Hvorfor er det alltid bare stemor som burde visst hva hun gikk til.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Jeg leser ofte her at tar du mannen, tar du ungene også og da bør du vite hva du går til.

Jeg har aldri forstått det der egentlig, for jeg synes veldig mange andre også burde vite hva de går til

Ta for eksempel de som velger å flytte fra hverandre (altså 50% av alle som har barn sammen). De bør absolutt vite hva de går til (eksempel biomor)

- At du får en nye dame inn i livet ditt som skal bestemme over ditt barn

- oppdragelsen til dine barn blir nå bestemt av flere enn bare deg og mannen din (x`n din), og at du ikke alltid er enig, men ikke har noe du skulle sagt

- X`n er ikke intressert å betale så mye bidrag som du ønsker , og at dette blir en kamp for å få til

- At barna dine ikke liker å være hos pappa og stemora, men du må alikevel oppmuntre til dette

- eller enda verre: barna dine vil ikke bo hos deg, men heller bo hos pappa, og du får kun ha de hjemme annehver helg

 

Alt dette må jo du som mor vite når du blir skilt/flytter - ja egentlig allrede når dere velger å få barn sammen.

 

På samme måte som jeg som stemor måtte vite følgende når jeg fant mannenn i mitt liv:

 

- alltid forholde deg til mannen din sin x (gjerne gjennom fortellinger stebarne har som minner fra barndommen)

- x`n bestemmer en del av oppdragelsen - det betyr at du ikke styrer showet i ditt eget hjem

- biomødre som blander seg i alt

- mye av husholdningen går rett til en annen husholdning, og biomor spiller på fars samvittighet uansett hvor mye han gir i tillegg, for hun vil aldri være fornøyd.

- uoppdragende unger som blir ufysene fordi pappa er en gjennomført helge-pappa med dårlig samvittighet og lar alt seile sin egen sjø.

- At man går fra annehver helg til å bli fulltidspappa - og da også fulltids stemor

 

Så husk at "når man velger mannen, så velger man også barna" -så er det en sannhet med modifikasjoner - man velger en koffert som kan være så enorm at man ikke aner omfanget av det før flere år senere.

 

Jeg valgte mannen min og fikk ei nydelig stedatter på kjøpet. Det viser seg imidlertid etterhvert at jeg også valgte en stedatter som kunne oppføre seg som et troll, og være helt ufyselig og uoppdragen, jeg valgte en far med dårlig samvittighet og er blind for alt det "dumme" dattern gjør. Jeg valgte visstnok også ei pengegrisk biomor som ønsket å styre, ikke bare mannen min og datterns liv - men også mitt. og det hele tiden. Jeg valgte en biomor som setter seg selv foran alt din verden og bruker sin egen datter for å oppnå det hun vil.

 

Jeg elsker mannen min og skal nok holde ut med pakken jeg fikk tildelt, men jeg forbeholder meg retten til å få ut litt frustrasjon innimellom for at koffert til mannen min var så mye større enn det jeg forutså på forhånd. Tror dette er gjengs over hos de fleste steforeldre - dette går nok sjeldent knirkefritt.

 

Det er nok utfordringer på begge sider - men hvorfor er det alltid bare steforeldrene som burde visst hva de gikk til?

[Clue]

 

Godt innlegg, og jeg er stort sett enig.

 

Men du har glemt et par ting.

Du sier at mor burde vite hva hun gikk til ved en skilsmisse. Ja, i de tilfeller det var hun som ville ha skilsmisse, burde hun tenke over det. Men av og til er det mannen som vil ha det, ikke hun. Da kommer hun ufrivillig i den situasjonen du skisserer.

 

Mannen har du også glemt. Ved at han skiller seg (enten det nå er i enighet med mor, hun som ville, eller han som ville), og innleder et forhold til en annen kvinne, bør han også vite hva han går til.

Nemlig dårlig samvittighet overfor barna, to kvinner som skal ha sitt å si i forhold til ham, penger, samværstid, osv osv.

Jeg har mange ganger sett tilfeller hvor mannen slett ikke tar sitt ansvar på alvor, ved at han rett og slett overfører arbeid og ansvar for barna sine i stor grad til stemor. Gjerne uten at hun er enig i det.

