Trenger råd angående mammaen min..

[Anonym bruker]

Hei!

Trenger noen tips/råd angående snill "avvisning"...

Venter barn om ikke så lenge og min mamma bor et stykke unna meg, hun er veldig sjalu på svigers som bor i nærheten..da de får se babyen først osv... Så hun vil at jeg skal ringe med en gang jeg kjenner noe, slik at hun rekker frem før fødselen...

Jeg har ikke tenkt å ha noen andre enn samboer med meg, men det er akkurat som om hun tror hun skal få være med inn hvis hun kommer ned tidsnok..bor ti timer unna.

Jeg har ikke tenkt å si det til noen når vi drar fordi jeg vet de blir sittende å vente og orker ikke å ha det hengende over hodet når enn har en tung "jobb" forann seg

Vet jo heller ikke hvor opplagt jeg er til besøk med engang heller..

Og det er det også...hvis hun kommer så vil hun sikkert ikke reise med det samme heller, og jeg hadde sett for meg den første uken å være alene med mann og barn, skal jo bli litt kjendt..

Ikke få huset fult av folk som du må værte opp...har småsøsken som da også blir med.

Merker når jeg prøver å nevne det så ror hun over på andre ting akkurat som om hun vet hva jeg skal si..

Noen tips på hvordan jeg skal få sagt det på en grei måte?

 

[ma-85]

Ikke så lett. Skjønner godt at du ikke vil ha andre enn mannen hos deg når du føder, og at dere vil være alene med barnet den første tida.

 

Samtidig skjønner jeg jo at moren din vil se barnebarnet!

 

Hva med å si at du kan ringe når fødselen starter, men at du ikke vil at hun skal komme inn til deg når du føder. Du kan også si at du ikke orker å være "vertinne" for mor og søsken etter fødsel, og heller foreslå at de bor på hotell e.el. Da kan de komme på besøk, men du slipper å ha dem så tett oppi alt.

[Anonym bruker]

Hei! Vil ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men kan jo fortelle hvordan min forrige fødsel gikk. Moren min bodde da på andre siden av landet, og var så klart veldig spent ift hvem av besteforeldrene som skulle få se barnebarnet sitt først. Det som da skjedde, var at vannet mitt gikk klokken 9 onsdag kveld. Jeg ringte føden, fikk vite at jeg bare skulle ta det med ro hjemme da jeg ikke hadde noen antydninger til rier. Som den informerende datter/svigerdatter sendte jeg mld om at vannet var gått, men at vi ble hjemme den natten. Pappa skrev lykke til tilbake, samme gjorde svigers.. mens mamma skrev at hun dro til gardermoen med første fly.Hun tenkte som så at når hun kom seg til Bodø så var barnebarnet kommet, slik at hun kunne dra direkte til sykehuset. Det som så skjedde, var at neste dag når vi dro til sjekk på sykehuset så satt jo mamma der å venta. Å hun venta og venta og venta... Kom inn på avdelingen å spurte etter oss, ringte når hun ikke fant oss og holdt resten av familien oppdatert på situasjonen. Holdt på å bli gal... og enda var ikke riene kommet. Måtte sove på sykehuset natt til fredag, da var min mor hos søsteren hennes som bor i byen. Fikk meldinger HELE natta, og endte opp med å måtte slå av både min og samboers telefon. Klokken hall 7 startet riene og vi dro tilbake til føden, fødselen varte i 7 timer før jenta vår var ute.. Når epiduralen ble satt, kom jordmor inn å sa at det var noen ute i gangen som hadde spurt etter oss i mange timer nå... samboeren min gikk ut i gangen og ble nesten kjeftet på fordi vi hadde slått av telefonene våre. "Vi måtte jo skjønne at folk ville vite hva som skjedde"!!! Da ble han så sint at han sendte henne ut derfra, med ord som neppe falt i smak. Så da når jenta vår var født, og vi var på barsel og alle hadde fått vite at vidunderet hadde kommet, var det en bitter datter som måtte ta ett oppgjør med moren sin før hun fikk holde barnebarnet sitt. Denne gangen får INGEN beskjed om noen ting før babyen har kommet. Har en avtale med broren min og hans familie at di skal ha datteren min når vi drar til føden, men at ingen andre skal vite det. Mamma syns jo dette er forferdelig, siden "hun er så spent" men jeg har sagt klart ifra til henne at hun får ikke ødelegge denne fødselen for meg!!!Så kjære deg... SI IFRA!!!!! Det er din fødsel!!!

[Marit & de 3 knøttene]

Jeg hadde sagt i fra klart og tydelig hvordan jeg ville ha det eller ikke vil ha det. Noen ganger funker det ikke å gå rundt grøten og man må heller være direkte og si det som det er.

Vet dette er litt svart/hvit, men av erfaring har jeg sett at dette er det eneste som funker i noen sammenhenger.

