jeg greier ikke å være venn med bf :(

[___________]

det er helt forkastelig. jeg har så dårlig samvitighet! men jeg føler at jeg har prøvd alt.

 

Vi har kontrakt på når han har barnet. han har han stort sett da. kan ikke klage på det! og det gjør jeg heller ikke. problemet er bare at han ALDRI stiller opp på noen ting ut over det samværet han har. Han har aldri vært med på noen ting i barnehagen. jeg maser ikke heller. han får info av bh på når han skal være der. men dukker ikke opp.

 

han dukker ikke opp på helsestasjonen heller, men ok.

 

han forteller ingen ting om hvordan barnet har det. snakker ikke til meg ut over "hei" gir meg barnet og går. nå møtes 1 gang vær 14 dag. (han begynte å si hei etter at jeg tok opp på fvk at det var normal hørflighet)

 

om barnet blir sykt når han skal ha samvær mener han at han skal ha samvær alikevel. sender jeg barnet av gårde, blir han sur "han er jo syk og sur jo" sender jeg ikke barnet blir han sur da også.

 

han klipper småen og nekter for det (?????) og jeg har prøvd og snakke med han 1 milion ganger. jeg legger meg ALDRI opp i hva dem gjør. selv om far kommer og skryter av at barnet på 8 måneder spiste en hel softis til middag osv. jeg har ikke noe med det. jeg vet.

 

nå er han 17 måneder og jeg bare gruer meg mer og mer til han fortsår at pappa ikke er noen ordentlig pappa. han kommer aldri til og stille opp på skoleavsluttninger osv. der er jo jeg...

 

jeg får ikke til og snakke normalt med han lenger. har prøvd og prøvd. er så sliten :-(

[Mamma+2]

Dette er noe som sliter en helt ut.....nå vet ikke jeg hvordan forholdet har vert dere imellom tidligere- om dere har vert et par så dere kjenner hverandre godt fra før? Uansett man sliter seg helt ut på dette.

 

Jeg har det på samme måte...vi var sammen i 10 år-.gift og begge ønsket familie.....men etter at han var utro og flyttet til henne så var det ikke så kjekt ha unge lenger....jeg har brukt uendelig mye krefter på han....som du - så ønsker jeg jo at han skulle stille opp på ting i barnehage...skule o.l....i bhg var han aldri med på noe.....fikk han faktisk til å stille opp på Første skuledag!!

Jeg har snakket endel med fagpersoner ang det her- og rådet jeg har fått er følgende:

 

SLUTT med å ta på deg ansvar for at BF skal stille opp på ting. Får han info om det så er det opp til han- ikke gjør det til ditt ansvar...ikke forvent NOE av han...da slipper du å bli skuffet gang på gang.

 

Hver glad for at han faktisk har samværet han skal ha....evt kall inn til nytt møte på Fvk ang klare avtaler ang dette med helger når det er sykdom....prøv å få en så detaljert avtale som overhodet mulig....så slipper dere diskusjoner!!

 

Det jeg har erfart her....BF svikter i det vanlige samværet her dersom han skal andre ting....og er barnet sykt så skal han ikke ha han. ( sønnen vår er 7 år).

MEN etter at han skjønte at jeg sluttet å spørre om ting...han fikk tilsendt informasjon som gjaldt barnet....men at jeg ikke brydde meg om han dukket opp eller ikke. Jeg har nok virket veldig hard mot han...ikke spurt han om NOE.....og nå har det faktisk skjedd at han har ringt noen ganger....for å få vite litt....som i går...da var det foreldremøte på skolen...han kom jo ikke....men ringte på kvelden og fortalte hvorfor ( trodde jeg skulle dette av stolen....) men jeg spurte ikke noe mer om hvorfor...bare svarte saklig på det han spurte om...skal bli spennende å se hvordan det blir fremover. Aner ikke hvordan samværet blir i påsken...kunne jo vert kjekt for meg å visst...men nå skal jeg bare la det gå....vise han at jeg IKKE er avhengig av han...så får vi se når det nærmer seg om han faktisk tar kontakt å sier han ønsker samvær...

 

Etter at jeg innsåg at jeg kan ikke ta ansvar for at far og barn skal få et godt forhold...så har jeg fått det bedre med meg selv....

Barnet vil huske at jeg var der for han under oppveksten så er det opp til faren å gi sønnen det samme.......det er ikke mitt bord!!!

 

Dette er iallefall hva jeg har fått anbefalt.

Håper du går en bedre tid i møte.

 

Og det blir bedre når barnet blir større og kan fortelle endel...det er stor hjelp:)

[3 blå]

Jeg har mye av de samme erfaringene som deg Mor- skjønn gutt+ englejente. Vi var ikke samboere mer enn 2 år før jeg og lillegutt flytta når han var ca 10 mnd. Men det har vært et rent helvete -frem til nå. Jeg har kjefta og styrt på, irritert meg grønn og brukt altfor mange krefter på han, til ingen nytte selvfølgelig.

Vi har såvidt sagt hei når vi skal hente/avlevere gutten. Det har aldri vært noe snakk...

Nå har gutten vår vært så liten at han ikke har skjønt så mye av det, men etterhvert så vil han jo forstå at mamma og pappa ikke er på talefot, så jeg synes iallefall at vi kan dra på oss en maske når han er der.

 

Men i det siste så har han vært skikkelig glad og smilende når jeg har truffet han, og så kom det frem etter noen uker at han hadde fått seg ny samboer. Jippiii! Alt har forandret seg etter hun kom inn i bildet, han er en ny mann

Nå gratulerte han meg med morsdagen (hærregud, jeg trodde jeg skulle besvime), snakker og informerer såvidt om ting, spør og er plutselig blitt en veldig koselig mann.

 

Vi klarer å diskutere uten å havne oppi diskusjoner om penger og samvær, da kan det fort gå rett til helvete igjen. Men nå snakker vi om gutten og ting rundt han. Ingenting gleder meg mer.

 

Men det har vært en tolmodighetsprøve uten like, jeg har måtte svelgt noen kameler...men jeg har lært meg å holde kjeft og bite ting i meg. Selvfølgelig gir jeg beskjed, det må han tåle, men jeg har hverken tid, lyst eller rett på å blande meg oppi alt lengre...

 

Nå bor vi såpass langt fra hverandre at han ikke har mulighet til å bare stikke innom barnehagen, men jeg håper at han vil ta seg tid til å iallefall komme på 1. skoledag, forestillinger osv... Men tiden får vise. Jeg kommer nok til å synes det er veldig sårt for gutten min hvis han savner pappaen sin på slike dager. Heldigvis er dette mange år til ennå