Er jeg urimelig?

[Anonym bruker]

Samboeren min er verdens snilleste mann. Men etter at vesla kom til verden har det bare vært skuffelse på skuffelse for min del. Det er akkurat som om det er mitt barn og at han bare er snill når han hjelper til.

 

Vi har fått et barn med kolikk (fire-fem timer konstant skriking). Hun har dessuten nesten aldri sovet, kanskje 4timer på et døgn og i denne perioden har det vært sutring.. Dvs, jeg har aldri kunne legge henne fra meg mer enn fem minutter av gangen.

 

Er det normalt at mennene fortsetter omtrent det livet de har hatt? De første to ukene vartet han opp, ryddet og ordnet, skiftet bleier osv. Men etter det har det vært minimalt. Nå gjør han ingenting med mindre jeg ber ham om det. Det kan gå et døgn uten at han skifter en bleie - frem til jeg spør om det - da gjør han det jo... Men skjønner han ikke at barnet er like mye hans ansvar?

Han jobber 50% og starter dermed sjelden før elleve på jobb, har fem minutter til jobben. I stedet for å hjelpe til ligger han og sover. Dvs at han kan sove 8 timer i løpet av en natt mens jeg er våken. Det sliter noe helt sinnsykt på forholdet for min del.. For når andre spør sier han at "det er så slitsomt, VI sover nesten ingenting".

 

Han sliter med helsa og er ofte i dårlig form, noe han går rundt og sier hele tiden. Lurer på om det er så jeg ikke skal spørre han om noe.. for når det er noe han vil så klarer han det - det være seg fotballtrening eller konsert med en kamerat. Er det da så mye verre å skifte en bleie og gå og vugge til jenta blir rolig?

 

Har prøvd å ta det opp med han, men da blir han enten sint eller stille og sier at jeg sårer han når jeg sier sånt fordi det høres ut som han ikke hjelper til i det hele tatt. Hvis han tror at å skifte en bleie i døgnet fordi jeg ber om det og å roe henne i et kvarter er å hjelpe til så har han kanskje misforstått det her med å bli småbarnsforeldre?

Når han kommer hjem fra jobb kan han holde henne mens jeg lager middag eller går ned i butikken, eller sier jeg skal rydde, sette over en vask etc. Et par dager i uka kommer han hjem fra jobb, jeg lager mat, han spiser før han drar på trening og blir borte til ni. Kommer hjem, må slappe av før han dusjer, så må han spise og sitte på internett og er sjelden klar før lenge over ti.

 

Hos meg går døgnet egentlig i ett, skrik og barnepass morgen, middag, kveld og natt.. SKulle ønske det var jeg som kunne dra på jobb for å få litt avbrekk, før jeg blir gal...

 

Ble et ordentlig klageinnlegg det her.. Men vil så gjerne at forholdet skal fungere for datteren vår sin skyld. Hva gjør jeg:..? Har jo prøvd å ta det opp, men han SKJØNNER ikke problemet...

[Anonym bruker]

hei. Har lest innlegget ditt, og synes overhode ikke du er urimelig! skjønner godt at du er skuffet, men det er nok dessverre mange menn som kobler ut når de ikke har det fulle ansvaret selv. hvis han blir lei seg når du vil snakke om dette, så kan du skrive han et brev, det bruker jeg å gjøre, og det bidrar til at min mann ikke går i forsvarsposisjon, men får tenkt seg over før vi snakkes. Det er urettferdig av menn å tro at det er bare koseli å gå hjemme, mens de sliter på jobb- ofte er det jo SÅÅ godt med et daglig avbrekk, og det må vi få vi og!! prøv å få han til å sette seg inn i din situasjon, ta en lørdag der du leker han og han leker deg, da ser han nok fort at dette er urettferdig. Lykke til, håper det ordner seg for dere.

[Anonym bruker]

Gjør dette rett ut ! Ikke gå rundt grøten eller la ham slippe unna en ordentlig samtale om forskjellene i arbeidsbyrden i hjemmet.

Han jobber 50 % og du jobber 150 %, hvor der det riktig for et forhold. Blir han sint, sur eller stille så si at han får ta en voksen og åpen dialog nå, eller senere på et familievernkontor når alt ryker for deg ! For sånn kan du ikke leve, da ryker forholdet tilslutt, det er garantert.

 

Og lykke til.

