Noen som oppdrar barna sine slik?

[Anonym bruker]

må si jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre...

 

har et barn på avdelingen min som sliter masse. h*n har en del adferdsproblemer og henger en del etter i utviklingen ellers. H*n eier ikke respekt for noen. aller minst for foreldrene sine. Grunnen til dette er at foreldrene gir etter for alt. barnet får det akkurat som det vil hele tiden. og sier de nei så er det bare å gråte litt.. så får man det som man vil. for foreldrene kan jo ikke se at barnet er så trist at det begynner å gråte...

 

jeg merker jeg blir så utrolig irritert..har pratet med foreldrene... og de er helt enig med alt jeg sier... hvorfor ting er sånn osv.. og sier de skal gjøre noe med det. men skjer det? nei..selvfølgelig ikke...for om barnet begynner å gråte så får det det akkurat som det vil...

 

ser de ikke at de ødelegger for barnet? et barn trenger å bli møtt på følelsene sine. om det er sint så må det få være sint... men det får ikke lov å sparke og slå andre av den grunn. men det kan få være sint og skrike osv lei seg kan man også få være.

 

er det noen her som oppdrar barna sine slik?

 

skal det ikke gå an å "kjefte" på barna lenger? sette grenser? hvor for skal man ikke det?

[Muffinsmamma]

jeg tror man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke sette grenser. barn trenger grenser. det er det vel ingen tvil om?

jeg er derimot enige med de som liker "fri oppdragelse", eksempler som at om ungen ikke vil ha vanter eller lue så kan de få slippe det, og heller be om det når de kjenner at det faktisk er kaldt. jeg kan bli litt satt ut over å se foreldre som tvinger barna sine til å ha vanter og stresse masse med det, å bli litt kald på fingrene er jo ikke farlig..

 

men jeg tror grensesetting hva gjelder hva man får lov til/ikke får lov til er viktig. Og at barn skjønner at noen ganger får de det som de vil med akkurat den ene tingen, mens en annen gang er det kanskje ikke greit. Jeg har latt sønnen min plukke litt på PC´en,om ikke hadde han bare villet plukke enda mer på den og den hadde vært altfor spennende..nå er den mindre interessant, og de gangene han skulle ha lyst til å plukke på den får han et nei, og da er det greit, eller han sutrer litt også er vi ferdige med den saken. min erfaring er at ting går fort over, de har et lite utbrudd der og da, etter maks 10 min er det ferdig. kanskje disse foreldrene ikke helt greier å forstå at litt klaging og syting ikke er katastrofe?

Men når barn er i den alderen som min gutt er, snart to år, sp oppdager de jo at verden ER urettferdig og ikke bare dreier seg om dem. Like greit å få det overstått nå, syns jeg, enn å gi etter hele tiden og få et helvete når han er 5 og fortsatt skal få alt han peker på eller lage scener.

 

kjefting fører vel ingen steds hen, men man kan si ifra på en bestemt måte - o ikke minst, forklare hvorfor man ikke får gjøre ditt eller datt. det gjør jeg til gutten min, selv om han fortsatt er så liten at han ikke alltid forstår hvorfor.

[Gjest]

Det feniomenet du beskriver er ekstremt utbredt i våre dager. Innenfor familieterapien ser man idag at et av de største problemene foreldre sliter med er nettopp grensesettingen. Mange foreldre er veldig redd for å få et dårlig forhold til barna sine, de har kanskuje selv hatt et dårlig forhold til sine foreldre, og de blir derfor usikre i situasjoner hvor de må ta upopulære avgjørelser.

 

Det var nok litt anderledes "før i tida". Da tenkte ikke foreldre over om barna likte dem eller ikke, de var foreldre og de bestemte. Voksne og barn var ikke venner, slik vi ofte er i dag. Sier ikke dermed at det var bedre før, mange ting er bedre nå, blandt annet at voksne er mye flinkere til å "se" barnet, men denne usikkerheten bør foreldre legge fra seg.