 

Det er klart en får mer på kjøpet om en velger en mann/dame med barn, og jeg synes at en på forhånd bør vurdere om en kan leve med det. At partneren har barn fra før, vil jo i stor grad påvirke ens eget liv, i mange tilfeller i for stor grad. Derfor bør en se litt forbi forelskelsen, og tenke seg godt om.

 

Selv har jeg to barn, er skilt....eksen har ny dame som har 4 barn fra før. Jeg valgte en mann uten barn, og er veldig glad for det. For jeg vet jeg ville fått problemer med "pakkeløsning".

 

 

[FrøkenKnallkul]

Jeg signerer denne, Geddy! Godt skrevet.

 

Det er helt umulig å ta høyde for alle eventualiteter når man går inn i et forhold med "baggasje". Det er flere ting som kan endre seg etterhvert som barna vokser til, som man på forhånd ikke hadde kunne forestille seg. Så den der setningen med at "velger du en mann med barn fra før, så velger du også barna" er en sannhet med modifikasjoner. Man blir relativt kjapt tvunget til å velge x`en også, og det er ikke alltid like enkelt, selv om man forsøker å være aldri så grei og imøtekommende.

 

Virker som om enkelte legger alt ansvaret i det nye forholdet over på oss stemødre. Hva med barnas far? Det er jo tross alt han som sitter med "baggasjen", og burde ha tenkt nøye over diverse ting før han innledet et nytt forhold. Med det mener jeg at det er han som kjenner barna sine og x`en og derfor burde vite hvilke problemer som kan komme til å dukke opp.

 

 

[Gjest]

ha når den nye mannen med ex og barn ikke vil involvere dette inn i sitt nye liv? altså holde exen unna, men ikke barna? synes det er vanskelig å få kjærsten min til å forstå at info om oss til exen faktisk ikke er våpen hun kan bruke mot han, men snarer info som gjør at hun ikke har våpen mot han. for om vi er åpne om oss og vår situasjon og hvordan vi ser fremtiden vår også ifht deres felles barn, så kan hun (exen) jo ikke lage noe "våpen" mot han i det, seff kan hun være uenig og det kan vi jo ta til etteretning, men info og åpenhet må jeg si er utrolig viktig når det skal bli mine, dine og våre barn en dag..

 

men nå er jeg helt ny på det her, og skal akkurat inn i et samboerforhold med en mann emd barn fra før, så kanskje jeg er for blåøyd ved å tro dette.. time will show

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg får vondt av og lese innlegget ditt HI. det burde ikke være sånn.

så mange feil som på ingen måte blir rett.

[ostekaka]

Det er ingen som vet hva de går til, eller som vet hvordan de kommer til å takle enhver utfordring.

Men en må allikevel ta godt vare på alle barna.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Til mortilgunnar: du trenger ikke ha vondt for det er virkelig ikke synd på meg. Jeg har satt min egen sak veldig på spissen, mest av alt for å dra frem et poeng. Jeg synes argumentet: "Du tar hele pakken" og "du visste hva du gikk til" hele tiden dukker opp i debattene her, og alltid er de rettet til stemor. Men jeg ante ikke hva jeg gikk til, og jeg tror de færreste førstegangs-stemødre aner hva de går til. Bioforeldre derimot vet veldig godt hva det å ha barn innebærer, og da er det utrolig at de eneste som virkelig burde visst, plutselig fraskriver seg ansvar i mange debatter her.

 

Også er jeg selvfølgelig enig i at man må kanalisere frustrasjonen sin. jeg bruker disse sidene til dette, filtrer ute mye før det går til mannen min. Så stopper det der, jeg lar ikke min frustrasjon gå utover hverken stebarn (vi har et veldig godt forhold) og biomor (fordi det tar mannen min seg av)

 

Pakka jeg tok inneholdt ei lita jente, og mannen jeg elsket. Det jeg fikk var veldig mye mer enn det.

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg viste ikke hva jeg gikk til når jeg fikk barn. og spesielt ikke i forhold til stemor og bf. men jeg syns ikke stemor har noe ansvar ut over det hun ønsker selv og utover det bf ønsker/syn er ok. og ikke har jeg noe med hva de ønsker heller. og ikke prøver jeg og lure dem for penger.

