Noen som fikk nei på frieri den 29.?

[Anonym bruker]

Er det noen som har fått nei på frieri her inne? Samboeren min (sammen i 8 år) sa ja til meg den 29. (etter å ha tenkt en halvtime før svaret kom), men da jeg spurte nærmere dagen etter, kom det fram at han ikke vil. han prøvde altså å utsette det, så vi fikk ikke snakka ut før i går....

 

Hvordan "bør" jeg reagere?

 

Han sier at han ikke er klar.... Og jeg har spurt om forlovelse noen ganger før og han har sagt ja, så trodde vi skulle gjøre det når jeg ble gravid, men han har altså "lurt" meg.

 

Gravid og hormonell og lei meg.

[Anonym bruker]

hva er det for noe da? Er jo et MYE større skritt å få barn sammen enn å gifte seg. Da er man jo virkelig knyttet til den personen resten av livet. Ga han ikke noe mer svar enn at han ikke er "klar" ennå? Han er klar til å få barn, men ikke å gifte seg. Er noe annet hvis han aldri vil gifte seg av en eller annen grunn, men at han vil vente pga han ikke er klar ennå når dere har vært sammen i 8 år og skal ha barn sammen?

 

Krev et ordentlig svar. Hva venter han på? Vet han at om dere ikke er gift og noe skulle skje med deg får han ikke automatisk foreldreretten til barnet. Det er noe å tenke på det!

[Vannmann35]

Ingen lett situasjon for deg! Jeg var selv veldig klar på at jeg ikke ville ha barn før vi var gift, og forklarte han grundig hvorfor ekteskapet var så viktig for meg, og sa også til han at han måtte ta stilling til om han ville gifte seg med meg eller ikke. Jeg ville vite på forånd, før vi fikk barn, om han ønsket ekteskap, slik at jeg kunne ta stilling til hva jeg selv ønsket. For - det er jo faktisk slik at ikke alle ser betydningen av å gifte seg, ikke alle synes det er viktig - kanskje tenker samboeren din at dere har det bra som dere har det - at ekteskap bare er en formalitet? Kanskje er han redd for tanken på masse folk og ståk og støy? Det er et spørsmål om personlighet og verdigrunnlag blant annet. Det er synd dere ikke har tatt stilling til dette før du ble gravid - dersom du føler sterkt at du vil gifte deg, og det skulle vise seg at dette ikke er noe for han. Men - du må i alle fall spørre han grundig om årsaken til at han ikke vil gifte seg, det trenger som sagt ikke ha noe med forholdet deres å gjøre - det kan være helt andre årsaker til at han ikke ønsker å gifte seg. Og kanskje er årsaken hans mer enn god nok til at du kan være fornøyd med det dere har sammen i dag?!

[Anonym bruker]

Vi har hatt diskusjonen mange ganger, og han sier at han VIL gifte seg... Og ja - jeg prøvde også å si at jeg ville gifte meg før jeg fikk barn, men da sa han at JEG fikk velge hva som var viktigst for meg. Barn er viktgiere for ham.. Så til slutt "ga jeg etter", etter å ha spurt om vi i hvert fall kunne forlove oss når jeg ble gravid... så jeg regna med det når han sa ja.

 

Men tida har bare gått, og han har ikke nevnt det...

 

Hadde bra diskusjon i helga, så jeg fikk sagt fra hva jeg mener og hvordan jeg føler meg, me det er lit å få ut av ham... Sa at han i det minste kunne si unnskyld i går og at jeg synes det er feigt å "lure meg" ved å si ja og så late som om det ikke er sagt...

 

Og:Det ER viktig for meg, vil at ungen min skal hete det samme som meg og vil være gift før den begynner i barnehagen. OG: Ikke minst: Være lykkelig. "Alle andre" gifter seg...

[Vannmann35]

Du får vise han denne artiklen http://www1.vg.no/pub/vgart.php?artid=502761 Kanskje den får han på andre tanker... Dessuten, dersom han har sagt "ja" til deg så er dere jo forlovet. Når man er forlovet må man sette en dato - be han om å finne en! Og du må få en ring... Menn er rare - tror de kan tenke litt sånn at "hvorfor kjøpe kua, når jeg kan melke den gratis" - he, he! Han har jo både dame og barn - så det kan kanskje være vanskelig for han å se poenget med å gifte seg... Betyr det mye for deg, så bør det bety mye for han også!

[Anonym bruker]

Ja, men det kom jo kontra... Spurte om hvilken dag vi skulle forlove oss på, og da var det sånn nøling og utsettelser... Så i går innrømte han at han var "feig"... Så regner med det ikke blir noe av...

 

Han er ikke akkurat noen "big talker", så har ikke engang fått avslutta samtalen, føler jeg.

 

det er vanskelig å IKKE tenke på også.. går nesten ikke an.

 

[Mamman til Mari]

Hei du.

Skjønner dette er vanskelig for deg. Full forståelse for det. Har ikke opplevd helt det samme altså, men noe i likheten kanskje. Tenkte bare å fortelle deg på en forkortet måte...

Har vært sammen med kjæresten min i 13 år nå snart. Vi har to unger sammen, 9 mnd og 4,5 år. I 9 år maste jeg på at vi skulle gifte oss.... Ikke hele tida altså ;-) Men hadde virkelig et brennende ønske om dette. Typen min ønsket ikke å gifte seg. Etter MANGE diskusjoner og noen tårer også, slo jeg meg til ro med at det ikke kom til å bli noe bryllup på oss. Ønsket jo slett ikke å gifte meg med en som egentlig ikke hadde lyst til det.... Men jeg ville jo likevel være sammen med han. Jeg mener vi inngikk en større forpliktelse enn giftemål da vi valgte å få barn sammen - og det skal jo dere også. Grunnene som typen min ga meg var feks skilte foreldre og andre familiemedlemmer som var skilt + han mente det var mye styr og ståk med bryllup og dyrt. Så lot jeg dette bero en tid. Snakket ikke særlig om dette og hadde som sagt slått meg til ro med at jeg kom til å forbli ugift.

