Problemer med familien! (langt)

[Anonym bruker]

Er forlovet, og selv om det ennå er en god stund igjen til bryllupet, står bekymringene allerede i kø.

Det største problemet er slekta vår; de kommer IKKE til å komme godt overens! Foreldrene mine har relativt gode jobber, har vært sunne forbilder for meg, er måteholdne med alkohol, oppdatert innenfor politikk/litteratur osv. De er ikke skinnhellige tørrpinner, men rett og slett bare ansvarsfulle, voksne foreldre som ble ferdige med festing for 30 år siden.

 

Mamman til forloveden min har vært 100% uføretrygdet i over 10 år, selv om hun egentlig er i stand til å jobbe. Hun sitter alene i leiligheten sin, røyker hele dagen og ser tv. Det er både skittent og rotete rundt henne. I helgene kan hun gjerne ut og drikke som en fjortis (men hun er slettes ingen alkoholiker da). Har ikke alltid vært stødig som mor, og er rett og slett ganske "kort" på mange områder. Jeg er veldig glad i henne, snill og omtenksom som hun jo er, men hun er IKKE noen potensiell bestevenn i mine foreldres øyne!

Faren hans har vært gift med en annen i flere år, og de er en helt normal familie, om enn noe mer "bonde-trøndersk" (drikker karsk, snakker grovt i fylla osv) enn mine foreldre.

 

Min samboers far og mor har knapt nok snakket sammen siden de ble skilt for 24 år siden (da min samboer var 2), og når mine foreldre på toppen av dette ikke vil gå overens med noen av dem, skjønner jeg ikke hvordan dette skal gå! Mora hans vil bli et større problem enn faren hans da, siden han tross alt lever normalt med jobb osv.

 

Jeg vet at foreldrene mine kan være nedlatende ovenfor folk som ikke er like etablerte, vellykkede og lykkelige som dem, og det er veldig synd, men det er nå altså sånn.Og jeg kan ikke legge skjul på at jeg skulle ønske at kjæresten min kom fra en mer "normal" familie, som ville gjort samhandling mellom familiene mye enklere!

Ikke minst ville dette ført til et sunnere oppvekstmiljø for samboeren min, som har vært den voksne i huset siden han var barn. Tror han bærer mye nag til henne, men han er redd hun kommer til å ta livet sitt (hun har altså vært tidvis suicidal gjennom oppveksten hans), så han gjør sitt beste for å beskytte henne.

 

Flere som har litt turbulente familieforhold? Hvordan løser dere dette? Vi bor forøvrig alle på samme sted, så en viss samhandling vil jo være naturlig nå som vi får barn snart. Huff....

 

 

 

[Anonym bruker]

Snakk med familien din om det. Du har jo valgt ham, ikke familien hans... : ) (som min samboer pleier å si til meg....). : )

 

Og ha heller få sammenkomster med alle sammen samlet... : )

 

Man pleier egentlig å bekymre seg for mye, så det kan hende det går bedre enn du tror også : )

 

Prøv å diskutere "problemet" med noen andre enn samboeren din så han ikke føler seg angrepet.. : )

[Anonym bruker]

Hei!

Det var et godt poeng da; at jeg har valgt HAM, ikke familien.

Jeg har en del slekt som ikke kjenner samboeren min så godt, og for å være helt ærlig er jeg nesten redd de skal tro noe ille om ham, når de ser hvordan mora hans er.

Jeg gjentar: hun er VELDIG snill, men det tar sin tid å venne seg til henne. Hun er høy og tykk, høylydt, alltid dampende og hostende, og liker best å snakke om ting som står i se&hør osv. Ser bare for meg en pinlig stillhet bre seg utover lokalet når hun dukker opp... :-(

 

Sånn er IKKE kjæresten min, og jeg vil så gjerne at alle skal bli kjent med det herlige mennesket han er, for så å gi moren hans en sjanse også. Hun er jo absolutt verdt det!

 

HI

[Idun<3tosmå<3]

Kanskje du skal la de som vil dømme han pga mora få gjøre det og tenke at det er synd for dem. De er jo da litt trangsynte.

De fleste familier som forenes på slik måte har vel sine ulikheter. Og selv den mest perfekte familie er ikke noen "god" familie om de ikke er åpne og tollerange ovenfor andre folks måte å være og leve på.

Det handler om å respektere at vi er ulike her i verden, men at vi kan være like gode mennesker fordi.

 

Sliter selv med å godta måten svigerfamilien til min søster er, da de har så utrolig annerledes måte å leve på, og de har helt andre verdier enn hva jeg er vant til. Også må jeg jo legge til at jeg kjenner dem ikke så veldig godt, så kan godt være jeg tar feil og har dømt uten grunnlag..

 

Vi får heller tenke at vi ikke bør føre en slik holdning videre til våre små, så de slipper å være redde for hva vi som voksne skal tenke om deres venner og venners familie osv. For jeg og bekymrer meg for fremtidige familiesammenkomster, og håper det skal gå bra. Uansett så går det som det går, og det er lite jeg kan gjøre fra eller til.