 

men jeg er sikkert et irritasjonsmoment for dem. jeg forstår egentlig ikke hvorfor stemødre om biomødre skal være uvenner. jeg har jo ikke noe med hva hun gjør og hun har jo ikke noe med hva jeg gjør (innen for rimlighetens grenser begge veier selvsakt) jeg aner ikke hva hun gjør eller ikke gjør med småen, ikke er det min oppgave og finne ut av det heller. det er fars oppgave (i den grad det er noen oppgave)

 

jeg tror folk bruker den "du viste hva du gikk til" for og påpeke at man har et ansvar om og oppføre seg ovenfor barna. men ikke vet jeg. jeg tror aldri at jeg har skrevet her "du viste hva du gikk til"

 

[ostekaka]

Jeg tror nok du har rett i at det er på den måten det blir brukt. En må jo forstå at en ikke kan gjøre x eller y i forhold til stebarna, en må jo heller gjøre det på MIN måte. For hva er egentlig å oppføre seg i forhold til barna? http://www.dinbaby.com/forum/thread/137013124

Enkelte ting er jo helt klart utenfor det å oppføre seg, andre ting er det jo mer diskusjon om.

Gjengangerene er jo gaver, og penger, og barselsbesøk, og ikke minst leggetider.

Og mange av disse diskusjonene har ikke en rett og en gal løsning. En situajson som jeg reagerte litt på når jeg leste om var disse som hadde noen godstoler for de voksne i huset, og stebarnet nektet å flytte seg fra stemors stol, og sitte på sofaen.

Jeg vet om flere familier som har det sånn, uten at det er noe stor sak for barna, ikke er de mindre elsket og ikke føler de seg mindre elsket. Nå er de voksne og har barn selv, med samme regel i sitt hjem.

En intresang diskusjon er jo om en ting som egentlig er grei nok, blir feil fordi det er stebarn?

 

Naboen som har gjevngamle unger med stebarna har voksen tid i stua etter klokka ni, da får barna være oppe på rommene sine. Er det greit at de gjør det sånn med sine tenåringer, men at det blir feil når vi gjør det, nettopp fordi det er stebarn og vi må ta ekstra hensyn for at de ikke føler seg velkommen om vi praktiserer det samme? Mange synest jo at det blir feil å gjøre det sånn.

 

Er det spesielle hensyn en må ta til stebarn som en ikke trenger med egne barn, og er det disse en ikke tenkte på oss som ikke visste hva vi gikk til?

 

For jeg er en av dem, som ikke visste helt hva jeg gikk til, men det visste jeg heller ikke når jeg fikk egne barn, og det visste jeg heller ikke når jeg skiftet jobb, når jeg valgte utdanning osv.

[FrøkenKnallkul]

Selvsagt skal man oppføre seg mot barna, det tror jeg (forhåpentligvis) vi er flinke til alle sammen!

 

Men i mange mine, dine og våre barn forhold er det mange problemer. Og roten til disse problemene er nok aldri barna, men enten mor eller far (evt. begge), som ikke takler at det kommer en ny voksenperson inn i barnas liv. Det er klart at man aldri skal straffe barna for at en av foreldrene oppfører seg dårlig, men som forelder burde man vite at ens egen oppførsel ofte får konsekvenser for barna.

 

Nå høres du ut som en fornuftig mor, med respekt både for bf og stemor. Men du må vite at det finnes mødre der ute (og fedre) som er noen ordentlige troll - og det skaper masse trøbbel for alle relasjonene i den nye familien, det være seg far/barn, mor/barn, stemor/barn, mor/far, far/stemor osv.

 

Jeg synes HI`s innlegg var bra pga at hun satte ting litt på spissen for å bedre illustrere hvordan ting ofte henger sammen.

 

For min del så prøver jeg å gjøre så godt jeg kan når det gjelder stebarna mine, men ingen kan kreve at jeg ikke skal oppleve hele opplegget som problematisk fra tid til annen.

[Gjest]

Fantastisk innlegg Geddy!

 

Jeg har brukt tilsvarende liste som din hver gang jeg har hatt lyst til å flytte fra mannen, hans barn og X. MEN tanken på livet som skilt alenemor frister ikke nettopp pga. det du lister opp. Jeg har prøvd meg som stemor og vet at verden blir ikke lettere om jeg gjør våre barn til skilsmissebarn - ønsker ikke for alt i verden at de skal bli som sine storesøsken.

