Uff!! livet er ikke lett...

[♥sebastian3003♥]

Uff!! blir litt små kvalm går bare rundt og eksisterer, og vi har ikke gjørt det slutt. samboeren min mener at jeg ikke har føleleser for han lenger, og at jeg bare er her for tryggheten sin del. jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre. selv om jeg vil være en familie og at sønnen min skal ha en familie, så klarer jeg ikke å falle til rette med det valget. er det verdt det, vil ting forandre seg?? I følge samboeren min så har ikke ting vært det samme siden jeg var 2 mnd ut i graviditeten, og sønnen vår er 2år... han sa han bare ventet på å se hvor lang tid det ville ta før jeg tok opp diskusjonen. vi bor under samme tak og går bare opp i hverandre.

[♥sebastian3003♥]

ingen?

[mummimammo gleder seg til jul]

hva føler du selv da , vil du bli eller vil du jobeb for forholdet?

[Tomine is my star]

Kjenner meg igjen i din beskrivelse..

Vi har gått til det skrittet at vi har fløttet fra hverandre,men likevel klarer vi ikke gi slipp på hverandre..

Det er utrolig vanskelig å ha det sånn..

har ingen gode råd å komme med,men du er ikke alene om å ha det sånn..så vet du det

[*Minnie Mus*]

Har du følelser for han da? Tror mange overdriver disse følelsene man liksom må ha for hverandre. Selvsagt skal man ikke være helt kald overfor den man bor sammen med, men for å være helt ærlig er det lenge siden det har brust i mine årer når jeg har sett på sambo he he...

Trygghet har mye å si for min del også i alle fall.

Liker å være to jeg, på de fleste måter. Så er jeg self veldig glad i han også.

Tror du må føle litt på dette selv jeg..

[Sjokoladekaka]

Kva meiner du? Det er ikkje din sambo som skal avgjere kva du føler. Forstår at du ønskar å ha familien inntakt, men vil du ha det sånn? har du følelsar for han? Er det redselen for å klare seg aleine som held deg i forholdet?

 

Eg vil berre seie at det fint går å vere venner og samarbeide om ungen, sjølv om ein ikkje bur saman. Du vil også klare det bra økonomisk.

 

eit forhold må ein jobbe for, det blir ikkje bra av seg sjølv.

 

du må sjølv avgjere kva du vil med ditt liv.

[Sjefsmegga]

Har dere forsøkt rpdgiving? De har jo et samlivskurs også for nybakte foreldre..kansje det kunne vært aktuellt for dere.

 

Kansje du har en fødselsdepresjon? De kan faktisk sitte i flere år hvis man ikke får hjelp for det. Og da blir livet tungt og lite gledesløst på mange områder.

 

Prøv å tenk tilbake, hva følte du før dere fikk barn, var du forelsket, kriblet det i magen? Eller er forhldet mer "vennskaps basert"?

Det er ikke uvanlig at mennesker forandrer seg etter at de blir foreldre, og noen ganger tåler ikke forholdet disse forandringene. Du skal ikke holde på det are fordi dere har barn sammen og for barnets del, for i det lange løp så vil dette skade barnet mer enn det gjør godt. Barna våre har det bedre når mamma og pappa er lykkelige, enten de er sammen, alene eller har en ny partner.

 

Ja, noen ganger vil det forandre seg, men ikke uten at man gjør noe direkte for skape forandring. Det hjelper lite å gå oppie det samme i hvertfall. Kom dere til rådgiving og gi det en real sjanse..går ikke det kan dere gå hvert til dere med god samvittighet og viten om at dere PRØVDE i hvertfall..

 

 

 

 

 

[♥sebastian3003♥]

Jeg vil ha et familie liv for min sønn, og at alt skal være bra, men vil det bli sånn??? skal ringe familierådgiver for å se hva hun kan bidra med. Jeg sitter å sjekker leiligheter til leie og den slags og tenker jeg vil flytte, men samtidig tenker jeg på hjemmet vi har, og at dette er et sted sønnen min føler er hjemme osv... men samtidig er det andre ting som sier meg at jeg bare bør flytte. har ikke noe godt lag med svogermor, han "liker IKKE" samholdet i min familie og det at jeg er ihuga mammajente. men så kommer alt det andre tilbake igjen.. gud så deilig det hadde vært visst jeg kunne våkne og være 100% lykkelig.