[Anonym bruker]

Det virker jo som det er din familie so er problemet... Ikke stygt ment altså!!

Kjenner meg nemmelig igjen selv;)

 

Min familie er "skikkelig" mens hans er mer fri sinnet.

Jeg pleier alltid å forsvare mine svigerforeldre for mamma viss hun kommenterer noe om de selv om jeg egentlig er enig. (feks drikking. Veldig forskjellig drikkekultur ivåre familier...)

 

Og husk en ting. Det er veldig få besteforeldre som blir bestevenner.

Det er heller ikke nødvendig.

 

Du skriver også at hun er veldig snill. Vær glad for det! Ikke alle som kommer overens med svigers. Du er heldig sånn sett for svigermor får du jo alltid med om du liker henne eller ikke. Du velger jo ikke mann ut fra hva familie han kommer fra;)

 

Snakk med familien din om det. Det er jo dem som har problem med å akseptere ser det ut for...

En finner ALDRI en svigerfamilie en er 100% fornøyd på alle punkt med. De vil alltid gjøre noe anderledes enn de som du er vent med hjemme fra.

Ble langt dette.. hehe...

LYKKE TIL UANSETT!!

KLEM

[Anonym bruker]

vi skal også gifte oss om noen måneder, og i den forbindelse er det en del ting jeg "gruer" meg til når det kommer til min familie. blant annet har jeg ikke mye kontakt med faren min som bor langt unna. mine svigerforeldre har aldri truffet ham, samboer har truffet ham en gang og mamma og bestefar HATER ham.

 

Jeg har bestemt meg for at da invitasjonene er sendt ut kommer jeg til å ta meg en snakk med både pappa, mamma og bestefar. pappa må akseptere at jeg ønsker å gå opp kirke gulvet alene, og de to andre må ta seg sammen når det kommer til at pappa er der.

 

jeg tenker sånn at det er min og min kommende manns dag og så lenge jeg snakker med dem på en ordentlig måte så må de nesten respetere det. De er vel også interesserte i at dagen skal bli "perfekt".

 

Lykke til med bryllupet, og husk at alle de involverte er glade i dere og vil helt sikkert være med på å gjøre dagen deres til en fin dag! =)

[Anonym bruker]

Hei og tusen takk for svar alle sammen!

"Hyggelig" å høre at det er flere som har problemer, hvis dere skjønner hva jeg mener... =)

Har liksom inntrykk av at alle vennene mine drar på hyttetur med både foreldre og svigers, og at alle har smeltet sammen til one big happy family.

 

Tror jeg må ta en prat med foreldrene mine. Det er tross alt de som kommer til å stå for "mislikingen". Svigermor kommer bare til å sitte og gråte over hvor glad hun er for å endelig ha fått en "datter", (hun elsker meg), og svigerfar kommer bare til å sitte sammen med familien sin.

Mens foreldrene mine går rundt og "iakttar".

Nei, dette skal det bli en slutt på! =)

[Anonym bruker]

Jeg hadde også sagt i fra om at dette er min dag det er jeg/min samboer mann som skal stå i sentrum og at familien må legge bort sine fordommer og krangler den dag. Vist ikke får de ikke lov til å komme. Vi har hatt diskusjoner her i huset pga venner/xer som ikke tåler tryne på hverandre, om vi må ha to fester/ selskaper osv. Jeg mener det bare er tull klarer ikke folk å være i samme hus så får de la vær og komme.

Husker i min konfermasjon at mamma og pappa satt og skulte på hverandre, men de la krenglene på hylle og oppførte seg den dag.

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er vel ikke i samme situasjon som deg HI, men jeg gruer meg også litt til vårt bryllup neste år. Noen i familien min er litt sære og jeg har også noen alkoholikere på min side.(farmor & farfar + en onkel på farssiden å en på morssiden) De to onklene som i tillegg er fadder og gudfar på meg har jeg ingen planer om å invitere engang. Dette er MIN og SAMBOERs dag.

Svigerfolka går godt overens og vi skal på hyttetur sammen i påska nå, så sånn sett trenger jeg jo ikke å tenke på om de går overens, men jeg skjønner veldig godt hva du mener og din problemstilling. Jeg er litt bekymra for at pappa skal drikke litt for mye,men dette har jeg allerede snakka med ham om og kommer til å gjøre det igjen. I tillegg planlegger vi å ikke servere brunt brennevin i baren utover kvelden, og gi bartenderene beskjed om å ikke blande drinkene 50/50 om du skjønner. På denne måten håper vi å holde gjestene som kan bekke over "grensa si" litt i nakken

Men som flere over her skriver, så snakk med de det gjelder sånn at du slipper å gå rundt å bekymre deg. De vil nok høre på deg og de kommer nok til å oppføre seg som du ønsker da dette er en stor dag for alle.

[Anonym bruker]

Hei.

 

Trøbbel her og da vi skulle gifte oss.

 

Mine foreldre er skilt.

