Tiggywinkle!

[Attpåklatten :-)™]

Hvordan har du det?

 

Og hvordan er det med den tapre nevøen din?

 

Jeg tenker stadig på ham og på dere rundt...

[Tiggywinkle]

Hei, hei.

 

Så koselig at du spørr. Her går det i ett. Vi har hatt tøffe runder med syke barn, jeg gikk på en smell selv i tillegg til nevøen min.

Men vi har det fint som familie og jeg er utrolig gald for alle de flotte menneskene jeg har å være glad i.

 

Vi kom fra Bergen i dag etter noen dager med familien. (et kapittel for seg selv å komme seg hjem. Skulle flydd hjem i går, stod med 3 barn klar ved gaten da flyet ble kansellert, kappløpet til skranken tapte vi glatt, så det ble en natt på hotell og fly idag....)

 

nevøen min har det etter omstendighetene greit.Men de har ikke mer behandling å gi ham. Faren er jo infeksjonene som kommer hver gang de trapper ned kortisonen.. Han sliter med at han ikke har vokst på flere år mens klassekameratene skyter i været. Han føler seg nok mye mer utenfor nå enn det han har gjort tidligere.

Han sliter for øyebliket også med dødsangst og tør ikke sove.

 

Men han er tapper, selv om vi ser at den sprudlende gutten forsvinner litt for hver gang vi treffer ham.

 

Håper alt er bra med deg og dine.

 

Prøver å komme innom litt oftere nå som livet er litt mer i "vater":-)

[Attpåklatten :-)™]

Du har jammen tøffe tak Tiggywinkle.......uff, skulle gjerne gitt deg en klem, men får sende en via her inne....

 

At du gikk på en smell er nok ikke unaturlig......det må komme en eller annen reaksjon når man er oppi en slik situasjon......man er tross alt bare et menneske....

 

Det er så trist at han tapre nevøen sliter.......dødsangst er noe fæle greier...og ikke rart i det hele tatt at han sliter med. Skulle ønske jeg kunne sende over søsteren min til ham, så hun kunne holdt ham litt i hånden og fortalt ham at det ikke var noe farlig der på andre siden....Det er så vondt så vondt......

 

Jeg hadde et snev av det for mange år siden. Jeg var på sykehuset og tok en biopsi i underlivet. De kuttet en åre slik at jeg mistet store mengder med blod. Etter den opplevelsen slet jeg med dødsangst. Jeg turde heller ikke sove, for jeg tenkte at om jeg sovnet så ville jeg jo ikke våkne igjen. Husker at min søster og min daværende mann lå ved siden av meg i dagesvis og holdt meg........Jeg fikk også homeopati som klarte å få meg til å samles igjen......Det er jo også sånn at alle tanker og alt han går gjennom må prege ham på et eller annet vis. Kanskje dette er hans reaksjon. Fra å ha vært tapper så lenge, så klarer han kanskje ikke holde masken lenger.......

Håper det er terapi tilgjengelig for ham slik at han kan få pratet og få hjelp med de vonde tankene og følelsene.

 

Jeg tar ham med i bønnene mine og ber om at han skal bæres varsomt fremover. Tapre gutten!

 

 

Klemmer i bøtter og spann

[Reveenka]

Så leit å høre at dere har det så tøft om dagen - vil sende over mange reveklemmer til deg, og ønske deg styrke til det videre forløpet. Ikke rart at du også har fått deg en trøkk; dette må være utrolig tøft å leve med - og ikke minst se den tapre lille gutten streve sånn.

[Maud]

Uff, det er fælt å høre om nevøen din! Gjør meg også tanker om dere som lever rundt dette og må finne en måte å være i det på samtidig som dere lever et liv.

 

Dumme fly som overbooket - da gikk jeg jo glipp av en fin lunch i dag! Vi må ha det til gode etter påske.