Spørsmål/tanker om sorg. (Langt)

[MiniMe&Dr.Evil]

Jeg og mannen min fant moren min død i sengen sin i september i fjor. Hun var 66 år og litt sliten i kroppen, men det kom veldig plutselig. Jeg snakket med moren min hver dag, og traff henne hvertfall tre ganger i uken. Jeg tok det ganske hard, og i noen dager etterpå slet jeg med å fungere, sov nesten ikke noe, og spiste heller ikke noe. Men jeg måtte ta meg sammen da jeg har ei datter på tre år. Hun hadde også et veldig nært forhold til moren min.

 

I oktober fikk mannen min en depresjon, pga en en veldig vanskelig situasjon på jobben, og begynte på antideppresive og angstdempende medisiner. Hans tilstand gjorde at jeg følte at jeg gikk rundt på nåler, følte at jeg ikke kunne gi uttrykk for min egen sorg. Følte meg vel veldig alene i den perioden selv om jeg har nære venner som jeg kan snakke med.

 

Så kommer problemene: Moren min sovnet inn mens hun lå på magen med ansiktet mot venstre. Jeg klarer IKKE å ligge på magen med ansiktet på venstre. Jeg må ligge på høyre siden eller ryggen, men jeg må ha ansiktet mot døren. Jeg har alltid vært litt husredd og mørkredd, men føler at det tar litt overhånd noen ganger. Må ha lyset på i gangen om natten, og døra litt på gløtt så det kommer litt lys inne.

 

Prøver å tenke på de gode minnene jeg har om henne, men jeg klarer bare å tenke på hvordan hun lå og hvordan hun så ut (selv om jeg ikke så henne, mannen min gikk inn i rommet mens jeg sto utenfor, men har blitt fortalt hvordan hun lå).

 

Jeg kan til den miste detalj gå igjennom hvordan halvtimen før, og timene etter vi fant henne er. Dette er noe jeg tenker på ganske ofte.

 

Jeg lurer på om noen av dere damer som har mistet noen nærme dere opplever sorgen slik. Vet at alle reagerer forskjellig.

 

Takk for svar på forhånd.

[F-mor]

Hei på deg.

Veldig trist at du har mistet moren din, kondulerer så mye. Tror at vi mennesker takler sorg på forskjellig måter, tror det er viktig at vi tillater oss selv å sørge og prøve å gjøre oss selv sterke på mottgangen. Tapet av moren din kommer du nok aldri over, men du må gradvis lære deg og leve med det. Det er heller ingen som forventer at du skal komme over det.

 

Jeg hadde en slik deppe dag i går. Fant en minnealbum på loftet.

Jeg mistet kjæresten min i en brann for 13år siden(jeg var inni huset) og så mistet jeg broren min i drukning for 14år siden.

Jeg tenker på dem hver eneste dag, men som oftes blir jeg nå fylt med glede når jeg tenker på dem, ikke sorg.

Synes det er vanskelig å gi deg råd om hvordan du skal takle sorgen fordi vi mennesker reagerer så ulikt.

Men synes du må snakke masse om det, få det ut, lette ditt hjerte.

Jeg har en minnealbum, der jeg har limt inn bilder, dødsannonse,minneord og satt ord på mine egne følelser.

 

Det med moren din er ennå ferskt og det vil gjøre vondt lenge enda.. Men når du har komt deg gjennom det første året med merkedager og høytider, er min erfaring at det går gradvis bedre.

 

Vil bare ønske deg lykke til og gi deg en god klem. Avslutter med et dikt:

 

 

Når du går i en sommereng

og skal plukke blomster

velger du selvfølgelig de aller vakreste.

Slik er det også når Gud tar et

menneske vekk fra jorden,

han velger de snilleste,reneste

og de mest fri for synder.