Så lei man kan bli........

[Alle gode ting er tre + en til]

Bare en liten frustrasjon fra meg. Akkurat i dag er jeg super lei av å prøve på å bli gravid. Har to barn fra før som var så lette å skape, men denne gang skulle det visst bli verre..... Ma i oktober som satte kroppen helt i hormonell ubalanse, er nok fremdeles litt ustabil ja. Andre som kjenner seg igjen??? Felles skjebne felles trøst.....

[Mor til engelen Lucas *4pp*]

Kjære deg

 

Jeg kjenner godt den frustrasjonen du har nå. Jeg mistet den lille gutten min i svangerskapsuke 31 i oktober. Siden har jeg ikke sett noe tegn på graviditet. Jeg vil så gjerne være utøvende mamma, men det kan jeg se kan komme til å ta en stund. Vi har ingen barn fra før, og skulle gjerne ha hatt det før jeg fikk den lille gutten min, så var sorgen kanskje ikke så tung å bære, for da hadde jeg da et barn som jeg ville være så evig takknemlig for å kunne få beholde hos meg.

Vi får håpe vi begge snart blir gravide, selvom jeg ennå ikke ser noe lys for enden av denne lange tunnellen. Noen gange tenker jeg om det kanskje bare var dette barn vi kunne få, som vi ikke fikk lov å beholde.

 

Kjærlig hilsen en englemamma

[Babyønske ��]

Å ja. Vet veldig godt hvrdan det er å pørve å pørve uten at noe skjer, at kroppen/hormonene ikke samarbeider osv. Har hatt kluss med syklusen siden den dagen vi begynte å prøve, paradoksalt nok. Aldri hatt noe som helst problemer før det.

 

Nå ser det imidlertid ut til at tiltakene mine for å få syklusen på rett kjøl igjen har hjulpet, for den forrige var den første normale siden juni i fjor. Har hatt som mål å få syklusen normal de siste månedene, og innsett at det ikke går før den er det. Så har liksom ikke fokusert så veldig på det å bli gravid de siste månedene. Men fikk en lten nedtur her om dagen når jeg begynte å tenke på hva om det ikke skjer no heller, Hvordan vil jeg takle det.....I høst klarte jeg ikke tanken på å ikke ha blitt gravid til våren, var sikker på at det kom jeg ikke til å takle. Og nå er våren her, ingenting er skjedd enda, men jeg er fortsatt på beina, men det er tøft.

 

Det begynner å bli vondt og bittert å ha prøvd så lenge. Ønsket er så inderlig stort, og har vært det så lenge. Vet det er flere som har prøvd lenger og som har flere nederlag enn meg, men det er ikke noe jeg klarer å ta så mye innover meg akkurat nå.

 

Uff, ble langt dette, men er så greit å få tømme seg av og til, få sette ord på følelsene, man går jo mye alene med dette, ikke så lett å begynne å dele det med andre. Bortsett fra her hvor man kan være anonym, så takk og pris for det:-)