Mamma har funnet seg en alkoholiker, som oppfører seg som ei kjærring.

Pappa har kjøpt seg ei fra Thailand for å gjøre mamma sjalu.

 

Sivgerforeldra mine er skilt.

Svigermor har funnet seg en ny mann for 10 år siden.

Svigerfar tror svigermor skal komme løpende tilbake når hun i følge han innser hvor taper den "nye" mannen hennes er.

 

Jeg bedrev lobbyvirksomhet i flere måneder før bryllupet.

Sa til alle sammen, på hver sin måte...noen må man jo pakke ting litt fint inn på men likevel slik at de forstår.

Jeg sa at dette er bryllupet til meg og min mann, vår STORE dag!!

Om dere så mye som prøver å ødelegge med å drikke for mye, slarve eller krangle med hverandre.

Så kan dere glemme å ha noe med noen av oss å gjøre i fremtiden.

Jeg grein i flere av disse samtalene, syntes det var fælt å måtte holde "skjennepreken" for foreldre og svigerforeldre.

Men viste at det var eneste måten at jeg selv fikk ro til å fokusere på di riktige tingene under bryllupet.

 

Bryllupet kom, og alle oppførte seg eksemplarisk!!

Ikke alle som var i like stor stemning som oss, men ingen krangling eller fyllabråk.

 

Nå er det ikke lenge til barnedåp, så lobbisten er igang igjen...

Huff....Det er slitsomt, men jeg ønsker kun det beste, og de vet at det ikke nytter å pirke meg på nesen.

 

Men om svigerfar nekter å komme i dåpen fordi mannen til svigermor kommer da får svigerfar bare holde seg hjemme.

Jeg gidder ikke mer da...

Dette er deres siste sjangse til å bevise at de er voksne nok til å ikke legge barn i mellom sine egne liv...

 

 

[junijente fikk julijente]

Jeg ville nok ha pratet med foreldrene mine (altså dine), og gitt dem beskjed om å oppføre seg. De må ikke nødvendigvis like svigerforeldrene dine, men de bør klare å late som denne ene dagen. Og kanskje går det an å ta en forsiktig prat med svigerforeldrene dine også og forklare at dere setter pris på litt måtehold i forhold til alkohol osv, og at de også får prøve å komme overens denne dagen, til ære for den flotte sønnen de har fått sammen :-)

 

Jeg må få si at etter å ha lest denne tråden skjønner jeg at jeg er veldig heldig som har foreldre som går godt overens med svigermor, selv om de også er veldig forskjellige. Venninna mi skal inngå partnerskap til høsten, og er nok veldig spent. Da hun fortalte familien at hun var lesbisk, for 2 år siden, ville de ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun fikk etterhvert komme på besøk, men ikke nevne kjæresten med ett ord osv. Det har blitt bedre nå, foreldrene til venninna mi har møtt kjæresten hennes, og har strukket seg så langt som til å si at hun er ei hyggelig jente. De har likevel sagt at de ikke klarer å tenke på dem som noe annet enn venninner. Og nå skal de altså gifte seg. Foreldrene til venninna mi var nok ikke overlykkelige for det, og venninna mi måtte sette seg ned og forklare for dem at for henne var dette like stort og viktig som det var for foreldrene da de giftet seg. De tok nok noe av poenget da, og mora hennes er nå ganske aktiv i planleggingen. Poenget mitt er bare at de fleste foreldre klarer å bite tennene sammen for barnas skyld, også selv om de selv synes situasjonen er veldig vanskelig, men jeg tror det avhenger av at barna selv klarer å si i fra og sånn vise at de selv er voksne nå.

Jeg håper det ordner seg for dere, og at dere får en kjempefin dag :-)

[Gjest]

Godt å se at det ikke bare er jeg som bekymrer meg over familiekræsj i bryllupet

 

Her er det noe kræsj både i forhold til alkoholkulturer og sosiale forhold sånn ellers - vi har mange ytterpunkter representert og begge er skildsmissebarn, mine foreldre går spesielt dårlig sammen...

 

Men den løsningen vi har falt på, er vel at bryllupet rett og slett blir alkoholfritt - evt med en øl eller et glass vin til maten, men ingenting i selskapet. Rett og slett fordi jeg ikke ønsker at den dagen jeg gifter meg skal bli en fyllefest, jeg drikker ikke selv og har ingen tradisjon på at sånne familiedager skal preges av alkohol. Og jeg har ikke tro på at alle greier å respektere det med mindre vi setter ned foten og forbyr folk å drikke rett og slett... (og så det er sagt: selv om jeg ikke drikker selv betyr ikke det at jeg er en tørrpinn som skuler surt på alle som tar i ei ølflaske, for all del, men akkurat bryllupet synes jeg faktisk man skal kunne feire uten at det skal oppstå ubehageligheter med gamle, sørpe fulle onkler osv).

 

Ut over det har jeg sett mamma og pappa sitte i samme rom og smile under tre konfirmasjoner, så da vil jeg faktisk tro at det meste løser seg med litt god mat