Noen dager lurer jeg på....

[Anonym bruker]

Om det værste jeg har gjort mot barna mine er å få dem.

 

Jeg kan umulig egne meg som mor som blir så sliten og har så kort lunte overfor barna mine. Tanken har slått meg at det beste for samboeren min og ungene er at jeg forsvinner ut av livet dems. Jævlig tanke. Stakkars unger, de har ikke bedt om å bli født. De fortjener en mamma som kan være tålmodig og god, ikke ei sur kjerring av ei mor.

 

Tusen ganger unskyld ungene mine for at dere har hatt en så umulig mamma i dag!

 

 

[Anonym bruker]

... og husk å berømme deg selv, når du er en skikkelig drømmemor! For det kan du sikkert også være!

Hvis det kan være en slags trøst: Trassing kan gjøre en til et monster! Jeg følte meg sånn selv i kveld. Jeg forsvarer ikke meg selv, men jeg unnskylder meg overfor meg selv, med at jeg tross alt bare er et vanlig menneske, og det er mennesker som meg gutten min kommer til å møte resten av livet. Bortsett fra det, føler jeg en dyp respekt og kjærlighet overfor gutten min, og det kjenner han garantert!