Ang fellesbarn hvis man vil forlate far..

[Lassi83]

Jeg og samboeren min fikk ei nydlig lita datter for en måned siden. Han har to fra før. Det var tøft nok som det var før vi fikk henne, men nå er det bare desto verre. Jeg vet ikke lenger om jeg makter mer. Jeg vil så gjerne holde ut for henne, men samtidig vil jeg ikke at hun skal vokse opp i et hjem der mamma og pappa krangler hele tiden. Og når ikke jeg er lykkelig, så klarer jeg ikke ta meg av henne sånn som jeg så gjerne vil. Det er min første, og jeg har alltid sett frem til dette! Dagene går og jeg føler bare at jeg lever i et svart hull. Ingen gleder. Ikke noe lys. Jeg elsker han virkelig, og jeg kommer til å syns det er fryktelig å miste han, men noe jeg syns er like vondt er deling av samvær. Jeg er så redd for at han skal kreve å ha henne 50%!! Jeg orker ikke tanken på å se henne halvparten av tiden!!

Hva slags rettigheter har han her?? Vær så snill å gi meg svar!

[Anonym bruker]

Du må bevise at far ikke er egnet til å ta seg av barnet, og det er nok neppe lett. Han har jo barn fra før av. Hvorfor er det værre for deg å ikke se barnet 100 % enn for far??? Synd faktisk du må tenke på barnet her, og ikke deg selv. Du kan ikke være egoistisk i en slik situasjon. Da er du slem både mot far og datteren din!!!!!Far har like rettigheter som deg, heldigvis!!!!

[Anonym bruker]

En måned siden fødsel. Tiden er ikke moden for store avgjørelser.

Si til han at du trenger litt hva det nå enn måtte være, og han får sørge ffor at du får det du skal ha.

Kos deg med barnet ditt, steng alt annet ute, vil far komme å kose så la han få det. Vil han ikke så la han det. Du blir mer alene om du flytter ut.

Begrens kontakten med stebarna til et minimum om det er det du behøver akkurat nå. Nå er det du baby og ditt forhold til far som er det mest kritiske og det du må fokusere på.

[Lassi83]

Takk for godt råd til deg over ..... Tiden er vel ikke moden for store avgjørelser som du sier. Jeg er fryktelig hormonell, og griner for ingenting. Små ting blir store osv. Skal følge råde ditt, som jeg har fått av andre også. Takk.

[Anonym bruker]

Ekspertene sier at barn ikke har godt av delt omsorg før de er 2-3 år. Det er for forvirrende for dem, tror det har med hukommelsen deres å gjøre, at det ikke er bra å være så lenge borte fra foreldrene, og spesielt moren. Men ingen mann kan vel være så vond at han vil ta en baby fra mammaen 50 % av tiden. Ammer du ikke, for eksempel?

[Anonym bruker]

Prøv evt. familievernkontoret først da, eller samlivsterapeut, siden det er litt tidlig for å ta en avgjørelse om å forlate hverandre allerede en mnd etter fødsel. Hormonene sitter løst ennå...:-)

[Festis]

 

Hei Lassi.

Først: gratulerer med babyen!!

 

Det første som slår meg når jeg leser ditt innlegg er depresjon! Kan det være sån at du er en av de som får en sån fødselsdepresjon? kan det være derfor du ikke føler noen glede eller synes allt er så tungt om dagen?

 

Du kan ikke kontakte helsesøster/ fastlege og prate litt om det? Tenk om det er så "enkelt"?

Det er sikkert noen her inne som har opplevd dette og kan si litt om hvordan det er?

 

Nei, håper virkelig dette ordner seg for deg!

 

[Lassi83]

Hei Festis, og takk

 

Jeg har vel muligens gått inn i en depresjon. Men den uka ungene ikke er hos oss går det jo så mye bedre. Det er det som er urovekkende.

Jeg har snakket med helsesøster om alt dette, og hun mener jeg er kjempe tapper og at jeg har alt for mye å takle på en gang. Jeg har ikke bodd meg ordentlig inn i huset hans for jeg flyttet inn for ikke så lenge siden, og trives heller ikke i huset. Jeg føler at eksen henger igjen i veggene, og at jeg kun er en gjest der. Bare det å henge opp et bilde av vår datter eller meg og han føler jeg ikke at jeg har rett til. Det er så mye jeg føler rundt alt. Hver gang jeg kjører inn i gårdsplassen vrenger det seg i magen.

Ungene hans er fine unger de, så det går ikke på de personlig. Men det er han. Han forandrer seg når de kommer. Jeg også. Stemningen blir bare trykka og jeg føler ikke at det lenger er "han og meg" i spissen, men "han og ungene", og så faller jeg, og nå også vår felles datter på utsiden. Nå som vi fikk lille Emilie, har jo familien min naturligvis kommet ofte på besøk for å se henne, men jeg får fnatt, for ungene hans tar så plass. De tar oppmerksomheten og alt dreier seg om de. Istedenfor å sitte å holde rundt meg i sofaen når vi har gjester, sitter alltid sambo å holder rundt en av ungene, så sitter liksom de som en familie, og jeg sitter i en stol å føler meg utenfor igjen. Slik er det med alt. Dette ble veldig rotete, men det er så mye, så når jeg skal forklare vet jeg ikke hvor jeg skal begynne.

Alt føles ihvertfall veldig vondt, og jeg vet ikke om jeg noen gang kan bli lykkelig i denne situasjonen.

Jeg vil så gjerne. Jeg virkelig vil! Men kanskje det rett og slett er at jeg ikke har godtatt situasjonen hans...

