Han vil jeg skal ta abort.

[Anonym bruker]

Vært sammen i 5år, har vært av og på noen ganger. Men har bodd sammen offisielt i over ett år. og uoffisielt i halvanne, bodde vel praktisktalt sammen også før det.

 

Men no vil han være 100% sikker på forholdet før vi får barn, men å ha ubeskyttet sex var helt greit. Det holder med den han har fra før, kanskje vi kan prøve om 2-3 år. Hvis jeg er den rette.

 

Han har ikke vurdert å beholde barnet.

 

Og jeg kan ikke få barn med en mann som ikke vil ha barn med meg, så enkelt er det. Så føler jeg blir presset opp i et hjørne.

[prinsen vår skal bli storebror]

Dette burde han tenkt på før ha hadde ubeskyttet sex. Abort er ingen prevensjon, noe som det hørest ut som han "tror".

Dette var egoistiskt av han synest jeg.

Men jeg er enig med deg att det ikke er noe å være med en som ikke vil ha barn, så lenge du selv har lyst på barn.

 

Dette var egoistiskt av han synest jeg..

 

Støtteklem fra meg

[Lova]

Jeg merker at jeg blir så utrolig sint på dine vegne!!!!Det er vanskelig å gi gode råd i en så alvorlig situasjon.Min umiddelbare tanke er:Driiiiiit i idioten, behold barnet, og finn deg noen bedre, men det er jo lett for meg å si.

Jeg forstår at dette må være vanskelig for deg.Jeg synes du burde prate med noen om dette..Synes dette bør være ditt valg til slutt, ikke la han presse deg til å gjøre noe du ikke føler deg sikker på.

Masse lykke til!

 

 

 

 

 

[HegeAE]

Eg har vert bort i ein liknande tilfelle. Men, eg tok ikkje abort og har aldri angra på det. Det vart slutt med BF ganske kjapt etter at eg vart gravid og.

 

Så mitt forslag, behold det... Det finnes betre menn i denne verda...

[Anonym bruker]

Jeg er utrolig glad i han. Men å få et barn alene (tror forresten at han nok blir værende, i det minste for en stund) men tror han blir veldig bitter, av den typen: du har ødelagt livet mitt osv, er helt uaktuelt. Det er bare ikke noe jeg kan gjøre overhode.

 

Jeg er ikke så sterk, og orker ikke bli stigmatisert på den måten. Dessuten, hvis vi gjør det slutt, så vil jeg slippe å ha han traskende inn og ut av livet mitt for all overkommelig fremtid. Dessverre.

 

Men er utrolig skuffet over han nå, han er ego og barnslig, trodde han var blitt bedre. Men det har han jo bevist atter en gang at han ikke har. Han har kun tenkt på seg selv oppi dette, hva han har LYST til. og da snakker vi ikke om alvorlige ting, som vi har ikke råd, vi bor på 2kvm på doen til foreldren, vi er begge alvorlig syke .. neida.

 

Han er 26,tjener en halv mill i året, jeg har et årigjen av mastergraden og fast jobb utenom skolen. Vi eier to leiligheter, ny bil, vært sammen lenge...

 

Men han er ikke klar...

 

Faen på tide å bli voksen!

 

 

[Gjest]

Tror at uansett hva du gjør så burde du dumpe denne fyren.. Hvis du bærer frem barnet og han synes det ødelegger livet hans så er det han selv som har ødelagt livet sitt, ikke du!

 

Du må for all del ikke ta abort for å "please" han. Og dersom du velger å ta abort ville jeg ikke satset på å få barn med denne mannen om 2-3 år.

[Anonym bruker]

Skal definitivt ikke sitte å vente på at han kanskje-muligens blir klar for å få barn om 2-3 år.

 

En abort er nok kroken på døren for oss, tror ikke jeg kommer til å komme over det. Høres fæl ut jeg, men tror min bitterhet over dette kommer til å ødelegge forholdet for alltid.

 

 

[HegeAE]

Ikkje finn på å gjere noko som du kjem til å angre på.

[Anonym bruker]

Jeg lyttet til min daværende type og tok abort.

Fallt inn i en dyp depresjon og masse skyldfølelse etterpå.

4 mnder senere var det slutt mellom han og meg.

Vi hadde da vært sammen i 5 år.

Ikke ett år var gått før han hadde skaffa seg bil, bikkje og venta unge med ei anna dame.

 

Jeg lå igjen i gamle leiligheten deppa og nedfor og han ringte aldri å spurte hvordan det gikk, bare sendte meg mms og noen sms av sitt nye liv.

Hvorfor kunne ikke han tillate meg den gleden å få ett barn?

Hvorfor var ikek jeg god nok?

 

Dette er snart 4 år siden, hadde knappt vært sammen med min nåværende sammboer i 3 mnder før jeg var gravid.

Det kommer aldri på tale å ta abort igjen!

I juni blir vi foreldre for første gang.

