Snart stemor til to tenåringer

[Fremtidig stemor]

Jeg er en jente på 32 som har et forhold til en mann som er skilt og har heltidsansvar (de bor fast hos han) for to tenåringer, jente på 16 år og gutt på 14 år. Jeg og barnas far har vært sammen i over 1 år nå, og har pratet om å flytte ilag (vi bor på hver vår kant av landet). Siden vi har et avstandsforhold, ses vi ikke mer enn annenhver helg, og da har vi det kjempefint i lag, også med barna. Vi har også vært på ferie sammen og de har vært på besøk hos meg. Vi feiret også jul/nyttår ilag, det gikk veldig fint. De er veldig greie og høflige, men jeg har etterhvert sett at de er veldig bortskjemte (noe som også faren har erkjent...) Siden de har gått igjennom en tøff skilsmisse og ikke har så mye kontakt med deres mamma, føler min kjæreste at han har veldig stort press på seg til at de skal være lykkelig (det skjønner jeg) og for å veie opp for dårlig samvittighet så står han på pinne for dem. Han springer fra jobben hjem for å lage mat til de når de kommer hjem fra skolen, tar oppvasken, vasker klærne deres,vasker huset, kort fortalt så gjør han alt! Mange ganger er han så stresset og da ofte sur, for at han gjør alt dette. Jeg har spurt han om han ikke kan spørre barna, ihvertfall hun på 16 år, om ikke hun kan hjelpe han litt, men det har hun vel ymtet frempå at hun ikke orker (sier at hun har så mye lekser...), så da må han gjøre det selv. Jeg sa til han for litt siden, at når vi flyttet ilag så forventet jeg at barna kunne hjelpe til litt hjemme, ikke med så mye, bare det å kunne gå ut med søppel når det trengs og oppvasken kanskje en gang i uken. Dette synes ikke jeg er mye! Men han svarte da med at når de ikke gjør det i dag, hvorfor skulle de begynne med det når vi flyttet ilag...Hvis ikke de gjorde det, så kunne han gjøre det, det var ikke noe problem. Men det er ikke det at jeg ikke kan gjøre det, men det er bare det prinsippet at det er to voksne barn i huset, som ikke løfter en finger, som jeg synes burde kunne gjøre dette. Jeg er av den oppdragelsen at dette er noe som er en vanlig selvfølge i ethvert hjem. Det er jo ikke snakk om så mye heller! Han mener at jeg ikke har noe å si heller, at jeg bare skal smile og være snill.... Synes dette blir helt feil, og er redd for at hvis vi flytter ilag, at jeg skal føle meg som en gjest i mitt eget hjem. Er det noen som har noen gode råd her? Hvilke "rettigheter" har jeg som stemor? Jeg vil jo ikke komme på kant med barna heller, at de føler at så snart jeg kommer inn i deres hjem, må de begynne å gjøre ting i huset. Det er jo ikke slik at jeg skal sette opp en liste med samme regler, det er jo snakk om bare å kunne hjelpe til litt slik at alle blir fornøyd og lykkelig. Nå er jo ikke dette tatt opp med de heller, så det kan jo hende at hvis man setter seg ned, alle fire, og prater om dette, og kanskje "lokker" med litt ukepenger, at de kanskje synes det er helt greit... Uff, dette er ikke lett.... :-(

[Wopi]

Jeg tror det viktigste fokuset må være å fortsette å bygge på det gode forholdet dere tydeligvis har fått! Om du flytter inn, og det innføres nye regler samme dag, vil du mest sannsynlig "få skylda".

 

Jeg er helt enig med deg i at det er å forvente at både en 14- og en 16 åring hjelper til hjemme. Jeg har en 5 åring, og til og med hun hjelper til hjemme. Hun henter posten av og til, er alltid med å rydder rommet, hjelper til med middag sammen med meg og tørker støv av stuebordet. I det siste har hun til og med hjulpet til med støvsuging av sofaen. Hun får litt penger om hun gjør noe ekstra, som f.eks. å støvsuge e.l. Men å hente post, dekke på bord o.l. det er en del av det å bidra i hverdagen som også en 5 åring må. Jeg er av den oppfatning at dette må inn med "morsmelken", og der ser det jo ut som kjæresten din kanskje har bommet litt. Uten tvil av gode hensikter og skyldfølelse for barna.

