Frustrert - noen med erfaringer?

[Pialisa]

Har to stebarn en gutt på 13 og ei jente på 11, disse krangler konstant. At søsken krangler av og til ja, men er det vanlig at det er hele tiden? At de slår og sparker hverandre til blods? Vårt felles barn er ikke året enda og jeg syns det er utrolig slitsomt når stebarna er på besøk og de skriker, slåss, er frekke mot hverandre og mot far! som prøver å mekle. Ikke så frekke mot meg, men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke aksepterer slik munnbruk til voksne. De gjør ting de ikke får lov til, eks når jenta var ti år løftet opp nurket som da var 2 mnd uten at voksne var tilstede og bar rundt på ham. Hun hadde fått beskjed om at dette ikke var lov. Hun er ikke vant til småbarn, og jeg redd for at hun skulle miste ham i gulvet. Jeg tok henne på "fersken". Ser ikke ut til at hun angrer når hun blir snakket til, blir bare sur fordi hun får "kjeft". Og da prøver de å gi far dårlig samvittighet ved å gå og legge seg på rommet og sier de vil reise hjem og ikke komme tilbake. Pga lang reise er de ikke så ofte hos oss,men er lengre når de først kommer. Barna er veldig koselige når de er en og en, men sammen er det helt vilt. De er også ekstremt sjalu på hverandre. Er det noen som har erfaring/tips til hvordan man kan løse opp i dette? Jeg blir mindre og mindre entusiastisk til hvert besøk og det ønsker jeg virkelig ikke. Er selv skilsmissebarn og har både halvsøsken og stesøsken så jeg vet litt om hvordan det er, men det var da aldri slik som dette hos noen av mine foreldre. Men jeg har jo ingen erfaring med å ha to store barn, og knapt nok erfaring med en liten. Noen?

[ostekaka]

Det er helt likt som hos oss, bortsett fra at vi har vanlig samvær pluss en god del ekstra som tar det opp til nesten 50%

Både hvordan du beskriver de er mot hverandre, hvordan de reagerer mot faren, hvordan de skal strekke grensene med ting de ikke får lov til, inkludert herjing, bæring, løfting og styring med små fellesbarn, og sist men ikke minst den der likegyldigheten til at de får tilsnakk for ting de gjør de vet de ikke har lov til.

Mer en sur mine fordi de ikke da kan fortsette å bære rundt på babyen, eller sur fordi de får kjeft, som om den som kjefter er den urimelige, og av og til står de også å blånekter for ting de har gjort 2 minutter etter at de er blitt ferska.

Jeg skjønner meg ikke på dem, jeg fatter hva som foregård i tanekne deres, jeg forstår dem rett og slett ikke, jeg kjenner ikke igjen handlingsmønsteret og følelsene. Jeg blir helt matt av hovrdan de av og til oppfører seg. Jeg har ikke noe råd, bare trøst om at jeg vet hva du mener. De er i samme aldersgruppe som dine stebarn.

[Pialisa]

Takk for svar selv om du ikke har noen råd. Blir vel feil i denne situasjonen å si at det er godt å se at det er noen som har det likt, men du forstår vel hva jeg mener.) Jeg forstår heller ikke hva mine stebarn tenker, dvs jeg gjennomskuer de veldig greit når de driver med sin terror av far ( og mor for det er nok likt der). Jeg blir så lei meg og sint på fars vegne. Han er så snill, de får masse leker og ting når de er hos oss. Han tar de med på masse aktiviteter, han behandler dem så likt det er mulig, og alikevel så er de så sykt frekke mot ham og aldri taknemmelige eller fornøyde. Hvis ungene mine hadde bedt meg holde kjeft når jeg irettesatte dem etter slossing, eller sagt hysj hysj ti still, eller kalt meg for en løgner når de ikke får det som de vil da hadde det nok blitt noen tiltak. For ikke å si tenk hva våre foreldre våre hadde sagt om vi hadde svart dem på denne måten! Men så er det den vanlige greia med at far ikke vil lage uhygge når de ikke er hos oss så ofte, og lar mye skli. Men det blir jo ikke noe hygge når det er slossing, krangling og frekkhet hele dagen. Og til slutt orker ikke jeg mer og sier i fra, og blir den store stygge heksa. Da skal de ikke komme igjen fordi jeg prøver å være moren deres, ikke liker dem osv osv. Jeg mener vi burde satt oss ned med dem og pratet om grenser, språkbruk og "psykiskterror", og satt en standard så de visste hva de hadde å forholde seg til. Hadde sikkert blitt litt kjipt for de med en gang, men jeg tror at oppholdene deres hos oss på sikt hadde blitt mye hyggeligere for alle. Huff, dette ble en lang utblåsning, men det er jo ikke så lett å prate med andre om det. Er jo liksom forbudt å si noe galt om stebarna.

