Flytte?

[Anonym bruker]

Jeg håper jeg kan få litt gode råd her...Jeg er skilt fra faren til ungene mine, siden da så har jeg mer eller mindre vært arbeidsledig. Jeg valgte å bli på samme sted som han bor pga. ungene skulle være nær faren. Nå har jeg fått meg kjæreste som bor et par timer herfra, og jeg vurderer å flytte. Jeg har også større sjanser for å få jobb der noe jeg ikke kommer til å få her..annet en små stillinger. Ungene har gitt klart uttrykk for at de vil være med meg, og er klar til å skifte skole og barnehage...men jeg lurer på...jeg og barnefaren har ikke verdens beste forhold..og jeg er redd han kan nekte meg å flytte..kan han det? De to eldste er 9 og 12år..kan de ikke da få bestemme mer selv hvor de vil være? Skal ikke da deres ønsker bli hørt? Den yngste har jeg daglig omsorg på..så der skulle det vel ikke være noe problem? Jeg håper jeg kan få litt gode råd her...

[Gjest]

Ikkje enkelt å gi råd siden eg ikkje har kjenskap til deg, barna el. barnefaren. Eg sjølv hadde sikkert flyttet om eg var trygg på det forholdet eg var i, men hadde sjølsagt måtte ha diskutert det med barnefaren. Er heldigvis ikkje noko problem her med å flytte, der har vi fått ein fin avtale mellom oss, gjenstår berre å sjå korleis barnet vil ta det, om det blir flytting for min del.

 

Når det gjelder barna dine så er dei jo store nok til å gi uttrykk for kva dei ønsker. Når man er 12 år meiner eg å ha høyrt at man kan bestemme sjølv kven man ønsker å bu hos. Så eg trur ikkje det skulle vere noko problem for deg å flytte med barna om begge har gitt uttrykk for at dei vil flytte med deg. Og det yngste barnet følger jo stort sett sine søskener om det skulle bli sak ut av det. Spørst jo også litt kva samvær dere har i dag. 2 timer er jo ikkje så langt unna. Så er berre å nemne det for barnefaren på ein fornuftig måte.

[Anonym bruker]

Jeg ga sterkt utrykk for at jeg ville flytte til min mor i samme situasjon som 12 åring. Jeg trodde det også, men det var ikke bra for meg. JEg var ikke gammel nok til å gjøre et informert valg, og min mors entusiasme smittet over på meg slik at jeg trodde jeg ønsket det hun ønsket.

 

Ha det i tankene

[Anonym bruker]

Hei riwer..nei det er jo ikke så lett å gi råd når du ikke har kjennskap til meg,barna eller barnefaren...jeg og faren har ikke så god kommunikasjon..han blir lett sinna..og jeg gruer litt på å fortelle han at jeg skal flytte..jeg er litt redd han vil gjøre alt slik at barna ikke blir med meg...sette dem opp mot meg på en måte..eller få dem til å syns synd på ham at han evt blir her igjen aleine...men jeg vil snakke med ham før jeg kontakter familiekontoret for mekling. Jeg veit bare liksom ikke helt hvilke måte som er best å si det til han på....men jeg kommer til å legge vekt på at jeg må flytte fordi jeg ikke finner jobb her jeg bor nå..og at jeg ikke kan bli værende pga det. Vi har 50/50 ordning idag..så det er jo klart at flytter barna med meg så vil jo han se dem mindre..men..2timer er ikke så langt unna:)

[Gjest]

Skjønner at det kan bli vanskligere å ta det opp siden dere har ei 50/50 ordning. Eg misunner deg ikkje med andre ord. Men som du seier er man jo avhengig av jobb, og mange må flytte på seg av den grunn. Om barna ønsker å flytte sammen med deg, så er det jo ikkje noko i veien for at dei kan flytte til faren sin om dei finner ut at dei ikkje trives der dei flytter. Eg håper ihvertfall at det ordner seg for dere alle. For eg er jo av den meining at man få til ei fornuftig samværsordning om man går inn for det. Og barna er jo såpass store at dei ikkje vil glemme faren sin heller. Var det barnefaren her var mest redd for om eg flyttet, at ho ville glemme han, men han har sett i etterkant at dersom det går opp til 3 uker før ho ser han så ho lyser veldig opp når ho ser han.

 

Men eg er ingen ekspert på området, og sikkert mange som er ueinige med meg. Men så lenge barna har det bra, så er jo det det viktigaste.

[Anonym bruker]

Det er jo det viktigeste at barna har det bra..og som du sier så er det jo ikke noe problem at de kan flytte til faren hvis de ikke skulle trives der vi flytter. Men det blir jo klart mindre samvær med faren ved flytting når vi idag har 50/50 ordning. Men jeg tror nå det går bra. Og de er jo store så de vil jo ikke glemme han..og så blir vi jo boende bare 2timer unna..så det er jo egentlig ikke så langt, og det er jo ikke noe problem at de kan få se han oftere hvis de ønsker det heller. Det ordner seg nok på en eller annen måte uansett. Jeg ser iallfall ikke noen annen mulighet enn å flytte,. og jeg må jo innrømme at jeg er jo begynt å glede meg litt også

 

Det er sikkert mange som er uenige i at jeg skal flytte også...mange mener nok at jeg bør bli boende så barna har både far og mor nær hverandre..men jobb må man ha,..og de jeg har snakket med om dette er enige i meg i at jeg gjør rett i å flytte. Jeg skal jo tross alt ha et liv jeg trives med..og barna trives jo heller ikke hos en mamma som ikke trives i eget liv..pga å ikke ha jobb. Så dette gjør jeg jo til det beste for både meg og barna:)