 

Men som ny stemor ville jeg flyttet inn, og latt ting være ved det gamle, til du kjenner deg trygg nok i rollen til å ta det opp. Men forbered din kjæreste på at dette er noe du ønsker en forandring på, om ikke med en gang, så når tiden er inne. Og begynn i det små, som jeg gjør med min 5 åring. Be om hjelp til å røre i sausen, spør om de kan ta med seg søpla på veien ut. Sett dere ned som voksne folk, bli enige om en liste med oppgaver, f.eks. Vaske trappa, dekke bordet, og tømme oppvaskmaskinen. Og videre blir dere enige om en fast ukeslønn.

 

 

[Fremtidig stemor]

Hei Wopi! Takk for rask og bra tilbakemelding på innlegget mitt. Jeg er helt enig med deg at dette er slik som man lærer fra man er små, at man hjelper til med småting i huset. Min mann har jo også sagt at han er enig i at dette burde vært gjort fra de var små, og at de er veldig dårlig oppdratt. Men at det kanskje er for sent å gjøre noe med det nå.. Men det er vel aldri for sent til å kunne lære seg til å kunne hjelpe til hjemme. Men det er vel som du sier, kanskje best å ikke gjøre store endringer sånn med en gang, men heller kanskje føle seg litt frem, og spørre om de kan hjelpe til litt i ny og ne. Takk for tipset :-)

[-Hengebuksvinet-]

omsorgsperson. Selvfølgelig bør du ikke buse på, med masse nye regler, første uka. Men etterhvert bør du finne plassen din, og en rolle som du trives med i det nye hjemmet.

 

Jeg stiller akkurat samme krav til stesønnen min, som til mine egne barn. (Med unntak av at han er eldre, da). Og jeg inkluderer han også akkurat like mye, og behandler han likt med de andre når han er her. Tror det er viktig dette med å både gi og ta. Er du raus og villig til å gi en del av deg selv, bør du kunne kreve litt tilbake fra dem også.

 

Jeg hadde aldri etablert meg med denne mannen, om han ikke var villig til å snu. Bortskjemte barn er vanskelig å like, selv om man innerst inne vet at det ikke er deres egen feil. Og det vil bli et stort irritasjonsmoment i livet ditt, om du går med på en sånn idiotisk kompromiss. Og rent etisk ville jeg aldri vært med på å bidra til å gjøre barna en sånn bjørnetjeneste. Mange bortskjemte barn får store problemer i møte med voksenlivet, og vil også få utfordringer når de selv skal etablere seg. Og det er ikke spesielt sjarmerende når "unger" i 30 årene, eller Gud forby i 40 årene, ringer for å tigge om penger. For å sette det på spissen.

 

Et belønningssystem, er jo en fin motivasjon. Nå er våre barn yngre, men til de to eldste har vi et system der de får en fast ukelønn. I tilegg til ukelønnen har de en liste, der vi noterer beløp når de hjelper til med ting. F.eks støvesuge stue og kjøkken, hente ved etc. Småting som å rydde av bordet, gjør de uten lønn.

[Clue]

 

Ja, her ligger det an til problemer!

 

For det første burde ungene bidra. Alle som deler en husstand bidrar etter evne, er mitt syn. Ikke bare for at da er det flere til å gjøre oppgavene, men også fordi barna en dag blir store og skal greie seg selv. Kan de ikke elementære ting som skal gjøres i et hus, DA skjønner de nok at dette burde de lært før.

 

Det er foreldrenes oppgave å sørge for at barna er godt rustet til voksenlivet, og det å lære seg husarbeid er bl.a.en del av denne oppgaven. Devil også møte krav fra andre når de flytter hjemmefra, krav fra andre de skal bo sammen med, krav fra arbeidslivet, kolleger. Er de ikke vant til å bidra med sin del kommer de ikke langt.

 

For det andre blir dette også ditt hjem, og du blir både et familiemedlem og en voksenperson som skal høres.

Du har derfor lik rett som han til å sette grenser og stille krav.

 

Mannen min er stefar til datteren min, og hun er snart 16. Han har samme rettigheter som meg til å stille krav, be henne gjøre ting i huset, gi lov til å ha venner her osv. Men han gjør også endel for henne. Han er en trygg voksenperson i livet hennes, kjører og henter når hun trenger det, hjelper med lekser.

Han fungerer altså som en pappa, prater, gir gode råd osv.

Hun vet at hun alltid kan komme til ham hvis det er noe.

Jenta vår protesterer aldri på å gjøre noe hjemme. Hun er innforstått med samarbeid om slike ting. Har hun prøve neste dag, tar vi hensyn til det, da slipper hun. Har vi problemer med å rekke ting, så tar hun det.