[♥sebastian3003♥]

Tror ikke jeg er redd for klare meg selv, for det vil jeg alltid klare med støtte. Men som sagt tenker jeg på sønnen min.. også vil jeg ikke såre samboer, og kan han være litt kynisk til tider, så jeg er redd for hva han kan si eller gjøre visst jeg bestemmer meg for å ta den avgjørelsen. han mente jo at han visste hva han ville og han visste hvor han hadde seg selv, og at jeg måtte finne meg selv og hva jeg ville. Skulle snakke om hva som var problemer i firholdet og da sa han faktisk at det at jeg klagde over vekten og spiste chips og drakk brus var noe som plagde han. Også presterte han og si at jeg umulig kunne være fornøyd med meg selv, sånn som jeg hadde vært før. La på meg en del under svangerskapet.

[Sjefsmegga]

Tror hoveproblemet er at du er deprimert og har kommet inn i en vond sirkel..og det er slitsomt og tærer på partneren, jeg veit hva jeg snakker om.. Forsøk å bryt mønsteret..kom deg i form igjen selv..for DIN del..da vil nok livet bli mye lysere også..merker det selv at når jeg er aktiv, spiser sunt så føler jeg meg bedre også...og feks etter en trenins stund så føler jeg meg sliten, men lykkelig og STOLT..så kom deg ut, det våres og da er det super å gå tur, kansje dere kan gå tur sammen også?

 

 

[♥sebastian3003♥]

Det er mulig som du sier.. etter fødselen, så griner jeg for ingenting.. Min lillebror ringte for å si at han hadde kuttet seg og sku på legevakten og sy. Ringte å fortalte mamma jeg, men jeg grein for jeg syns synd på han. Problemet er at med samboeren min så er det ikke grå toner. Alt er bare svart hvitt..

[Sjefsmegga]

Vanlig at man blir mer følsom..sipper lett jeg også...holder at jeg ikke finner e vott her i hus...så sipper jeg :-DD

 

Du får prøve å lære ham "gråskalaen"...

 

[sannamin*]

Hei du.. etter å ha lest litt her så tenker jeg at dette forholdet kan bli bra igjen.. Ikke at det er kjempelett jobb , men jeg tror en kan finne tilbake etter en periode med "tørke", stress og jag.. Kommunikasjonen blir jo og deretter.. Viktig å kjenne seg vel sjøl og ta vare på seg selv innimellom og. Snakk sammen om det og vær totalt ærlig overfor hverandre. Viktig å være ydmyk (begge) og være villige til å forandre seg- men og være seg sjøl. Det er jo "ta og gi" i et forhold.. Evt ta kontakt med familievern kontor eller helsesøster.. andre som kan hjelpe dere i gang? Ikke gi opp i allefall.. Men det er jo ikke enkelt for all del. Jeg er gift og det er da dager som er helt håpløse.. Men stort sett er de gode dager heldigvis. Men lykke til:D

[♥sebastian3003♥]

Ringte helsestasjonen i sted.. skal ringe familierådgivnings kontoret etterpå. Jeg vil og jeg kommer til å prøve. For det skylder jeg min sønn, men det er tungt for vi har så pass forskjellige syn på ting. han mener jeg ikke gjør noe og bare går hjemme, men s jeg syns jeg gjøør mye. Har daglig ansvar for sønnene vår, jobber 2-3 kvelder i uken, vasker alle klær, og legger de på plass og alt annet som forefallende arbeid. og da er det tungt.

[sannamin*]

Ok..Da får du ta opp alt som begge to er misfornøyd med... og det at du går hjemme jobber og tar ansvar hjemme og han sier du ikke gjør noe????!! Så du driver dank du da? er ikke dine oppgaver like verdifulle som hans? Du tar ansvar for begge unger... Å mannfolk!!! de MÅ jo ha inn ting med teskje!! Hadde en tendens i starten her og.. jeg gikk jo hjemme så hva gjorde jeg?? he,he.. Fikk fort slutt på det ja:D Dere får bytte roller en stund da.. så får han se hvor lett det er:)))