[lillespiren 2]

Det å ta abort blir din egen vilje! han kan ikke tvinge deg til å gjøre det uansett. han tilgir etter hvert, når barnet kommer og han blir stolt. Det samme skjedde hos oss!! Han mente jeg skulle ta abort, men jeg fortsatte svangerskapet og forlot han 4mnd på vei. I dag har vi en god tone, og jeg har funnet meg en ny samboer, er forlovet og venter min 2 i november. Han har også en fra før, så det blir 3 til sammen hos oss!

Stå på, det er din kropp!! ikke hans.. Det er du som skal leve med abortavgjørelsen for resten av livet, det er din kropp som kjenner alt.

 

ta vare på deg selv, du fortjener noe så mye bedre!! vet det er kjipt å få den, var sinnsykt blad i BF selv. Men jeg måtte videre og det klarte jeg!

 

Lykke til!!!!

[Anonym bruker]

Hvis jeg likevel må gå videre uten han. Så vil jeg ikke "belaste" noen andre med mitt barn og en x som må være der alltid.

 

Føler bare at det er et utrolig stort svik, har stilt opp for han til de grader de siste årene. Nærmest båret han gjennom mye vanskelige tider.

 

Ikke super planglagt dette her. Men han har visst at det kunne skje, og når det skjedde så svikter han TOTALT!

 

Føler personlig, at sviket er verre en tanken på abort. Sikkert ikke mange som er enige med meg der. Men det er faktisk det som gjør mest vondt.

 

Det holder med hans barn fra før... vel han forventer jeg skal ta vare på hans barn, men ikke mitt eget? Hvor er logikken... huff.. dette ble rotete og dumt. Men vet hvertfall at jeg ikke har det noe bra for tiden, men klarer ikke bli enig med meg selv om hvorfor jeg ikke har det bra.

[Zliss]

Du skal gjøre d som e bæst førr dæ, vest d e sånn han reagere og dåkker har vært ilag så længe så burde du si at han får vælge om han vil være ilag me dæ og ongen eller betale bidrag og du flytte og ætterkvært finn du dæ nåkka såm e mye bedre;-) Men skjønne at d ikkje e leett, men trur innerst inne at du vil beholde d eller ka???

[Anonym bruker]

Jo, jeg er nok på vei til å beholde det jeg. Må innrømme det. Nå skal han være vekke i to uker på jobb, så da skal han få være i fred med tankene sine. Snakker jo med han hver dag, men skal ikke mase om baby.

 

Tror kanskje han trenger litt tid til å vende seg til tanken. (det gjør forsåvidt jeg også)

 

Innbiller meg uansett at det er lettere for han å bli glad i barnet, enn for meg å leve livet vel vitende om at jeg skulle hatt et barn osv.

[veldig glad]

mitt råd er at du må tenke på hva du vil. med eller uten han.

da jeg var 21 ble jeg gravid med ungdomskjærsten min som jeg hadde vært sammen med i 5 år. jeg viste at jeg ikke ville være sammen med han resten av livet men valgte likevel å beholde barnet. hun er nå snart 8 år og verdens herligste jente. har gått kjempe bra. hun har kontakt med pappan sin( er der annenhver helg) og skal nå bli storesøster. det er et vanskelig valg men velger du å beholde barne kommer du ikke til å angre på det. det blir nok tøffe tider men har du familie rundt deg så kommer det til å gå bra. tenk deg godt om. den typen din høres ikke ut som en du kan satse på og stole på. så veldig lykke til

[Anonym bruker]

vil bare fortelle hva som skjedde meg. Når jeg var 16 år ble jeg gravid, og bf var 16,5 år. han også ville at jeg skulle ta abort, og hele familien hans også for den del, men familien min støttet meg og sa det var min avgjørelse, de skulle støtte meg uansett. vi beholdt barnet, og det ble en nydelig gutt. han er 8 år nå det følgte en litt turbulens tid i forholdet vårt, han dro i militæret og vi gled liksom litt i fra hverandre.

 

heldigvis kom vi sammen igjen (det hadde jo ikke vært ordentlig slutt) men vi bestemte oss for å satse på oss. vi flyttet vekk til en an by der han studerte, og fikk barn nr 2 like etter at han var ferdig. det ble en gutt som snart er 2,5 år:) etter det har vi kjøpt hus, bil , forlovet oss og venter barn nr 3 i november:)

 

Vi også hadde oddsene veldig imot oss, det var vel ingen som trodde, inkl oss selv, at vi faktisk skulle ende opp sammen. Gi det litt tid, det ordner seg nok på et eller annet vis. Det er faktisk et håp for alle!

 

Håper det hjalp litt å høre at du ikke nødvendigvis blir alenemor viss du bestemmer deg for å beholde barnet. Det gjelder bare å bestemme seg for hva dere vil med forholdet, men det er noe som gjerne falle på plass helt naturlig av seg selv også...

 

 

Kjempemasse lykke til!!!