[Anonym bruker]

Takk for svar:) Har forsøkt å sende mail angående noe av det. Men det ble ikke noe særlig bedre av det gitt:( Han har dager i blant hvor han glimter til og gjør littegrann, men det holder liksom ikke synes jeg.. Barnet er da vårt felles ansvar. Uff, det er ingen lett situasjon. Har mest lyst til å gi opp, for nytter ikke å snakke med han, nå har jeg prøvd flere ganger igjen. han er ikke enig i hvordan jeg mener det er. Vet ikke hvor lite jobb han egentlig tror det er. I og med at jenta har kolikk i tillegg - hadde hun ikke hatt det skulle jeg klart det mye alene. Men når det er skrik hele dagen så er jeg utslitt når det blir kveld. Og jeg vet at jeg da må ha henne liggende oppå meg som regel om natta også.

I går klarte han til og med (mens han lå på sofaen) å si at det var så rotete her... Da klikket det og jeg sa at hvis han syntes det kunne han rydde i stedet for å legge seg på sofaen etter å ha vært utilgjengelig tre timer pga trening!!

[Anonym bruker]

Men han FORSTÅR rett og slett ikke at det er sånn det er.. Det er derfor han blir lei seg eller sint. For han mener jeg er urimelig og at det jeg sier ikke stemmer! Det er det som er så fortvilende..

 

Ja, jeg vet forholdet kommer til å ryke om det fortsetter sånn her, jeg har sjekket ut mulighetene for hvordan det er å bli alenemamma..Selvom jeg absolutt ikke vil at det skal gå til det, er sikker på at han kommer til å bli en flott far når hun blir eldre, tror han føler seg litt utilstrekkelig nå... er bare at jeg tror han ville gått rettens vei for å få omsorgsretten for henne. Og pga en spiseforstyrrelse jeg hadde i ungdommen er jeg redd for at han får det.

[BabyDoc]

Hei kjære nybakte,

jeg tror jeg forstår deg godt, selvom jeg ikke har hatt kolikkbarn. Kan tenke meg at disse problemene bare blir mer intense da...

Jeg vil foreslå at du snakker med helsestasjonen om de har tilbud om samlivskurs for nybakte foreldre. Det har de hos oss. Jeg har ikke vært på det selv, men har vært på et annet parkurs som var en utrolig bra opplevelse for begge to. Det hjelper masse at det står en tredje person der som setter fingeren på det som kan skje i et parforhold. En snill og i utgangspunktet forståelsesfull mann, vil helt sikkert få noen aha-opplevelser da, og kanskje vil du også få det! Det er viktig å ikke foreslå det som noe han trenger, men noe som du også trenger. Instillingen må være at dere har et kommunikasjonsproblem som begge har noe ansvar for. Ellers går dere nok rett ned i skyttergravene igjen...

Og så må jeg si: det kommer bedre tider! Både uten nattevåk og i parforholdet. Men kommunikasjonen er det uansett greit å ha på plass. Med ei jente på fem, en gutt på tre og en spire i magen er det noe av det viktigste jeg har lært (og stadig lærer)!

Lykke til!

[Anonym bruker]

tenkte jeg skulle svare selv om det ikke gir deg noe svar på spørsmålene dine...men vi har det nokså likt dere/deg! bare her ligger mannen min på gjesteværelset å sover på natten fordi han sier at vår datter snorker slik og at da får han ikke sove og at hun lager formye lyd (hun er 3 måneder) åså blir han forstyrret når hun skal ha det ene måltidet hun har på natten.han blir forbannet å hissig når vår 3 år gammle sønn kommer inn kl 6 på morgenen og vil ha mat å se film i stuen,grunnen til at han blir forbannet er at jeg ikke står opp med en gang å tar han!HALLO!!!!?!han har ligget nede 3 netter etter at hun ble født også lå han oppe de 4 siste månedene før hun ble født også fordi ahn mente at det var for trangt i sengen da vår 3 år gammle sønn kom ned om natten da...men jeg ¨lå jo halveis på gulvet da fordi sønnen vår skal bare ligge under min dyne...han er ikke med å hjelper til eller heller fordi han mener at det er mitt ansvar siden han går på jobb!!

poenge mitt eller det jeg vil frem til er at han har alltid en unsjulning for ikke å hjelpe til,han vil ikke ha sex lenger har hatt sex 2 ganger på 6 måneder,så jeg begynner jo å lure litt på ting...ikke noe gøy situasjon vi er havnet inn i! han vil ikke gå i familievernkontor å prate og vil heller ikke prate med meg!