Så plutselig, på 10-årsdagen vår, smelte han til med et heidundrandes frieri. (Kjempe romantisk - helt ulikt han...) Jeg fikk helt sjokk, veldig overraska og veldig veldig glad selvsagt :-) Nå skal vi gifte oss i mai, og er veldig sammen om dette.

 

Det jeg mener å si er at folk kan forandre seg over tid. Nå kjenner jeg jo ikke typen din, men min trengte hvertfall ro og tydeligvis TID (10 år) for å finne ut av dette selv. Lykke til :-) Håper dere får renset lufta snart og får snakket om verden videre. Ikke ta det som verdens undergang om det ikke blir bryllup enda!!

[Anonym bruker]

takk : ) det er sant : ) Og han sier at han VIL gifte seg, og det er vel postivt. Jeg vil heller ikke trumfe gjennom og "tvinge" ham til det, vil han skal ha lyst.

 

Men jeg synes bare det er s respektløst og si ja, og så utsette det. Det er jo rett og slett naivt og veldig umodent...

 

Men jeg har sagt fra på en fin måte, så det får vel holde for nå. : )

 

 

[maria isabell]

det var dårlig gjort...men når det er sagt har eg bedt om utsettelse av bryllup med min kjære mangen ganger..var ikke klar før nå....elsker han over alt,men det vart litt mye å være mamma og kone i en alder av 22 år...trengte litt tid på meg...nå skal vi gifte oss og har baby i magen..selv om han vil utsette det, elsker han deg nok alikevell...menner kan bli skremt:) men er enig med at det var stygt å si ja etter en halv time å så be om utsettelse dagen etterpå....tosk:)

[Anonym bruker]

men du er jo ung, jeg blir 30!!!! : )

[pandabjørn]

skjønner godt at du er skuffa over sambo kan jeg spørre hvor gammel han er???

håper han tar til fornuft at dere blir gift en vakker dag om ikke så lenge

 

[Anonym bruker]

Hei hei.

Forstår godt at du ble skuffet. Jeg opplevde å få nei av samboeren min forje gang det var skuddår. Altså for 4 år siden.

Jeg ble så lei meg!

Det ble liksom som et stort sår inni magen som jeg bar på lenge...

Frieriet var så nydelig om jeg skal si det selv - så stoltheten fikk seg en skikkelig knekk den gang..

 

Først trodde jeg at han ikke var glad nok i meg.. enda vi den gang planla barn og felles framtid.

Men det var ikke noe i veien med følelsene hans - tvert om.

Han var fra han var svært ung overbevist om at han aldri skulle gifte seg.

Han var like overbevist om at han alltid skulle være samboer som jeg var overbevist om at ekteskapet var det rette.. Skikkelig kolisjonskurs - kunne det blitt...

 

Men jeg slo meg etterhvert til ro med hans nei - fordi jeg så jo hvor glad han var i meg likevel - uten ring.

 

Et annet argument han hadde var at han hadde skilte foreldre og mange skilte venner. Han var rett og slett redd for å gifte seg , fordi mange tar hverandre for gitt når man først er gift. Intimiteten kan dø, det sexuelle likeså.. Han var overbevist om dette - lenge.

 

Men den som venter på noe godt :-)

 

Nå på Valentine gikk han ned på kne og fridde! Dypt og indelig med tårer i øynene. Vår kjærlighet hadde forvandlet hans syn - uten min "masing" eller overtalelese. ( Han hater press - de fleste menn gjør det)

 

Enn anne grunn til at samboeren din ikke vil gifte seg akkurat nå kan også være at dere har ulikt syn på selve bryllupet. Noen liker små bryllup andre liker store - mens andre igjen har sosialangst og hater selskaper..

Har dere på forhånd diskutert dersom hvisom bryllup?

 

Har selv ei venninne som ikke blir gift - fordi bryllupet hennes skal være så stort at samboeren ikke orker å sette det igjang..

 

Altså det kan være mange grunner til at han ikke vil gifte seg akkurat nå. Gi det tid, kjenn etter. Har dere et godt forhold? Elsker dere hverandre? Vil dere bli gamle sammen?

Svarer du ja på alle disse spørsmål er jeg overbevist om at dere blir gift - i framtiden. DERSOM du utviser tolmodighet og ikke presser på..

 

Lykke lykke til fra ei som har vært i din situasjon og som nå er lykkelig ny forlovet :-))

[Anonym bruker]

30 ... : )

[Anonym bruker]

Ja og ja og ja på alle spørsmålene Det blir oss uansett, vi har hatt litt til og fra innimellom, men han har ALLTID fått meg tilbake, og han greier seg ikke uten meg, og jeg ELSKER ham... : )

 

jeg har vært klar på at jeg vil gifte meg hele tida, helst før 30, men nå er vi liksom tredve... og så blir det ikke noe av..

 

Bare det som er så kjipt, for begge VIL det (han også, men vet ikke NÅR), og han vil ha skikkelig lyst først som han sier...

 

men for at jeg ikke skal ende opp bitter, spurte jeg den 29..

Vel vel...

 

Gratulerer til deg!!! : )

[*Rutletutt*]

Uff, stakkars deg:o( Dårlig gjort av samboeren din - det er jo litt vel større porpliktelse å få barn sammen enn å gifte seg da - i tillegg er det jo veldig greit å bli en "riktig" familie - praktisk er det også.

Klem