Hva hadde der tenkt om dette? ( barn og overnaturlige ting)

[Meg og bøllegutta!!]

Var hjemme alene med ungene en kveld og satt og spiste kveldsmat. Har en gutt på 3 og en på 1 år.............

Plutslieg kikker han på 3 over skuldra mi og bak meg , peker og sier " der er Mimmi"! Mimmi er min bestemor og hans oldemor som døde i fjor høst.......... Jeg skvatt skikkelig og spurte" Hva er det du sier?"

 

Da satt han bare og stirret rett forbi meg og så gikk det noe sekunde før han bare sa " Ja.... der er Mimmi".........................Så fortsatte han å spise maten sin...............

 

Må si jeg syns det var litt ekkelt og fikk jo selvfølgelig følelsen av at noen kikket på oss.............Etterhvert så tenkte jeg at hvis det faktisk var Mimmi han så så er det jo ikke skummelt i det hele tatt. Hun var verdens snilleste bestemor så hun kommer vel ikke akkurat tilbake for å gjøre oss noe vondt : ))

 

Hvordan hadde dere reagert på dette??

 

[Meg og bøllegutta!!]

Jeg er absolutt heller ikke noe overtroisk, men akkurat dette syns jeg var litt rart. Det er lenge siden vi har snakket om Mimmi og ikke har vi et enste bilde av henne på veggen eller i album hjemme som kan ha fått han til å tenke på henne.................

 

men som du sier så er det sikkert bare tullprat, men jeg skal inrømme at jeg skvatt litt ja ; )

[Gjest]

Jeg har selv aldri opplevd noe overnaturlig,men tror det er mer mellom himmel og jord enn vi vet.

Og barn har nok mere åpne sinn og er mindre skeptisk enn hva vi voksne er.

 

Hadde en venninne,mannen hennes tok selvmord.Barna var 2 og 4.

Sønnen der sa at pappaen alltid sa natta til han på kvelden.

Og ved to anledninger følte også venninna mi nærværet hans i leiligheten.

Er litt naivt å tro at vi er alene som individer og sjeler i hele verdensrommet.

[Annthe og gutta :)]

Barn har ikke de samme tillærte sperrene som voksne har, vær veldig forsiktig med å fortelle de at "nei det er ikke mulig, slutt å tulle" osv... For hva vet du? Det er store sjanser for at hans Mimmi var der, og å høre deg si noe annet og nekte for muligheten er ikke fair...

 

Hilsen uten sperrer,

[Sjokoladekaka]

Små barn får med seg meir enn vi voksne, dei er meir følsomme:)

 

Mi jente sto på kjøkkenet og såg mot sjukehuset her. så seier ho plutselig; "oldemor er ikkje på sjukehuset". Nei, sa eg, ho er på sjukeheimen. "nei, det er ho ikkje" sa jenta. Ho visste kor oldemor budde.

 

Og riktig nok; oldemora var i sjukebilen på veg til sjukehuset akkurat då....

[Meg og bøllegutta!!]

Jeg sa ikke til han at det ikke var mulig og ba han ikke slutte tulle.......... jeg spurte han igjen dagen etter hva han hadde sett på kjøkkenet. Da sa han at han hadde sett noen som hadde på kjole............ jeg har ikke snakket noe mere med han om det , men jeg irettesatte han ikke............ det ville jeg aldri ha gjort

[Mamma til verdens beste barn]

Man skal aldri si aldri, det er mange uforklarlige episoder med barn som ser "ting".

 

Vi har en morsom en hjemmefra da, sønnen til naboen er 2,5 år og peker på taket på huset vårt og sier "mann på taket - mann på taket" og det var selvfølgelig ingen der. Kom på at en som jobbet på taket vårt for ett par år siden påsto at han hadde følt en mann der...

 

Oi, oi, oi tenkte vi, men det viste seg at han sa VANN på taket... dagen før hadde faren hans lært ham om takrenner og hvordan de leder vannet ned fra taket:) Ha-ha, er det mulig å se spøkelser på høylys dag:)

[Stratos med 3 barn]

Jeg hadde blitt drit redd! Snill avdød eller ikke! Er man død, så er man død...

[Meg og bøllegutta!!]

hehe........... ja ikke sant.. .Jeg er bare glad han ikke pekte ut gjennom de doble glassdørene som går ut til hagen.. For det var helt mørkt ute og da hadde jeg begynt å lure på om det faktisk var en levende person som lignet på Mimmi de ute hehe

[Regnbuemor til 2]

Eldste her i huset har holdt på sånn siden hun var bitteliten. Fulgt "noe" med øynene, som ikke vi kan se. Hun snakker stadig om spøkelser, som hun kan beskrive i detalj. Selv har jeg liten tro på "sånt", men jeg kan ikke dermed utelukke det. Men det er vanskelig syntes jeg. Dette hun "ser" gjør henne åpenbart redd, og jeg kan ikke se det, og det gjør henne frustrert.

Om hun virkelig ser ting vi ikke ser så håper jeg enten det gir seg snart, eller at hun lærer seg og sortere intrykkene hun får, og at hun kan "blåse" de bort eller bruke de til noe fornuftig.

 

Grøsser når jeg tenker på det, stakkars liten...