmari vanskelig å være mamma innimellom... (

 

Men har heldigvis stor tro på at morgendagen blir mye bedre )

Mine forventninger til hennes stemmebruk må vekk. Imorgen skal jeg ikke hysje på henne. Men sørge for at lillesøster sover på et sted hun ikke kan bli forstyrret. Ellers har vi vel tenkt å forsette å ta fra henne leker hun er glad i, og så må hun gjøre seg fortjent til dem for å få dem tilbake. Hun vet meget godt hvor alt er lagret.

 

Dette var litt terapi for meg. Forventer ikke at noen andre gidder å lese det. Men det er godt å se at det ikke bare er meg som mister besinnelsen. Men det er ikke godt å stille så store spørsmål om sin rolle som mamma...og jeg som går å drømmer om tre barn. Jeg er gal, selvplager og naiv.

 

Lykke til, må si jeg er veldig glad for småtroll 2-3 år )

 

[AnitaTrymLucasFrida]

Bruker å si det er morsomt å kjenne på at andre har det som meg. Jeg er tre barns mamma men en på 3, 1,5 og en baby. jeg har med andre ord to so hele tiden tester oss begge. de krangler, slåst, klorer og slår. dette mest når jeg sitter å amme. det kalles sjalusi og er normalt. men like vel er det frustrerende.

 

så det jeg vi si, det er normalt å miste seg selv og ungene kan ta lerdom fra det. det er ikke bra å tvinge gjennom men noen ganger er det nødvendig.

 

 

[Lifelines]

Kjenner meg igjen i historien din:) Jeg har to med to års aldersforskjell. Storesøster hører ikke alltid etter, og jeg er ikke alltid like tålmodig. Jeg tror jeg har en tendens til å forvente litt mye av henne. Glemmer at hun også er liten liksom. Egentlig er hun utrolig flink til så mye. Men det er ikke lett å huske på når hun løper frem og tilbake i stuen og ikke vil ha på bleien, insisterer på å kle på seg selv, mens babyen skriker og vi skal rekke noe.

 

Det er litt av en jobb å ha to små

 

 

[Solstrålen80 *gutt og jente*]

om man ikke er stressa å hormonell så er nok det vanlig å bli sint når de ikke vil!!

mange ganger måttet bare legge han ned på stellebenken å skifte bleie selv om han ikke vil,man må jo bare da!!

nei ikke ha dårlig samvittighet pga det altså,er helt vanlig vil jeg tro!!

[oui-oui]

Hehe, og du har selvsagt hatt mange barn i 2-4-årsalderen..?

[Anonym bruker]

Kjenner meg nok (desverre) igjen her ja... Har en gutt på snart 3 år og fikk ei jente for noen måneder siden, og da jeg gikk gravid fikk sønnen min høre det noen ganger ja, og jeg satt igjen med en sånn uberskrivelig fæl følelse i kroppen

 

Skal ha det sagt at da jeg gikk gravid gikk ikke sønnen min i barnehage og samboe kobber på sjøen, så det var bare jeg og sønnen min for det meste av tiden, og det er jaggu tungt det!

 

Nå som han er begynt i barenhagen og jenta mi etr blitt stor nok til å klare å "leke" med han, så er han ikke like ille lenger, men han har begynt å teste meg noe forferdelig når sambo er på sjøen, nekter å spise mat, skal kun ha yoghurt og melk (noe han ikek får siden han ikke spiser), nekter å bli med inn når vi har vært ute og etc etc.

 

Hendte senest i dag at jeg ropte noe forferdelig til han, etter å ha sittet i 1 1/2 time med spisebordet uten at han hadde tatt en eneste tygge med mat så bare "klikket" det for meg. Og så dårlig samvittighet jeg fikk etterpå, helt jævlig!

[Anonym bruker]

Vi er alle i samme båt her, har to stk ei på 3 og ei på1.5 år.

Det er slik det er, ikke unormalt og det blir bedre.

 

LYKKE TIL ALLE FORELDRE SOM GJØR SÅ GODT DE KAN OG NOEN GANGER SPREKKER!!

[Lille O og spirrevippen]

Tusen tusen takk for et utrolig bra forum! Så godt å se at det er flere som føler som meg noen ganger, så slipper jeg å føle meg som verdens verste mamma..

[Gjest]

Noen som har lest boken til Vera Michelsen?

Har på følelsen av at vi kan kjenne oss igjen der? Slik at når vi føler oss som verdens verste mammaer, så er det faktisk noen andre som har opplevd det samme og kanskje skrevet det i en bok.

 

Har lest innleggene hennes i Foreldre&Barn og husker spesielt den historien da hun satt seg ned i en sofa på IKEA for å amme, og med den fantastiske nye ammetoppen sin var jo puppen veldig tilgjengelig - så tilgjnglig at hun glemte å pakke puppen vekk sikkelig etter ammingen var ferdig og hun viste fram brystknoppen til alle på hele IKEA turen sin - ha ha ha ha ha )

 

Men husker også den historien hun skrev da hun var skikkelig sliten og de tre barna hennes måtte ordne seg selv litt, siden mamma var så sliten av hun deiset på sofaen.