[prøver på nr2:)]

Så godt at flere si i fra. Føle mæ som den verste bitcha fordi æ har sagt klart i fra at det e aldeles ikkje sikkert vi vil ha besøk første dagen. Æ har også sagt at første uka etter vi e kommet hjem vil vi se an om vi orke besøk. Vi har begge familie som bor langt unna og mye tyde på at fødselen starte eller babyen akkurat e kommet i påskeferien og det har bekymra mæ at da passe det sikkert supert for alle sammen å skal kjøre på besøk tel oss. Men æ har sagt i fra tel samboern at vi tar det heilt som det kommer og at æ bli ikkje å slite mæ ut bære for å tilfredsstille alle andre. I tillegg har æ hinta tel de fleste om at hotell vil være den beste løsninga hvis dem skal reise til byen der vi bor fordi vi kommer tel å ha mer enn nok me oss sjøl den første tida og at overnattingsgjesta bli for mye. Æ syns det e supert me alle som si i fra og prioritere sæ sjøl og ongen. Det e tross alt mye man har gjennomgått og skal gjennomgå den første tida og det vil være synd å få barseldepresjon eller verre fordi at alle andre skal bli fornøyd.

[Leirha]

Du kan jo gi si til henne at du kan gi beskjed når fødselen starter, og at hun kan kjøre mot dere da, men at hun ikke av den grunn får bli med på fødselen.

Mange syns at en fødsel er privat, mellom den som føder og partner, dette må hun da skjønne.

Men da har iallefall du tilbudt henne dette.

Hun kan jo vente hjemme hos dere eller hvis det skjer på dagtid så kan hun jo gå å gjøre noe annet som å kikke i buttikker feks på babyting

 

[Anonym bruker]

Tror ikke noen bør få vite noe som helst før barnet faktisk er ute. Både for å hindre kommende besteforeldre i å dukke opp på sykehuset i utide og for å unngå "rapporteringsplikt" underveis. Hender jo at ting går over dager eller at det stopper opp helt og man drar hjem igjen. Slitsomt da å måtte forholde seg til mange. Har en venninne som trodde fødselen var igang 10 des og meldte i vei at nå var barnet på vei. Men det hele stoppet opp og de ble sendt hjem - og barnet dukket opp to dager før jul isteden. Maset fra runde en gjorde at ingen fikk vite noe før ungen faktisk var født.

 

I forhold til mødre blir det i tillegg slik at de jo vil bekymre seg voldsomt underveis, de vet jo hvor vondt det er og vil lide med "barnet sitt". Ingen grunn til å gi moren sin den belastningen. Mener det er helt realt å ikke varsle noen i forkant, alle vil forstå det. Og barnet skal jo være her resten av sitt liv, ikke avgjørende å møte slekta de første timene eller dagene.

 

Har ikke barn selv, men rådet fra alle jeg kjenner er at man bør begrense besøk så mye som mulig. Er det noen gang i livet du bare skal ta hensyn til deg selv, er det nå. La mannen din være streng portvokter som forklarer at du er for sliten eller at dere vil se an hvordan ting går før dere slipper til mange andre.

 

Vet det er dilemma. Vi har termin mandag og svigers planlegger å komme hit i påska. Har ikke tenkt å være vertskap for dem, så må finne en form der de kan få sett barnebarnet passe mye uten at de skal sitte i stua vår eller bli med på alle våre "første gang"-ting. Der vil jeg at det skal være bare oss og barnet!

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Det er ingen tvil synes jeg om at det beste er at bare de som må vite noe- skal få vite noe når det er i gang. dvs barnevakten.. Man vet aldri hva som skjer eller hvordan det går og da er det lurt at man bare har seg selv å forholde seg til. veldig bra med hinting om hotel.. men jeg ville vært helt tydelig på at kommer noen til byen for å se de første uken så kan de ikke bo hjemme hos oss..

bare tenk på barnefar som skal hjem og sove noen timer kanskje etter - da er det greit å være helt trygg på at det er ingen som er der- og han kan slappe av mens han er der og hent krefter til å komme tilbake til mor og barn..

når det gjelder sjalusi- selv om det går ut over dere- så er det hennes problem- og hvis hun har råd til å hive seg på første fly el. så har hun råd til en natt på hotel... lykke til ....

 

[Anonym bruker]

Med førstemann ville også pappa ha beskjed når vi var på vei til sykehuset, men vi ringte ingen før fødselen var over. Det var ingen sure miner av den grunn.

 

Nå har jeg heller ikke lyst til å si det til noen, men vi må jo også ha en barnevakt, og det blir da til mamma kommer. Hun bor 45 minutter unna, og jeg tør ikke å vente til hun rekker å komme til oss, altså blir det 2 som vet når fødselen sannsynligvis er i gang.

[yummym]

Min mamma ville også komme med en gang, det var nærmest som hun ville kaste seg på første fly.

Etter en for tidlig fødsel sist der sambo ikke rakk fram og vi måtte være 2.5 uke på intensiven, ville jeg at det skulle bare være oss de første to ukene. min mor er heller ikke en sånn som hjelper, hun bare kommer og vente å bli varta opp. til slutt måtte jeg bare si at jeg ville hun skulle komme når sambo er tilbake på jobb. Hun ble kjempeskuffa og lei seg, jeg følte meg så fæl og hadde dårlig samvittighet. MEN, her ville jeg sette (kjerne) familien og mine egne behov først. Ikke ha dårlig samvittighet for å si ifra. Dette må handle om deg og hvordan du vil ha det.