hjelp! er jeg gal? (samme som under "snart alenemor")

[Anonym bruker]

jeg er faktisk inne på tanken....

fortell meg dere andre om jeg er sprø og dum, men jeg ønsker meg ikke dette barnet.

jeg og barnefaren hadde bare vert sammen 1 måned da jeg ble gravid, hans største ønske var å bli pappa og jeg forelsket som jeg var kunne ikke skuffe han....

fy som jeg angrer nå!

nå blir jeg istedet alenemamma for andre gang....

min kjæreste fant ut at det ble helt feil dette forholdet vårt og gikk tilbake til gamlekjæresten. de bor nå sammen. (min ex er bilfil og flyttet sammen med en mann....jeg ser ikke noe galt i det, de er snille mennesker begge to, viss man ser bortifra at jeg ble forlatt med kul på magen)

jeg er 17 uker på vei nå og skulle ønske jeg ikke var gravid!

men er jeg et grusomt menneske om jeg gir fra meg omsorgen for babyen? orker ikke være alenemor mere!!!

jeg og bf vil gjerne skrive kontrakt om hvordan vi skal fordele omsorgen, han vet ikke på dette tidspunktet at jeg ikke ønsker dette barnet.

uff mye rot her nå sikkert, men håper dere skjønner min frustrasjon og kan gi meg tips og råd.

 

[Anonym bruker]

viss de virkeligen er va du vil så gjør de,men tror du ikke du kommer angra deg når den lille kommer til verden....

tror kanske du ska ta en prat med faren til barnet...

kanske dere kan finne en løsning.

lykke til

[Krusemynthe]

Klarer nok ikke å sette meg inn i din situasjon, nei, men jeg forstår at dette må være veldig vanskelig.

 

Et grusomt menneske ville ikke gitt fra seg babyen for å gi det bedre muligheter og et bedre liv enn det du tror du kan tilby.

Men er du klar for det da? Det må jo være det vanskeligste valget i verden!!!

 

Dette er det bare du som må ta stillling til!

Jeg skal uansett ikke dømme deg for det valget du faller på.

[Miss Misantrop]

Det er svaert menneskelig aa ta gale avgjorelser I mellom mennskelige rellasjoner. Noen av oss har dessverre brennt oss saa betraktelig at vi blir beregnende og tilmaalte. Har bare et raad til deg. IKKE skriv NOE paa papir for babyen er fodt. Ha en advokat til aa hjelpe deg med dette. Sender mange varme tanker til deg. Du er ikke dum bare fordi du har begaatt en bommert. Disse to mennene har jo ogsaa vaert veldig lite langtidsorienterte da...

[Silje`mor]

Han kan jo ha hovedomsorgen for barnet? Hvis xen din ønsker seg barn og ikke du så bør jo ikke dette være noe problem. Syns verken du er gal eller noe grusomt menneske.

For oss som ønsker oss veldig barn er det jo vansklig å forestille seg dette, men du må gjøre det som er rett for dere. Aner ikke hva jeg hadde gjort i din situasjon, men uansett tenk nøye over ting og tenk langsiktig.

Lykke til:)

[endelig mamma t 2 :)]

Ikke for å være "ekkel" med deg nå, men kan det hende at han var sammen med deg bare for at du skulle føde ham et barn...? Jeg tenker bare på at dere hadde vært sammen ganske kort tid, han ønsker seg veldig et barn, og han har forlatt deg for sin tidligere partner (som han naturligvis ikke kan få barn sammen med) nå som du er befruktet... Ønsker ikke å dømme verken deg eller ham, eller hans nåværende partner.. Jeg bare tenker litt.

Kan godt skjønne at du ser på fremtiden med et litt mørkt blikk, å være alenemor er tøffe tak, noe du allerede vet ser det ut for.

 

Akkurat nå føles ting antageligvis mye verre enn det kommer til å bli. Når man er gravid og hormonene gjør sitt, kan man få mange rare tanker i hodet. Når man i tillegg blir forlatt midt i graviditeten blir nok ting ekstra tøft.

 

Det som blir sett på som "best" i slike tilfeller, er at barnet skal bli hos mor, og at far skal få ha vanlig samværsrett. Men hvem kan fortelle noen som helst at det nødvendigvis er riktig...? Barnet er like mye hans som ditt, og det er ikke verre at far får ansvaret enn at mor skal få det. Hvis det er slik at han (og partneren hans) ønsker seg barn veldig sterkt, så er det vel egentlig ikke noe galt i at barnet får bo hos dem...? Nå er det jo mange andre ting som spiller inn her, ting jeg ikke har forutsetning til å uttale meg om, vet jo lite om situasjonen din, men prinsipielt ser jeg ikke noe galt i at barnet får bli hos far. Du får jo ha samvær med barnet, og trenger ikke si fra deg noe som helst.

 

Det første året kan det kanskje være greit at barnet bor sammen med deg, med tanke på amming osv, men ikke en nødvendighet i det hele tatt. Ellers vil jeg uansett si det samme som Miss Misantrop gjør over her, IKKE skriv under på noe før du VET helt sikkert hva du ønsker for deg selv og babyen din. Det er ingenting i veien for at du kan ha barnet sammen med deg den første tiden, og at den kan flytte til pappa i etterkant. Den kan faktisk flytte dit når som helst. Det eneste som er viktig å tenke på her er at barnet bør ha så mye samvær med pappa som mulig i en slik tid, for at de skal bli godt kjent med hverandre.