Det er liksom ikke lov for mammaer å vise barna sine at man er sliten, men jeg synes Vera menneskeliggjør mammaer på en fantastisk måte )

 

Akkurat nå leser jeg Shopoholiker får en baby ;o) (kan anbefale den serien av Sophie Kinsella), men etter det skal jeg lese Monstermamma )

 

Jeg skrev det kjempelange innlegget litt lenger oppe samme kveld som jeg og datteren min på 2,5 hadde vært i klinsj med hverandre siden tidlig morgenen. Det er en uke siden. Igår var jeg oppi samme situasjon. Mannen var på jobb og det var barna og meg hjemme.

Jeg visste at storesøster kom til å våkne kl 06. Selv fikk jeg ikke lagt meg før kl halv tolv kvelden før, men jeg hadde ikke urealistiske forventinger til storesøster. Så jeg var forberedt på at storesøster skulle våkne kl 06, og jeg skal ikke hysje på henne. Hun er ikke i stand til å forstå når man skal bruke lav stemme enda. Lillesøster fikk våkne om hun gjorde det. Planen var å legge henne ut, etter morgenstell så kunne hun sove i fred uten storesøsters høye barnehagestemme.

Vi hadde en veldig koselig morgen sammen. Litt kranglig på badet, fordi storesøster vil bare ha på pysj og nattbleie til langt på dagen - men det går ikke. Man må faktiskt stelle seg noe på morningen.

 

Vi hadde noen runder i går også da. Storesøster tror det er helt greit å slå foreldrene sine når hun ikke får viljen sin. Nå må hun sitte på en stol i et hjørne ved trappen helt til hun sier unnskyld. Ser ut som det kan ha effekt. Krysser fingrene for det. Men det er ikke noe gøy, føler jeg driver med maktovergrep, som tvinger et hylende skrikende og fortvilet barn til å sitte på en stol - men hun kan jo ikke slå eller late som hun vil slå bare fordi verden ikke går hennes vei...

 

Det er jammen en kontinuerlig prosess å lage ansvarlige voksne - som Dr Phil sier.

 

- men innimellom alle disse utfordringene vil jeg fortelle at datteren min dro meg inn på badet isted, for å leke frisør. Jeg gav henne en god "klipp", satte på "PippiLangstrømpene" (musefletter), og gav henne litt ansiktsmassasje - det var en deilig stund det )

 

Håper dere har hatt en god påske )

[Crazy mama]

Hehe, kan ikke annet enn å smile av innleggene dine, Minni. Jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg var også rimelig oppgitt i starten over at storesøster vekte lillesøster, helt til jeg fant ut av at det ikke var til å unngå. Og morgenstellene kan være en prøvelse, nesten hver dag her i gården. Disse snart 3-åringene kan virkelig være en utfordring, vi har perioder med spytting og slåing, til stor frustrasjon. Her fikk vi (heldigvis) bukt med spyttingen etter å ha truet med å kaste smukken inn i ovnen ved neste flyvende spyttklyse. Den forsto hun, for hun har ikke spyttet en eneste gang etter det. Makt er vel ofte til vår foreldre sin fordel når det virkelig gjelder, og en må gjerne innse at det ikke er til å unngå at den blir brukt. Også det å heve stemmen, du verden, jeg gjør hvertfall det når det må til. Jeg er ingen mamma som er stabil på en tone hele veien. Jeg viser at jeg er menneske, jeg har følelser og de blir barna mine godt kjent med (i kontrollerte former seff). Dagene kan bli lange til tider, og jeg må innrømme at jeg skulle ønske jeg hadde de i barnehage. Likevel er det mest glade dager, og jeg gruer meg for å begynne i jobb igjen.

 

Det som vi sliter mest med for tiden er vel mer søskenkrangling og sjalusi. Lillesøster er snart 1,5 år, og det kan være heftig innimellom. Men faktisk så syns jeg det fungerer bedre enn noen gang nå, for jeg syns det var pyton da lillesøster var mer passiv. Det er mye enklere nå som hun er oppe på to, og leker mer aktivt. Da koser de to seg mye, og jeg får gjort mer i huset, eller aller helst lest avisen og tatt en kopp kaffe. Kanskje jeg heller skal lese boken Monstermamma som du nevner, den tror jeg kan være noe for meg!

[winneboo]

Vi kan alle miste beherskelsen innimellom Kjenner til det å måtte rekke jobben å det er umulig å få skiftet bleie på barnet(dersom barnet f.eks bæsjer når dere er på vei ut døren)

Men himmel og hav vi er da bare mennesker! Ingen supermammaer eller superpappaer som kan si med hånden på hjertet at vi har behersket alle situasjoner 100% riktig i løpet av 18 års oppdragelse.

Å dersom noen hevder det så kan de umulig snakke sant.

 

Det er jo også stor forskjell å brøle til barnet en sjelden gang, å det å gjøre det hver dag eller flere ganger i uken.

 

Har selv mistet beherskelsen når vesla har slått seg helt vrang å jeg må rekke jobben, men det skjer så sjeldent at det er ikke noe å snakke om. Har tatt dette opp med mine foreldre å de sier selv at de reagerte slik innimellom da jeg var liten og vrang. Men kan ikke huske noe av det jeg da.

 

Min mening er hvertfall at det er jo ikke akkurat bra å skrike til barnet men at det skjer en sjelden gang så bør man ikke gå med svart samvittighet resten av livet av den grunn.

Vi på dette forumet har jo små barn som omtrent er engler i forhold til hva de blir når de vokser opp å blir både 10,12 og 15 år.