 

En får forresten ikke god samvittiget ved å gjøre alt selv, som barna ikke gidder.Det barna trenger er noen som SER dem, er til stede for dem for en prat, stiller opp osv.....altså tid og tilgjengelighet.

 

Ike flytt inn før du har dette på plass, ivhertfall. Ellers kommer du til å få store irritasjoner, og dette vil gå utover forhold til både mann og barn.

 

 

[Kaotiskliv]

Hei

Tror du bør tenke deg grundig om før du flytter inn.

Det virker som om du kommer til å måtte påta deg veldig mye i dette forholdet. Jeg er enig med deg at alle i et hjem skal bidra med sitt. Men disse ungene virker bortskjemte og kommer vel ikke til å gjøre en ting. Faren kommer til å unnskylde dem og stå på deres side.

 

I og med at han har sagt dette: Han mener at jeg ikke har noe å si heller, at jeg bare skal smile og være snill... MÅ du rygge unna. Du kommer da til å være gjest i ditt eget hjem.

 

Jeg er veldig negativ sikkert, men jeg fikk en støkk da jeg leste det du hadde skrevet. Dette kommer til å bli vanskelig.

 

Hvis ikke samboer vil spille på lag med deg og dine ønsker så kommer dette ikke til å gå.

[ostekaka]

Det virker ikke som om han helt er på lag med deg, og da blir det veldig vanskelig for deg å flytte inn. Virker som om han mest er opptatt av å ikke endre noe som har med barna å gjøre, slik at det skal bli "negativt" for dem at du flytter inn, eller MER negativt.

Jeg mener at dere før du flytter inn bør fokusere på hvordan dere vil ha det. At dere snakker om hvordan hverdagen blir og hvor mye tid dere ønsker å ha sammen. Da kommer han nok raskt frem til at det faktisk ikke er forenelig med å slave rundt for tenåringer.

Du sier du skal flytte til andre kanten av landet for å leve med han, og det er jo en stor ting, og du ofrer sikkert mye for at dere skal få et fint liv sammen.

Men om han da skal komme hjem fra jobb, så stå å koke middag, vaske opp, før han skal ut å være såfør for tenåringer, eller være opptatt til klokka 8 eller 9 på kvelden så er jo det litt unødvendig. Han kan jo ikke forvente å fortsett helt som før uten å ta hensyn til deg i dette nye livet dere skal lage sammen, det er jo ikke sånn å være et team at den ene kun skal tilpasse seg.

Han må jo ofre noe, og det må nok barna også, så da er det jo greit for dem å gi opp helt unødvendige ting, som aldri å løfte en finger for fellesskapet, det kan det nå umulig være så viktig å skulle fortsette med.

[januarsurprise]

Hei!

 

Orket ikke lese de andre innleggene, så kanskje noen har sagt dette før meg... uansett; tror du borde vente litt med å flytte inn. Jeg ville snakket med mannen først, blitt enige om hvordan dere vil ha det hjemme hos dere dersom dere skal ha et felles hjem - det blir jo DERES hjem og da må det jo være DERES regler/rutiner, ikke bare hans eller bare dine. Ha dette på plass først, så vill jeg snakket om hva det er rimelig å forvente av så store barn, og det mener jeg er en hel del. Alt av husarbeid kan fordeles på dere som skal bo der. Barna kan delta i å vaske klær, støvsuge/gjøre rent i huset, sette inn i/ta ut av oppvaskmaskin osv. Dette synes jeg er noe man bør gjøre uten å få betalt for det, men der er sikkert meningene like mange som det finnes mennesker. Jeg er ikke i mot ukepenger altså, synes bare ikke hva man gjør hjemme skal måles i kroner og øre. Jeg tenker som så at de bor jo der, da er det ikke for mye forlangt at de er med på å gjøre rent etter seg. Det er en del av det å bli voksen. Så kan heller ukelønn/lommepenger være en gode man kan ta bort dersom det skjærer seg og de nekter å samarbeide. Når dere er enige om noe dere begge kan leve med blir det PAPPANS jobb å presentere dette til barna som noe HAN forventer av dem. Når de har hatt litt tid på seg til å innføre nye rutiner dere har blitt enige om kan dere jo ta det opp til vurdering om det er en god ting for dere begge å skulle flytte sammen.

 

Et godt resultat forutsetter en god plan!!!

 

(PS: det er misforstått snillisme fra pappa'n og gjøre alt for dem uten å forvente noen ting av dem. Han tar fra dem muligheten til å lære seg å ta ansvar i trygge rammer, og gjør dem i liten grad i stand til å møte utfordringene ute i den vikelige verden, selv om han sikkert er aldri så god;)