 

Jeg anbefaler deg å snakke med profesjonelle om dette, familierådgivning, advokat, eller andre "eksperter". Kanskje noen andre her inne har tips til hvem du kan ta kontakt med...?

 

Skjønner uansett at du er fortvilet over situasjonen din, og ønsker deg alt godt. Håper du kan få ryddet opp i tankene dine etterhvert, at du og fremtidige pappa klarer å være enige om ting, og at alt løser seg til det beste for alle parter

Klem.

[Anonym bruker]

tusen takk "snart mamma t 2", det gjorde godt å lese dette.

jeg trenger nok tiden til hjelp, og må tenke nøye gjennom ting, men du har allerede hjulpet meg mye takker for det.

klem

[endelig mamma t 2 :)]

Så fint at du fant hjelp i ordene mine

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Nå ble jeg skikkelig lei meg på dine vegne. Er så trist og leit å bli forlatt. Og kanskje da spesielt med en liten en voksende i magen:( Tror du får overraskende mye støtte fra oss "medsøstre" her inne...!

 

Mitt råd er å ta tiden til hjelp. Du har mange uker fremover til å venne deg til tanken på å bli mor igjen. Jeg tror iallefall at det kan være dumt å ta stilling til noe så tidlig som nå. Og sett ut ifra sammenhengen slik det fremgår i det du skriver mistenker jeg også at du kan være en kjekk brikke i denne mannens liv( men ta nå dette med en klype salt!!! Jeg kjenner ikke og vet ingenting om denne barnefaren..). Samme hva vil jo alt gå hans vei dersom du allerede nå skriver fra deg retten til barnet, og dette kan jo skape større problemer siden. Håper du har en god venn/familie som kan støtte deg og være en god ventil i de påfølgende månendene. Ellers kan du jo også ta en prat med jordmor eller legen din for å få råd om hvem du kan lufte alt dette hos, en nøytral part??

Et svangerskap innebærer mange faser. Selv venter jeg førstemann og er i uke 28. For mitt vedkomne har jeg ikke helt innsett hva dette innebærer og klarer til stadighet å "glemme" at jeg er gravid.. Så tror man trenger de 9 mnd på å bli vant med tanken og føle seg frem.

 

Du vil alltid ha sjansen til å ta stilling til dette etter at barnet er født.- Er det da riktig for deg etterhvert som tiden går å ha barnet mindre så virker det jo som om far kan stille opp, og det finnes mange mange mange løsninger på hvordan dette kan gjøres. Men nå, PUST ut. Det er så mange uker (måneder!) frem i tid at jeg syns du i mellomtiden skal ta vare på deg selv og la barnefaren seile sin egen sjø.. Det viktigste er kanskej å få dette forholdet litt på avstand slik at det hele kan bli litt klarere for deg.

 

Samme hva, masse lykke til fremover:) Mange varme klemmer fra

[Anonym bruker]

huff, vet jeg høres fryktelig negativ ut. men utifra det du skriver sitter jeg med følelsen av at du har blitt "lurt" av din xbf og hans kjæreste. skulle nesten tro at de brukte deg for å få ett barn og når du blei gravid så funka planen og de ble offisiellt sammen igjenn.

[Makko med to små gutter]

Hei,

 

Du er på ingen måte grusom hvis du gir hovedomsorgen til barnet til bf! Fedre kan være vel så bra omsorgspersoner som en mor (i mange tilfeller bedre), så den biten synes jeg ikke du skal bekymre deg for!

 

Men vær snill med deg selv og ikke trekk for raske konklusjoner! Det er mye som skjer i kroppen vår nå, vi er ekstremt hormonelle, kvalme og uvelle hele tiden.Det å være gravid er tøft i seg selv, og når du har en anne liten en å passe på blir det ekstra tungt. I tillegg skal vi gjennom en tøff fødsel og barsels periode. Gi deg tid til å komme gjennom dette før du tar den endelige beslutningen!

 

Vil anbefale deg å ikke skrive noe kontrakt med barnefar nå, det kan bli noe du angrer bittert på resten av livet! Det hørest ut som du fremdeles har et godt forhold til bf. og det er bra. Uansett hva du ender opp med å gjøre bør jo bf få følge opp barnet sitt, både for hans og ikke minst for barnet sin del! Du kan jo si til bf at du ønsker at han tar en aktiv del i barnets liv, -men jeg vil anbefale deg å ikke nevn det at du tenker at han kanskje skal få hovedomsorgen (da vil det være MYE vanskeligere om du ombestemmer deg!)

 

Håper dette var til hjelp, og håper du greier å slappe av litt under resten av svangerskapet!

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Helt enig i det Makko sier. Ikke ta dette opp med barnefar. Dette vil bare skape høye forhåpninger og i verste fall ødelegge en del av forholdet dere har dere imellom som er utrolig viktig for den lille når den kommer:)

 

Det er ingenting i veien for at dere kan ordne slike ting som dette i etterkant av fødsel og når den verste ammetåka har lagt seg!