[Anonym bruker]

Du trenger hjelp!! For sånn du beskriver situasjonen, så er det nemlig helt normale ting som blir negative for deg. Som at han skal holde rundt deg og ikke ungene sine:) Det er sånn det er å ha barn!

Da jeg flytta inn hos min mann, så var det en del grep som måtte gjjøres for å få det til å bli VÅRT hjem, og ikke exens hjem. Hun hadde hatt mye med møbelvalg osv å gjøre, selv etter at hun hadde flytta. Men vi bytta ut sofaen, vi ommøbelerte litt, jeg tok tak i hagen og gjprde ting der, vi pussa opp barnerommet til stesønnen min osv. Jeg hengte opp mine bilder og min kunst, og har etterhvert bytta ut mange av exens historie i huset. Jeg er ikke sjalu på exen, men dette handla om å lage vårt hjem. Nye gardiner, duker osv - av og til er det ikke allverden som skal til:)

 

Ungene er greie sier du, og det er positivt! Si det som det er til samboern din, snakk åpent om det - og be om plass og rom til å være der du er i livet! Når ungene er hos dere, kan de ta en tur til venner og familie en periode? Ikke hele tiden, men sånn innimellom? Og pass for all del på leggetider - få kvelden for dere selv!

 

Få kos og omsorg hos samboern din når ungene ikke er våkne eller tilstede. Lag husregler, gjerne sammen - og husk at hormonene legger seg rolig ned og sover etterhvert:) Sorter tanker og følelser, heng dem på knagger og ta en og en av dem ned sånn innimellom. Da får man bedre oversikt over hva som er forferdelig og hva man fint kan leve med.

 

Nyt babyen og mannen din!! Slå fra deg tanken om å stikke, dette forholdet har nok livets rett med litt skikkelig jobbing:)

 

Lykke til og nyyyt denne tiden!!

[junijente fikk julijente]

Det er ikke så lett med stebarn bestandig. En ting er selve barna, en annen ting er den påminnelsen de hele tiden er om at samboeren din har vært så glad i ei annen dame tidligere at han valgte å få barn med henne. Jeg har vært, og er vel fortsatt, gjennom akkurat det der selv. Og jeg syntes det var så vanskelig at jeg brukte en del timer hos psykolog for å få bearbeidet det (nå gikk jeg til psykolog for depresjon fra før, så jeg ble ikke henvist bare pga dette, men likevel).

Jeg flyttet også inn i huset han hadde delt med eksen, og brukte lang tid på å klare å slå meg til ro med det. Vi har bytta ut nesten alle møblene, og er i gang med å pusse opp. Akkurat det går ikke så raskt, men hjelper til at det blir mer og mer mitt hus. Jeg har også kjøpt meg inn i huset, og det er mer enn eksen til mannen min noen gang fikk ;-)

 

Som de fleste andre her har skrevet tror nok jeg også at du akkurat nå er sliten etter fødselen, og kanskje har en aldri så liten fødselsdepresjon. Kontakt lege/jm og få hjelp for dette, det blir ikke noe bedre av at du bare går med det inni deg. Jeg tror også du må ta en prat med samboeren din og forklare for ham hvordan du føler det. At han koser med barna sine må du nok lære deg å leve med, de er tross alt barna hans og vil nok komme først uansett hvor glad han er i deg.

En del kommuner tilbyr også samlivskurs for nybakte foreldre, kanskje det kan være noe for dere? Eller et vanlig samlivskurs, evt en familieterapaut? Det hjelper ofte med en tredjeperson som kan se ting litt utenfra, og som gir dere nye mønstre i samlivet. Prøv å gi forholdet deres en sjanse til, og gi i det minste samboeren din en mulighet til å "forbedre" seg. Det er ikke sikkert han har oppfattet at du sliter med disse tankene, og da har han dessverre heller ingen mulighet til å endre noe.

[Lassi83]

Takk for alle svar!! Jeg ser litt lysere på det nå, for jeg har blitt litt sterkere etter fødselen, og fått litt overskudd. Man er visst ikke helt seg selv i barseltiden... det er nå helt sikkert. Føler meg helt psyko. He he.. Huff.

[Anonym bruker]

Hei, det var godt å lese innleggene dine. For jeg ser veldig for meg dette scenarioet selv. Er gravid, har en lite forståelsesfull kjæreste som ikke sier noe om at han gleder seg til det nye barnet. Jeg vet at han har et litt ambivalent forhold til min graviditet som ikke var planlagt .Han har tidligere vært gift og har en sønn på 7. Jeg har humørsvingninger så det holder og gruer meg til vi skal flytte sammen igjen ( vi har bodd sammen i mange år, men det ble slutt i nesten et år i fjor). Biomor har alltid vært et stort problem, stesønn er stort sett en god unge -men vanvittig bortskjemt. Jeg er utrolig glad i kjæresten min, men han er ikke noe flink til å vise at han bryr seg om meg. Han klarer å vise kjærlighet overfor sønnen (heldigvis) men ikke meg. Jeg ender alltid opp med å være den kjipe heksa som stiller krav og setter grenser. Tro du meg, jeg lurer annen hver dag på om jeg bør forlate ham før barnet kommer, men de andre dagene tenker jeg at jeg må holde ut og ihvertfall prøve å bo sammen med ham en stund igjen.

Det hjalp meg å se at du har det litt lysere nå. Det gir meg mot til å prøve litt til ;-)

[Lassi83]

Til anonym over her, send meg gjerne en mail