Er det viktisg for gutter å ha en far?

[henrikke 91 og torbjørn 07]

br til sønnen min som er 2mnd har til nå ikke en gang villet møte sønnen sin engang, først trodde eg det var fordi han va usikker på om han var faren men nå nekter han å ta blodprøve for å sjekke og neste uke går det til retten. Jeg er redd for at han ikke vil komme til å møte sønnen sin go synes det er litt trist. Foreløpig så har eg ingen andre som kan ta Torbjørn og jeg begynner å bli veldig sliten det hadde vært litt greit at eg hadde vist at bf ville stilt litt mer opp i fremtiden så jeg bare kunnet fått noen t for meg selv.

Er det noen råd til hva eg kunne gjort fo å få han til å ville være med litt mer?

[nickoline og supermann]

vil han ikke, kan du ikke tvinge han....

 

men han må ta valget... enten eller. han kan ikke komme å gå som det passer han.

 

jeg vil mene at det beste er å ha jenvlig kontakt. dvs ukentlig. at de er noen timer sammen.

 

kanskje han forandrer menging når farskapet er stadfestet. få noen til å passe bebisen for deg 1 time en dag. avtal et møte med han, slik at dere får snakket sammen. si at du føler at det er viktig at gutten din har kontakt med han.

 

ikke press han..... , la han komme selv!

[:::) Frøken Velferdsrett]

på 80-90 tallet mente veldig mange barnepsykologer at det var viktigere for en gutt og ha en far en for en jente. det har til og med blitt dømt rettsaker i norge der mor har fått jenta, selv om jenta vil bo hos far fordi dommeren mente at jenta trengte en kvinnlig rollemoddel. menst broren til denne jenta fikk bo hos far. siden han var gutt og trengte en farsfigur. gutten ønsket også og bo hos far.

 

men dette har barnepsykologene gått tilbake på og de mener det er like viktig for begge kjønn og ha kontakt med en mannlig og kvinnlig rollefigur.

 

personlig tror jeg ikke det har sååååå mye og si om det er en biologisk far eller en god onkel eller venn.

 

du kan ikke tvinge han til og stille opp. du kan bare oppmuntre han til det og la han vite at vil han begyne med samvær så syns du det er flott og skal ikke gjøre det vansklig for han.

[Anonym bruker]

Der vi kvinner blir nødt til å forberede oss gjennom et 9 måneders langt svangerskap, der får gutta et litt mer abstrakt forhold til det hele. Dersom man er ung og ikke vil bli pappa enda, så blir det gjerne en ekstra sjokkartet opplevelse. Mange har opplevd at når far endelig har fått sett barnet, så har det ordnet seg til det bedre, men det vet jo ingen på forhånd. Kanskje du skal snakke med han, og evt foreldrene hans dersom han er veldig ung? Dersom de vet om det da:)

Forsøk å få snakket med han, si hva du vil - men at du ikke vil kreve det. Men at barnet en dag vil spørre og kanskje be om å få treffe pappan sin. La han få tid til å tenke, enda er barnet så lite at det ikke haster på dagen, men gi han noen uker på dette. Og la han fordøye det etter at blodprøven er tatt...

 

 

[Rockstarmom&SuperIngrid]

Jeg tror det er viktig for alle barn å ha en farsFIGUR, men det trenger absolutt ikke å være den biologiske faren. Det kan være en onkel, en morfar, en god venn av mor, ja you name it. Pappaen til min jente har aldri stilt opp og mommer garantert aldri til å gjøre det heller, men jenta mi har da nok av farsfigurer i livet sitt alikevell..

 

Tror ikke vi skal bekymre oss så innmari over sånne ting..

 

Skjønner at det er trist, men livet er nå en gang sånn at vi ikke kan tvinge noen til noe de ikke vil. Til syvende og sist så er det HANS (barnefaren) sitt tap og ikke deres.

 

Masse lykke til..

[Gjest marie-s]

Egentlig så tror jeg det der kommer litt an på hvordan man selv er. Selv ser jeg ingen problemer med at sønnen min ikke ser faren sin så mye, men nå er ikke jeg akkurat hysterisk overbeskyttende heller da. Så for at sønnen min ikke skal savne det å ha faren her så tar jeg annen hver helg og leker pappa med å legger bena på bordet, raper, promper høyt, leser 4 aviser hver dag, ser sport på tv hele dagen og ellers gjør jeg ikke en ting;-)

 

Nei som sagt så kommer det nok litt an på hvordan den foreldren som man bor sammen med er. Jeg har venner(gutter) som kun har vokst opp med moren og man merker ikke noe på de uten at de faktisk er litt mer empatiske enn andre. Men er moren overbeskyttende, kler sønnen i rosa osv så ville det nok være sundt å ha en far der.

[Nita-H]

Jeg er akkurat oppi det samme. Barnefaren til tvillingene mine har sett de 1 gang og vil ikke ha noe med dem å gjøre. Jeg har gitt han mange muligheter til å treffe og bli kjent m barna sine men han vil ikke. Nå har saken gått til tingretten og vi har fått innkallelse til DNA test. Men når barnefaren er sånn så kan man ikke tvinge dem til å ha samvær med barna sine, da har barna det bedre uten en far. Noen fedre ombestemmer seg bare di får tenkt seg om og blir verdens beste fedre senere. Jeg har kanskje barnevakt til barna 2 timer i mnd. Jeg tror heller at barna har det bedre uten en far i hverdagen sin, enn å ha en far som ikke ønsker dem velkommen. Du kan høre i komunen der du bor om det finns noen mulighet for at du kan få avlastning noen timer i uken/mnd. Ellers er finns det en del trenings sentre som har barnepass så foreldre kan trene 1-2 timer.