slitsomt å være maskotens mamma

[Anonym bruker]

Føler meg utrolig egoistisk fordi jeg syns det er slitsomt å ha besøk av familien. Lille jenta mi er første barnebarn og er blitt en skikkelig maskot. Når de er her duller de og styrer, og det er jo selvfølgelig hyggelig, men jeg syns det er fryktelig slitsomt også.

 

Har egentlig ikke helt skjønt hva problemet mitt er. Men tror rett og slett jeg føler meg litt oversett. Om det går an å bli sjalu på sin egen datter så er jeg kanskje det. Eks: Vi sitter samlet og spiser middag, jenta mi ligger på gulvet og leker. Jeg holder på å fortelle noe, og så smiler babyen. Og plutselig sier alle i kor: "Se, hun smiler.. nææmen er du så glad du da? blablabla..." Og ingen har hørt hva jeg har sagt. Jeg ser jo hun smile hele tida så syns ikke det er så spennende. Skjønner jo at det er annerledes for dem som ikke ser henne så ofte, men syns likevel det er irriterende. Ingenting av det jeg har å si er interessant lenger..

 

Tror det er en ting til som gjør at jeg blir så irritert. Som alle dere vet er det veldig slitsomt å ha en baby på 3 mnd. Det er mye skriking, vugging og i tillegg skal man jo lage middag, vaske klær osv. Føler egentlig ikke det er så mange kosestunder som man skulle tro. Når familien er her blir pliktene lagt til side og det er "kosestund". Men da er det jo alle andre enn meg som skal kose med henne siden jeg ser henne hele tida. Føler kanskje at de andre ikke ser all jobben jeg gjør, de ser bare det koselige, og de vil også ha en bit av kosen. Men jeg har faktisk jobba og slitt for henne, og føler derfor at jeg også fortjener litt mer kos.

 

Nå føler jeg meg litt barnslig, men er det noen som kjenner seg igjen?

[❤lille stjerne❤]

Ja, jeg kan godt forstå hva du mener. Det er ikke rart å kjenne det sånn i blant. Den første tiden med baby er veldig intens og slitsom, spesielt før døgnet får sine faste rutiner med soving og spising etc.

Etterhvert roer de seg sikkert litt med dullingen og styret sitt. Det er vel som regel den første tiden slekt og venner er sånn. Etterhvert roer babyhysteriet seg ned og ting normaliserer seg litt igjen.

Hos oss har vi det nesten motsatt. Hun er første barnebarnet her også og jeg hadde forventet at de skulle være veldig ivrige etter å se henne og kose med henne. Men det er de i grunn ikke....kommer sjelden på besøk og tar seg lite tid til å bli kjent med henne og se på henne. Når de er her sitter de gjerne og skravler i munne på hverandre og ser lite på babyen. Jeg har vært skuffet og lei meg for dette mang en gang. F.eks da jenta nettopp hadde lært å smile og jeg satt og tøyset med henne og lokket fram de nydeligste små smil og så merket de det ikke engang.....

[KristineMed2Sønner<3]

Som om jeg skulle sagt det selv...

Skjønner jo at det er stas med første barnebarn osv. men føler veldig på det at vi ikke er der lenger, på en måte..

 

Eks: Jeg, Felix og barnefar ble invitert på middag til hans foreldre. Jeg var veldig sliten pga. Felix var totalt umulig den dagen, så både jeg og Felix trengte ro og hvile resten av dagen, men barnefar sa han kunne komme.

Vell, nei da var det ikke noe vits...Det var jo for å se på det vidunderlige barnebarnet dems, såklart...

 

Så er det utallige av disse situasjonene som du beskrev, om at ingenting du sier er interessant lenger.

Så jeg har bare gitt opp. Sitter bare i sofaen å lar dem gjøre greia si...

 

Å det at dem tror jeg aldri har sett han le eller smile før.. Det er jo litt komisk... "Se Kristine! Han smiiiler jo!!Ntåå:-)Gjør han det hjemme også eller?!" Neida, aldri sett gutten min på 5 mnd smile. HELLO?

 

Hihi..