har noen det slik?

[pappa til to]

jeg og samboeren min er 22 år. vi har en gutt, og venter ei litta tulle nå til sommern.... Det er veldig tidlig med barn allerede. men koser oss masse! første mann var ikke planlangt, men det var det denne gangen.. da blir det tre å mellom hverandre, og de kan leke sammen! Så vi bare gleder oss...

 

Jeg jobber mye for å få økonomien til å gå rundt, men sånn er det...

 

tenker ofte tanken på hva jeg hadde gjort nå om vi ikke hadde barn. Hadde jeg kanskje vært ute å reist? hatt ei anna kjæreste? hvem hvet! men sånn er det ikke...

 

Kjæresten min får masse skryt siden vi er så "modige" og det at pappan holder seg hjemme.... fått inntrykk at det er mange alene mødre rundt omkring! iallfall i en så tidlig alder!

 

men folk som får høre at jeg er pappa, sier bare at jeg nå sitter langt inne i et hjørne... mister allt det gøye i ungdomstiden osv...

hvorfor ikke heller si noe positivt?alle kan klare det om man bare vill.... og det er jo utrolig koselig:)

 

noen som har det slik? eller kjenner noen som er i liknende situasjon? tar meg ikke så nær av det, men irriterer av å til at folk er så teite=)

 

blei litt langt det her, men håper kanskje noen tar interessen og leser litt:) vill gjerne ha noen svar...

[-Hengebuksvinet-]

Deilig å få barn når man er ung, var selv 22 på min første. Min mor fikk meg da hun var 21, og søstern 3 år etter. Hun og faren min reiser nå masse, og er virkelig spreke og livsglade. De har vennepar som har små barn nå, og som holdt på ungdommen sin lenge. Og de sitter nå "bundet" til de er nesten pensjonister.

 

Masse fordeler, sånn som jeg ser det. Men har litt motsatte erfaringer av deg. I de fleste unge par vi kjenner, er det faren som får mest skryt. Ofte på veldig enkelt grunnlag (som at han stiller opp på lik linje med mor) ;-)

[pappa til to]

takk takk:) synes dere mødre burde være stolte jeg... men er iallfall glad jeg ikke er alene med barn! hadde alltids gått, men er fint å dele litt på det=)

 

har ikke så mange venner med små barn, så kompisene ser kanskje ikke helt for seg hvordan det er :/

[Gjest]

Hei!

Vi er litt i samme situasjon her.. Min samboer er 22 og fyller 23 ca 3 uker etter termin med nr 2.. Jeg er litt eldre og har ei datter fra før, så sånn sett har han snart 3 barn..

 

En ting jeg har forstått, er at alder ikke har så mye å si, det er innstillingen. Er man innstilt på at dette går bra, så gjør det også det. Så lenge man står på, jobber hardt med økonomi og forholdet, har respekt for hverandre og hjelper hverandre så skal det gå bra!

Livet er ikke ødelagt, bare forandret! Men det er veldig viktig å ikke miste seg selv oppi alt, man må få litt alene-tid innimellom.. Dere BEGGE må få litt tid med venner innimellom, og bare det å få en "fri-kveld" i ny og ne hjelper masse, men alt med måte, selvfølgelig.. Barn er den største gaven man kan få her i livet, og det er så trist når noen er negative hele tiden. Reaksjonen vi møtte nå med 3.mann var bare "huff, nå vil dere få det slitsomt".. Det såret oss litt, men vi svarte bare at det vil være tøft et par år, og så kan vi bare sette oss bakover og nyte livet, barna og hverandre..

 

Ønsker dere lykke til med livet og barna!