 

Hvis foreldre med fellesbarn hadde sett listen din hadde nok mange av dem annulert samlivsbruddet. skilte foreldre vet vel like lite som oss andre om hva de gir seg i kast med.....

[Gjest marie-s]

Det er trasig du har det slik, men i likhet med så mange andre innlegg så savner jeg mannen sitt ansvar i det hele. Det virker på meg som om mannen hele tiden fremstår som et offer i diskusjoner om "mine, dine og våres barn" og hvorfor det? Det må da være like mye deres feil som noen andre. Hvorfor ble sammarbeidet vanskelig? Hvorfor er barna troll når de er mad far, har/hadde de grenser der? Hvorfor klarer ikke far å sette ned foten og si nok er nok, hvorfor overlater han krangler til andre? Osv. Det er bare at det virker på meg som om det hele tiden er såååå synd på far enten har en trollete ex ellers så er den nåverende som er trollete, om det så er situasjonen hvordan kunne han da ha samvittighet til å blande flere inn i situasjonen? Joda det er mye snakk om likestilling men ennå er det langt igjen for om en mann ikke bryr seg om barna sine så trekker vi bare på skuldrene og tenker stakkars fyr han har sikkert en vanskelig ex men om en mor gjør det samme så må hun være enten narkoman eller psykopat.

 

Bare så det er sagt så har jeg aldri hatt noen problemer med dama faren har eller de jeg har hatt før.

[ostekaka]

Dette innlegget var helt på sin plass, og særlig godt passet det på selveste kvinne dagen!

[Attpåklatten :-)™]

Signerer her jeg også. Det er jammen på tide at vi kvinner også lar mannen få ta ansvar, istedetfor å "ta over styringa" over barn og ekser, gærne eller ei;-)

 

La nå for svingende menn få være menn, og la dem få ta det ansvaret de bør for barna sine.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Helt enig med dere som har svart her. Jeg pleier å si til min mann at bak de fleste frustrerte stemødre står en tafatt mann. Med det mener jeg at de gangene jeg er oppgitt over biomor eller stedattern min, så er det faktisk noe vi kunne unngått med at mannen min hadde vært mer på banen. Ting kunne iallefall vært mer på stell her i huset hvis mannen min hadde tatt mer ansvar for sitt eget barn.

 

Tror forresten også det er den store forskjellen mellom det og være stemor og stefar. Stefar får inn i rollen som stefar med å støtte mor i oppdragelse (men mor som tar den største jobben). Når stemor kommer inn i bildet er det hun som tar den største jobben iforhold til stebarna, mens far blir en støtte. Ikke rart det er mange fortvila stemødre rundt omkring.

 

Gjelder selvfølglig ikke hos alle, men etter å ha lest endel her inne har jeg et inntrykk av at det er mange som er i samme situasjon som meg.

 

Skal ikke være lett..

[Gjest marie-s]

He he det er nesten så man kan undres over hvordan menn klarer å få tak i lederstillinger med mye ansvar, men de har vel en dyktig kvinnelig sekretær;-)

[~~DoraDora~~]

Egentlig så tror jeg det så og si bare er de såkalte biomødrene som sier dette. Og kanskje noen som er skikkelig uvitende, uten empatiske evner ;-)

 

 

Jeg snakket med ei såkalt biomor, som ble stemor selv for ett år siden, her om dagen. Hun innrømmet at hun jammen meg hadde innsett hvor vanskelig stemødre kan ha det nå ja. Hun var helt satt ut av alle kravene som ble stilt til henne. Hun sa rett ut at "pipa hadde fått en annen lyd nå " :-)

[Gjest marie-s]

Joda jeg er biomor, men jeg evner faktisk å se lenger enn min egen nese og jeg savner veldig mye far sin rolle her inne. Selv har jeg ingenting i mot hun som er gift med faren til guttungen og vi kan fint snakke hyggelig sammen når vi møtes eller på msn. Jeg har heller satt fokus på faren sin manglende evne til å sette grenser for gutten, jeg har sagt det mange ganger at så lenge gutten er sjefen og blir foret på snop når de er sammen så er han ikke akkurat noe englebarn og kjeder seg veldig fort dessverre. Jeg vet godt at jeg ikke har noen ting med hva de gjør på når de er sammen, men det med grenser sier jeg kun for å hjelpe, gutten tåler da å få nei av og til.

