Jeg orker ikke tanken på flere fødsler.....

[sirkelkatten]

Det er et drøyt år siden min første fødsel, men den føles fortsatt som et mareritt og jeg tør virkelig ikke få fler barn. Jeg hadde epidural, men alt gikk for sakte så jeg fikk drypp som virkelig fikk fart på sakene. Den siste tiden var bare et mareritt med epidural som ikke virket det grann (føltes det som), jeg husker jeg gråt og trodde jeg skulle dø og besvime på en gang.

 

Etterpå fikk jeg høre at det var en helt ordinær fødsel! For meg er dette fortsatt såpass traumatisk, og jeg har ikke inntrykk av at andre sitter med den følelsen så lenge etter. Er det noe sted jeg kan få hjelp til å bearbeide ting, innerst inne har jeg jo lyst på flere barn en gang.....?

[Gjest]

Skjønner at du tenker sånn.. Jeg har tenkt sånn jeg også, men min fødsel gikk alt for fort.. Alt for trangt bekken osv osv.. ! Men jeg har kommet over det.

 

Du bør snakke med lege om det, slik at du kan få bearbeidet det skikkelig. Neste gang du er gravid kan du spørre om samtaler før fødselen for å gjennomgå forrige fødsel for at du ikke skal få samme negative opplevelsen igjen. Du kan jo også bestille time hos psykolog rett og slett for å få sluppet ut alt som har med fødselen og gjøre. Vet om flere som har gjort det, og det har hjulpet de veldig! Steng det iallefall ikke inne!

 

Lykke til

[2 _skjønnejenter_]

min kusine hadde det slik. Hun fik oppfølging på sykehuseet blandt annet Mitt forslag er å snakk med en jordmor så hjelper hun deg videre.

 

Lykkke til...

[Sjefsmegga]

Tror fødsler oppleves så vidt forskjellige for folk at ingenting er "ordinært"....ikke for den som selv har opplevd det i hvertfall. Fødsel er vel noe av det mest ekstreme vi kvinner skal igjennom i livet på godt og vondt...for noen mere av det ene enn det andre.

Jeg har 3 fantastisk flotte fødsler bak meg og kan tenke meg flere av den grunn. Det var jo kke akkurat behagelig der og da, men utholdelig. Spennngen og følelsene rundt det...øyeblikket etterpå med den våte hylende nyfødte lagt til rystet får det til å skrangle skikkelig i mine eggstokker..enda minsta er 10 mnd...skummelt...

 

Jeg hadde ikke epidural jeg da..mulig det og dryppet gjorde det verre for deg...jeg har kun had litt lystgass og jobba med riene hele veien...mindre "teknisk" og mer kontroll selv rett og slett..

Var jo helsikkes vondt under åpningriene når det nærma seg utdriving..men hadde lært god pusteteknikk på et yogakurs jeg tok da jeg gikk gravid med eldstemann og det hadde god effekt.

 

Det er mange måter du kan jobbe med angsten på...enten du får et planlagt keisersnitt, eller får jobba med det sammen med en dyktig jordmor, lært pusteteknikk....

Lege og jordmor er vel veien å gå for å få hjelp...kansje helsestasjonen også...samtalegrupper for kvinner med fødselstraumer burde vel ha vært et tilbud på helsestasjonene, kansje noe å sende inn som forslag til helseministeren...siden dette virker å være et utstrakt problem.

 

 

 

 

 

 

[PlinkiPlonk]

Få hjelp! Det gikk 8 år etter første fødsel, for jeg torde bli gravid igjen. Hadde en tøff fødsel, med mye revning og komplikasjoner etterpå. Det var det verste. Så jeg skulle ikke ha flere barn, men nå er jeg gravid for tredje gang, og hadde en postiv fødselsopplevelse med nr 2:)

Prøvde å snakke med lege etter første fødsel, men han bare sa at alle hadde det sånn...

[Sjefsmegga]

Skyter inn at jeg nærmest ødela mamman mi da jeg måtte dras ut med tang i full fart...totalt ruptur og hun hadde skikkelig plager i et par år og vanvittig fødselsangst, men så ble hun gravid med min lillebror og hadde en super fødsel...noen år etter det fikk hun jaggu to til på rappen...fine fødsler det også :-)

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Høres ut som PTSD!

 

http://www.dinbaby.com/dinbaby_site/innhold/tema/mors_kropp_og_helse/n_r_f_dselsopplevelsen_blir_traumatisk/posttraumatisk_stresslidelse_ptsd

[BettyBoob]

hadde det som deg selv i maaange mnd etter fødselen. Gutten min satt fast og ville ikke langt nok ned i bekkenet. Det endte med tang etter to mislykkede vakumforsøk. og de løp ut med en ikke pustende gutt. Rommet var fullt av folk, og jeg var livredd. Det er det verste jeg kan forestille meg, den opplevelsen der. hadde både lystgass og epidural, men den skrus ned på slutten av fødselen så man skal merke pressriene, så den hjalp ingenting den siste og verste timen. klarte ikke tenke på fødselen uten å gråte leeenge etterpå. føler at jeg gikk glipp av det beste med det hele, å få barnet rett opp på magen, at pappan fikk klippe navlestrengen osv. alt var bare ekstreme smerter, og jeg følte meg helt "uteavmegselv" mens det hele foregikk pga smertene.

Dette skjedde midt oppi en vanskelig familiesituasjon med min mor, så jeg hadde på en måte ikke overskudd til å skulle søke hjelp til å bearbeide tankene mine, men ser for meg at jeg må gjøre det før en evt ny fødsel...

[Fire småtroll]

Ta det opp på helsestasjonen, det er en jordmor knyttet til helsestasjonen og du kan få en avtale med henne. Her er det to supre jordmødre på helsestasjonen, den ene er fylkesjordmor.

 

Hun kan hjelpe deg videre, hun kan få fødselsjournalen din tilsendt og dere kan prate om hva som skjedde, punkt for punkt. Hun kan også hjelpe deg å få en avtale med den jordmora som var tilstede under fødselen din hvis du føler det er greiere. Eneste som hjelper er å snakke det ut av systemet, bearbeide det...

 

Det jeg kan trøste deg med er at ingen fødsel er like, og ofte går det lettere/fortere med nr to. Ønsker deg lykke til videre!

 

Hilsen ei som har opplevd ekstemt tøffe fødsler.

[Lille Kolibri]

Om det er ein ordinær fødsel eller ikkje har lite å sei for opplevelsen. Eg opplevde min første fødsel og generelt oppholdet på sjukehuset som forferdeleg, sjølv om 'fakta' om situasjonen sikkert ikkje skulle tilsei det. Då eg blei gravid med andremann kontakta eg fødeavdelinga og fekk kome til å snakke med jordmor der. Ho var så flink til å lytte og eg fekk skrive notatar om opplevelsen som kunne ligge i journalen til neste gong. Supert, og notatane hjalp: det var full oppmerksomhet på å gi meg ein god opplevelse med nr to, og det fekk eg.

[meg & to små vampyrer]

Få noen å snakke med.

 

De sa jeg hadde en helt ordinær førstegangsfødsel også, men opplevelsen av smertene og særlig opplevelsen av å bli nektet smertelindring av noe slag, selv om fødselen på ingen måte var kortvari, var ganske fæl.

 

Der og da trodde vel jeg at jeg ikke skulle klare det, men er ikke mange fødsler slik?

 

Jeg skal ta sjansen på flere barn, fordi jeg vet at neste fødsel trenger ikke være som forrige + at jeg kan kreve å bli hørt i fh til smertelindring om dte trekker ut neste gang også.