Anonym bruker Skrevet 3. mars 2008 #1 Skrevet 3. mars 2008 Det er lenger ingen nærhet mellom meg og mannen min, og det føles så rart å ta ham med meg til fødestua. Jeg har egnetlig ikke lyst å ha ham der, nå synes jeg at det er litt flaut at han skal se hele fødselen, når han ikke har lyst å ha noe nærkontakt med meg. Han snakker ofte om babyen, og sier at han gleder seg veldig, han hjelper meg hjemme, sånn sett er han pliktoppfyllende. Når han er hjemme er han egentlig ikke tilstedet psykisk, men bare fysisk. I tillegg til det har han fått mange venninner, som sender meldinger til ham stadig vekk. Jeg tror ikke han er utro, men liker ikke at han ikke er helt åpen om disse meldinger. Han er heller ikke helt åpen om økonomien, sier ikke ifra hvor mye han tjener og hvor mye han bruker... Mener dere at jeg burde ha ham med meg på fødselen, eller klarer jeg det alene? jeg er også lit redd at hvis jeg ikke har ham med meg, da kommer han aldri til å tilgi meg for at jeg har fratatt ham den opplevelsen. Dette er jo våres barn nr. 3, han var med meg i fødestua med de to første. Jeg har sagt til ham at jeg ikke har lyst å ha ham der, men han tror at det er noe jeg bare sier og tar meg ikke alvorlig. Hva kan jeg gjøre?
monic82 Skrevet 3. mars 2008 #2 Skrevet 3. mars 2008 jeg vet ikke helt hva du skal gjøre, har du prøvd å satt deg ned å snakket ¨åpent med han om hva du føler ??? jeg skal no ha med meg min samboer. håper du finner ut hva det , masse lykke til
Hvitkløver2020 Skrevet 3. mars 2008 #3 Skrevet 3. mars 2008 Jeg ville tatt en prat under 4 øyne om hvordan du føler det nå!!!! =) Det er bedre enn å vente til baby`n er i huset. det kommer liksom ikke husefred og ro til sånt når en liten sjef kommer i huset!!!!!!! Jeg hadde sist med meg mannen min, hadde hvert sammen i nesten 2 år når lillegutt kom, vi er veldig åpene å prater med hverandre om alt! Mamma var også med, litt ut og inn på fødestua etter hva vi ønsket. Grunnen var at mannen min er veldig pysete når det kommer til sykehus og hvite frakker..siden det var første gang for meg ville jeg ikke ta sjansen på å måtte klare meg selv hvis han måtte gå ut!! Men det gikk jo supert, jeg passet mer på han enn meg selv... Mamma tok han med seg ut for litt kaffe å røyk en gang, da var han helt grå i ansiktet! hehe... Klarte meg fint jeg=) Han klippet tom navelstrengen, det hadde han ikke gjort med de to barna han har fra før!! Denne gangen skal jeg ha ks, å mannen skal også bli med nå=) Er litt skeptisk til hvordan han kommer til å takle en slik operasjonssal...går nok bra det også=)
Anonym bruker Skrevet 3. mars 2008 #4 Skrevet 3. mars 2008 Heisann. Jeg er i nesten samme situasjon som deg....bare at jeg er separert fra min mann. Vi bor delvis sammen ennå, han hjelper meg endel hjemme og med våre to andre barn...pga at jeg har hatt et komplisert svangerskap. Men jeg har skrevet opp for og imot liste flere ganger ang det å ha han med på fødselen....(må kanskje tilføye at det er jeg som ønsker å gå,ikke han, så han gjør jo alt for at jeg skal ha det bra) Men han skal få være med på fødselen. Jeg har bestemt dette av ulike grunner....vi har to barn fra før..og han har vært med på begge fødsler før og da synes jeg det er bra å kan fortelle det til barn nr 3 at pappa var også med på den fødselen. Jeg skal ta ks, så da er det godt for pappan at han får ta seg av babyen de to første timene alene...det skaper nok litt ekstra kontakt...også er vi jo venner og jeg er jo gla i han ennå.....og denne opplevelsen vil jeg at vi skal dele.... Men det er jo helt opp til deg hva du føler for....er du trygg sammen med han og at hen får deg til å føle deg vel er det jo godt å ha han med.... Men blir du usikker med han i nærheten er det jo ikke noe særlig.... Men uansett...lykke til:-)
Anonym bruker Skrevet 3. mars 2008 #5 Skrevet 3. mars 2008 Syns faktisk Anonym 10.56 har et poeng der, nemlig at når barnet blir eldre, så kan man si at, ja pappa var med på fødselen din også.
Anonym bruker Skrevet 3. mars 2008 #6 Skrevet 3. mars 2008 huff, høres ut som et fryktlig trist forhold HI beskriver...kjenner jeg nesten blir lei meg på deres vegne sånn du beskriver det... Er dere ikke glade i hverandre lenger? Bor dere bare sammen for barnas skyld? Hvis du ønsker å leve sammen med pappaen til barna dine (noe jeg inderlig håper), synes jeg dere skal bruke tida frem til fødselen på å finne tilbake til hverandre. Vær ærlige...få slutt på venninnemeldingene hans, og be han ta forholdet deres på alvor. Og det må du også...
Anonym bruker Skrevet 3. mars 2008 #7 Skrevet 3. mars 2008 Synes det høres ut som om dere kunne trenge en time hos en familierådgiver, jeg. Dette høres ikke ut som et godt tidspunkt å få livet snudd opp ned på med enda et lite barn i hus. Da får dere snakka ut og det kan være godt å ha noen som styrer samtalen litt også og kanskje klarer å se litt andre perspektiver på ting. I forholdet vårt, har vi hatt en skikkelig nedtur, men jeg klarte aldri å gå fordi vi har et barn sammen fra før av. Vi hadde en periode på nesten et år hvor vi ikke var fysiske sammen og det var helt forferdelig. Jeg er så glad for at vi oppsøkte hjelp, og at vi klarte å finne sammen igjen, men jeg hadde hele tiden fokus på at jeg ville at det som var best for alle parter skulle være resultatet og gikk ikke inn med en febrilsk holdning om at det var noe vi måtte redde for enhver pris. Ut i fra det du skriver blir jeg usikker på om du har lyst til å fortsette dette forholdet. Hvordan kan det være naturlig for deg å leve sammen med denne mannen i mange, mange år når det ikke er naturlig å ha han med på fødselen hvor det faktisk er deres felles barn som skal bli født? Ser at noen skriver at meldingene fra venninner bør ta slutt. Jeg er vel ikke enig i det, men jeg synes han bør være mer åpen om hva de skriver og hvem de er og hvorfor det er viktig for han å ha kontakt med dem. Jeg har vært i en litt motsatt situasjon og har noen kompiser som ikke min samboer kjenner som jeg synes det er veldig godt å ha kontakt med innimellom uten at det ligger noe mer i det. Samboeren min har stilt noen sprørsmål rundt det, og det er helt ok, og noe man må ta i mot uten å føle seg mistenkeliggjort (jeg hadde jo sikkert spurt hvis situasjonen hadde vært motsatt). Hadde jeg fått beskjed om å droppe kontakten med dem, hadde jeg nok blitt ganske bitter på samboeren min.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå