Begynner å bli små rar....

[Anonym bruker]

Nå begynner tankene å svirre rundt i hode på meg...

Jeg er super klar for å føde, og alt er klart...

Små vondt her og der, sliter innvendig. Men hver gang noen spørr, er jeg sterke meg som jobber fullt enda.Har termin 14 mars, og er egentlig driiiit sliten!!

 

Har en mann som er super klar for å hjelpe meg igjennom fødtselen, men prioriteringene hjemme er ikke MEG. Jeg står fortsatt for all rydding o.l. Samt at det tar på med en vilter gutt som gleder seg til å bli storebror.

Samboer har ikke vært med å kjøpt noe til barnet, men hjalp meg med å skru opp senga...

 

Jeg har styret med bursdager til sønnen min (mars bursdag han også), og til min svigerfar. Fulle middager, ryddig og oppvask.

 

er det ikke snart min tur å få ting servert litt på sølvfat?

 

Nå sitter jeg her å håper jeg føder, slik at jeg liksom kan ha "rett" til å slappe av etterpå.

 

Skuffet over situsjonen, og hadde vannet gått akkuratt nå hadde jeg nok ikke ringt mannen min med det første.

 

Har jeg fått deprisjoner? Er det hormonene som plutselig tuller med meg? Tar jeg helt feil? Eller er det tegn på at jeg snart setter i gang med en fødtsel?

 

FORTVILET

[Anonym bruker]

Høres ut som om du jobber og sliter for mye og føler at andre tar deg for gitt. Ikke alltid lett, men du må si i fra! Veldig lett å gi andre råd, ikke like lett å gjøre noe med det selv;-)

 

Jeg sitter også her og er litt skuffet. Er flink til å passe på at alle andre skal ha det bra, men hvem skal passe på meg? Har en samboer som er sykemeldt. Vet ikke om han får beholde jobben. Jeg er også sykemeldt pga høyt blodtrykk, og hadde har ikke godt av flere bekymringer nå. Vi bygger på og har tatt opp et stort lån. Han er sur og irritabel, mens jeg skal muntre alle opp og gjøre alle til lags. Han har det selvfølgelig ikke lett, men det har ikke jeg heller. Hadde forventet meg litt mer oppmerksomhet og omtanke, men det kommer nok ikke av seg selv.

 

Jeg vet at min samboer vil ta mer hensyn hvis jeg sier i fra og ikke skal være så "flink" og takle alt hele tiden. Kanskje vi burde ta en oppvask begge to?;-)

 

Vet ikke om det hjalp deg stort at jeg klager og syter i tillegg, men da vet du i alle fall at vi er flere der ute. Synes ikke du er hormonell. Vi trenger litt ekstra omsorg om dagen, og det fortjener vi jaggu også!

 

Lykke til;-)

[Anonym bruker]

Hei...

 

Joda... tusen takk... Alt hjelper nå... Jeg er jo ikke ute etter å legge skylden på han, men skulle så veldig bare bli litt lagt merke til.. Ikke at alt bare er en selvfølge...

 

Tror jeg skal ta en oppvask nå, eller så kommer den vel ratt på fødestuen...

 

;-)

[hormonia&alienimagen <3]

Ikke særlig kult og bli satt på siden nei....

 

Har to mnd igjen og har begynt å få ALVORLIG fødselsangst her,sambo er som regel kjempe sympatisk og snill,men når jeg forklarte at jeg trur jeg ikke klarer besøk på sykehuset og at jeg sliter skikkelig med tanke på fødsel kom det tørt; Det er jo bare bite tennene sammen,det er tusen vis av andre som har gjordt det samme.Og besøket varer bare noen timer....DET bør du klare...

 

Og han sier det for at han vil at moren hans skal komme på sykehuset,men jeg vil ikke ha min egen mor der en gang lenger....

Han sier det er dårlig gjordt ovenfor han for det er tross alt hans baby og...Men jeg føler meg fullstendig til side satt og ignorert....

Kanskje det har litt med hormoner og deprisjoner og gjøre...

 

Ikke vet jeg...Vi er noen "puffy" hormon kvinnemennesker hele gjengen.... =0) Men er enig med dere,oppvask er kanskje tingen...

[Anonym bruker]

Ikke slit dere ut med å tenke på alle andre enn dere selv nå på slutten.

jeg gjorde det når jeg gikk m nr 2.........tok laaaang tid å komme seg etter fødsel..jeg var rett og slett utslitt.

 

ikke verd det

nå går jeg m nr 3 og tar ting mer m ro og blitt flin kere til å beordre samboeren til å hjelpe til m ting:)

 

lykke til alle sammen

[Gjest]

Til hormonia&alienimagen <3: Jeg MÅÅ bare kommentere innlegget ditt...

 

DU skal bestemme om du vil ha besøk på sykehuset...

DU skal gjøre hele jobben alene og da er det bare DU som kan si om du er i stand til og smile og være hyggelig med både mor og svigermor...

 

Selv har jeg gitt klar besjed om at familien får komme på sykehuset etter fødsel, men når vi har kommet oss hjem vil jeg ikke se et menneske på en uke.. bortsett fra min kjære da:)

Men han bare nikker og er enig, for jeg har ikke spurt om noens mening i det hele tatt, og han vet at jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva hverken hans eller min egen mor måtte ønske/mene.

 

Det har ingen betydning at det er hans barn, for det er ikke barnet det handlr om, det er deg!!

Hmm, tror jeg er litt hormonell selv om dagen:)

[hormonia&alienimagen <3]

Men det er nettop det,jeg har tatt det opp med han flere ganger og han rikker seg ikke.Og normalt sett er han jo kjempe sympatisk og medhjelpelig,men etter at jeg ble gravid og spesielt den siste tiden har det vært mye krangling på oss,så begynner og tenke at det kanskje er meg det er noe med og ikke han...

[Gjest]

Gravide kvinner kan jo genert være litt slitsom, så det er godt mulig det er deg det er noe med;)

 

Men da synes jeg du burde snakke med ham igjen og si hvordan du har det, så kan jo han fortelle deg om du er problemet...

Med alle de hormonene kan det jo hende du er kjempe urimelig til tider (det er i alle fall jeg) men han bør jo da uansett ha en klar formening om hva det er som plager han...

 

Hvis det bare er at du er urimelig ang dette svigermor besøket er han på tynn is spør du meg, synes ikke det er det minste urimelig..

Da hadde jeg heller lurt på om det er svigermor selv som trekker i trådene....