[FrøkenKnallkul]

Dette er vel rett og slett et godt eksempel på at de mangler helt normal folkeskikk. Tror mange skilsmissebarn blir et offer for dette, da samværsforelderen hele tiden skal fokusere på å være snill og grei, siden han (evt. hun) ser barna så sjelden.

 

Iallefall føler jeg at det ofte er slik her i huset. Håper ikke mannen min blir like sløv med vårt fellesbarn, jeg har tro på at man får høflige og snille barn ved å være litt streng og sette klare grenser for hva som er lov og hva som ikke er lov.

 

[-Hengebuksvinet-]

men har slitt litt med samme problematikken. Hos mor har han litt mer tøyelige grenser, for å si det sånn. Og der kan han spille veldig på at han heller vil til oss, har jeg inntrykk av. Hun har fortalt at hun reagerer veldig sterkt på dette, og blir veldig lei seg når han sier det. Noe som til en viss grad er forståelig, hun har jo bare ett barn.

 

Her har stesønn møtt veldig lite velvilje, når han har testet ut "vil dra hjem kortet" på oss. Vi har bare sagt til han at barn heldigvis slipper å bestemme dette selv, eller lignende. Og han har aldri fått noe ekstra oppmerksomhet eller velvilje pga dette. Vi behandler alle barna likt, og jeg synes faktisk det ville være ekskluderende om ikke stesønnen min også hadde samme grenser og plikter, så vel som rettigheter, som de andre barna i huset. (Selvsagt sett i forhold til alder).

 

Mitt råd er. Barna tester alltid grenser, spesielt om en eller begge foreldrene er ukonsekvente. Mannen din lar dem tydeligvis spille på dette med trivsel, og her må han våkne. Han er den voksne parten her, og bør gi barna tydelig tilbakemelding på at dette ikke er oppførsel som gir dem fordeler. De driver jo med direkte manipulering, og har en voksen som hopper etter barnas pipe. Blir ikke det litt merkelig.

 

Ang dette med ulydighet, så er vel alle barn til en viss grad ulydige. Og oppdragelse er noe man må være bestemte på hele veien. Vi har prøvd med et belønningssystem, der de får ukelønn i forhold til hvor mye de hjelper til. Gjør de alvorlige ulydigheter, som dette med å utsette småsøsken for fare, blir de trukket i ukelønn. (Dette gjør vi ved å sette kryss over et belønningssymbol på en liste, og det har hatt stor effekt. Men bør selvfølgelig ikke gjøres så veldig ofte). Jeg sier ikke at vår måte er riktig, men det bør få en konsekvens når barna er veldig ulydige. Jeg har ikke så stor tro på straff, men fjerning av goder, bruker å være veldig effektivt. En jeg kjenner satte igjen hjemme eldstegutten her en dag, mens lillebror og moren var på kino sammen med oss. Det tror jeg var en veldig effektiv straff.

 

Lykke til. Den viktigste jobben din er å få far til å innse at han er en voksen, og at det er han og du som bør legge føringene her. Og ikke la barna styre skuta.

[servitør]

Vel, forholdene for søskenkjærlighet blir jo ikke ideelle av at du tviholder på at dette er "din" baby. Forsøk å være mer inkluderende og generøs selv, så skal du se at det smitter over på ungene.