[___________]

Hei Dillå. Jeg lurer på en ting. Hva syns du er kriterine for en god biomor? Hvordan skal hun forholde seg til far og stemor?

 

Å hva er kriteriene for en god stemor?

 

Jeg har ingen krav til stemor til mine barn, det får bli far og hennes sak. Men som du sier så vet man ikke hva det vil si og være stemor før man har vært det. Akurat som man ikke vet hvordan det er og være alenemor før man har vert det. derfor spør jeg deg ;-)

[~~DoraDora~~]

Svar til "Klarer ikke være venn med bf..."

 

Jeg synes at kriteriene for å være en god biomor er at hun hele tiden fokuserer på barnets beste. At hun setter sine egne følelser til sides, og hjelper sitt eget barn til å ha et best mulig forhold til familien barnet har hos sin far. Og at i den familien er alle inkludert.Til og med stemoren til barnet.

 

En god biomor ønsker at barnet sitt skal ha et nært og godt forhold til stemoren også. Hun innser at stemoren er en viktig ressurs i barnets oppvekst. Tross alt tilbringer barnet like mye tid sammen med stemor som med far (Ja i mange tilfeller like mye tid som barnet tilbringer med biomoren sin også).

 

En god biomor vet at dersom barnet får lov til dette, så er det større sjangse for at barnet blir skikkelig inkludert i fars familie også. Barnet knytter skikkelige bånd til sin far, stemor og søsken hos far. Dette er selvsagt det beste for et barn med to familier å forholde seg til.

 

En god biomor har forståelse for at en stemor kan feile på samme måte som en biomor kan. Dersom hun er uenig i noe som skjer hos barnets far, så skylder hun ikke automatisk på stemor.(Og sprer rykter til folk om henne i sinne/irritasjon) Men hun prøver så godt hun kan å løse eventuelle problemer på en konstruktiv måte.

 

Er det en god biomor som er ekstra intelligent så hører hun på stemors synspunkter også, og diskuterer med henne på en god måte, i stedetfor å kutte av henne hånden, og si at hun ikke har noe med barnet å gjøre.

 

Er biomor ekstra smart, så kan hun til og med rose stemoren for de tingene hun evt gjør bra. Dette igjen styrker stemors ønske om å være en god stemor for barnet. (Hun føler at hun blir satt pris på).

 

Dersom biomor er slik som dette, er jeg sikker på at stemor takler sin rolle lettere. Hun føler seg inkludert, og blir da mer inkuderende overfor stebarnet. Dette igjen fører til at hun knytter bånd til sitt stebarn.

 

Det skinner ofte igjennom innlegg/svar fra stemødre her inne at de ønsker å bli litt satt pris på. De ønsker å bli inkludert og respektert. Ofte er det det motsatte de opplever. Og de første årene som stemor så prøver de så godt de kan å være en god stemor, men trår de litt feil, så er likssom løpet kjørt. Ofte behøver de ikke å ha trådd litt feil engang. De bare er dømt nedenom og hjem fra starten av. De har likssom ikke en sjangs i havet. Når de har kjempet lenge ok mot strømmen, så går ting over til sinne og frustrasjon, og til slutt ender det med likegyldighet.... da gir de blaffen i alt. I verstefall blir de slik som de er blitt dømt som før. Vanskelige og lite samarbeidsvillige. De setter opp en mur mellom seg og stebarnet. Dette er en beskyttelsesmur.... de trenger den for å distansere seg fra problemene rundt dette.

 

En må huske på at en mor har betingelsesløs kjærlighet overfor sine egne barn, mens sånn er det ikke når det gjelder andres barn. De har heller ikke en vokter (biomor) som passer på de hele tiden, og som venter på at de skal trå litt skjevt. Og dersom de ikke trår skjevt, så setter de krossfot på en underveis slik at en faller.

 

Jeg har en liten episode å fortelle her, som viser litt hva jeg mener :

 

En venninne av meg har blitt samboer med en mann. Han har en sønn fra før. Når han har hatt sønnen 14 dager om sommeren har barnets mor alltid vært sur på at han ikke sender med rene klær hjem etterpå. Alle klærne kommer sammenkrøllet og skitne i retur til biomor. Han har aldri brydd seg.

 

Min venninne ville så veldig gjerne være snill, og dermed vasket hun alt og brettet de fint sammen i kofferten til stebarnet. Hun trodde at barnets mor ville sette pris på at hun gjorde dette. I stedet fikk hun skikkelig refs ...biomor klagde over at skyllemidlet luktet så kvalmt.... og så ble hun sur for at det var stemor som hadde gjort dette, for det hadde hun ingenting med å gjøre... :-(

 

Sånn litt til ettertanke....

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg syns det er et fint innlegg Dillå. men jeg føler meg som stemoren her. som har satt opp en mur. men ikke mellom meg og barnet, men mellom meg og BF.

 

ingen ting funker uansett hva jeg gjør eller ikke gjør. jeg vil alltid være moren til barnet hans som han helst skulle ha sett død og begravet (kansje ikke så heftig da, hehe. men du forstår)

 

men men.. ingen ting blir perfekt, men vi krangler ikke, bare lever helt forsjelige liv og snakker ikke noe sammen omtrent. men det er jo et valg far her har tatt. kansje valget forandrer seg. at han vil vite så mye som mulig om småen. å forstår at jeg ikke har tenkt til og blande meg i dems liv av den grunn.

 

oj nå skriver jeg meg vist bort.

[~~DoraDora~~]

MortilGunnar...

 

Jeg har lagt merke til mange av dine svar...og innlegg, og mitt inntrykk av deg er at du er en VELDIG GOD biomor. Jeg har fått inntrykk av at du ønsker det aller, aller beste for barnet ditt. Du virker som en velig klok jente, som skjønner at du må samarbeide, også med guttens stemor for å få til det beste for sønnen din.

 

Jeg husker jeg ble spesielt imponert av deg da du SAMMEN med stemor planla å hjelpe gutten din med å gi faren sin en liten oppmerksomhet til farsdagen. Det var virkelig voksent gjort av deg, og jeg er sikker på at stemor følte seg inkludert. Synd at guttens far gav blaffen i hele dagen, og dro på tur. (Men ettersom du hadde kontakt med stemor her, så fikk du jo vite at det var han som ikke gadd å bry seg, og ikke hun som holdt ham borte fra gutten den dagen.I mange tilfeller ville biomor skyldt på stemor i en slik sak)

 

Jeg har forstått på deg at du har evnen til empati (Du har evnen til å sette deg inn i andres situasjon, og ser ikke bare ting fra din egen vinkel). Og viktigst av alt, så setter du barnet ditt høyest av alt. All ros til deg :-)

 

Men som du selv sier her, så er der en grense for hvor mye en makter å kjempe...før en til slutt "setter opp" beskyttelsesmuren...og i din sak så er til og med du sliten av å kjempe, og du kjemper til og med for din egen sønn. Tenk på stemødre da, som kjemper for andres barn....

[:::) Frøken Velferdsrett]

takk :-) det var koselig :-) hm... det er så vanskelig for alt kan tolkes dit man vil. jeg vet ikke hva far eller stemor tenker. å det kan jo hende de faktisk syns alt er helt ok. og at de er fornøyd med et samarbeid som går på "hei her er han, hade". å da er det jo i grunn jeg som må jobbe med mine forventninger til hva et sammarbeid skal inneholde. men det vet jeg jo ikke. må bare anta det siden de ikke gjør noe som helst for og forandre på det.

 

jeg tror ikke det er lett å være stemor heller. å heller ikke far. appselutt ikke! det kan godt hende at de har følt at de må bygge opp en mur mot meg også. for ting jeg gjør eller har gjort.

 

hm.. jeg tror i grunn hele kluet er og prøve og fokusere på det man kan gjøre noe med, når sitvasjonen blir sånn. som at jeg kan gi småen et godt hjem her. og de gir småen et godt hjem der. også er man normalt hyggelige ved henting og bringing. så får heller resten vær.

 

jeg tror nok det er vanskligere for en stemor og skilde barn og voksen i sitvasjoner der samarbeidet er vanskelig. nettop mye fordi "det er ikke hennes barn" og fordi om barnet merker konflikten vil han/hun sansynlivis "støtte" mor. siden mor er den som har han/hun hele tiden.

 

kompisert og diskutere mennesker genirelt når alle er enkeltidivider.

 

så at det gikk bedre med samvær og slikt. går det fortsatt bra? :-)