Alene med svangerskapet til tross for samboer

[sommerful]

Hei, har nettopp kommet inn hit på 3.trimster. Herlig det nermer seg fødsel,,selv om det er en god stund igjenn. Men lurer på om det er flere her inne som har gått gjennom svangerskapet alene til nå. Med det så mener jeg at man ikke får non opmerksomhet fra kjæresten? Han har enda ikke til dags dato spurt om jeg kjenner liv. Om hvordan formen er, eller om det begynner ¨å bli tyngre på jobb. Ikk kjent på magn, sgat hva han tror det er vi får. Har ved et par anldninger spurt om vi kan diskutere hva barne skal hete, men det gidder han ikke er jo lenge til ungn kommer. er det jeg får til svar. Vi har ein ung fra før. Da var han litt mer engasjert. men det var ikk mer en litt heller. Føles ensomt og gå med alle tankne alene. Har prøvd å komme inn på babyn i magen men 0 respons. Nå nrmer det seg fødsel og etter en traumatisk og lang fødsel sist er hans eneste komentar det blir jg ikke med på en gang til. Når jeg da spør hva han mener og hva vi skal gjøre med det så sier han bare vetikke. Blir bar ikke med.

 

Er vell bgynt å bli mer sliten og nærtagende etter som jeg tar dette til meg . Men godt å bare få skrevet det til dere. Om derer ikk har så mange erfaringr md slik, vet jeg dere hører på

[Mammare]

Huff da, det hørtes ganske kjipt og ensomt ut ja. Jeg synes vel også at mannen min godt kunne vært litt mer opptatt av babyen i magen enn han er, men han er likevel ikke så ille. Skjønner jo at det er litt fjernere for gutta enn det er for oss som kjenner på det som skjer i kroppen vår for hver dag..

 

Har hørt flere si at mennene deres har vært ganske uinteresserte i svangerskapet, men at de har blitt veldig engasjerte fedre når ungen først er ute. Håper det er tilfelle for din del også. Ønsker deg lykke til videre i svangerskapet, og håper for din skyld at du får en lettere fødsel denne gangen. Håper også samboeren din tar seg sammen - du fortjener bedre enn som så!

[monic82]

du får no ha masse lykke til, jeg må ærlig innrømme haddee det vært min samboer så tror jeg at jeg hadde blitt litt sint. Jeg skal visst være gla at at er så engasjert som han er, passer på hele tiden, spør hvordan babyen har det og om jeg har det bra, og nå er det jo bare tre uker igjen til termin og sist uke var han med på fødestua når jeg hadde falske rieer. Håper alt går bra med deg

[Schuppa og Linemor+junibaby]

Hvorfor i alle dager godtar vi jenter sånn oppførsel? Dette synes jeg er helt respektløst av han. Om han ikke ville ha dette barnet burde han ha sagt fra om det før, og nå som det er på vei får han også ta konsekvensene av det. Og den holdningen han har til å ikke gidde å bli med på fødsel fordi forrige gang var tøff er helt utrolig! Skjønner han ikke at nettopp derfor trenger du støtte. Har ikke erfaring med dette selv. Min mann er snill og oppmerksom, selv om han nok ikke fatter hvor tungt det kan være med en gravid kropp. Jeg synes han virker svært umoden og egoistisk. Dette handler faktisk ikke om han i det hele tatt.

Ble litt provosert jeg, og hormonene spiller nok også inn. Jeg tror du må heve stemmen litt og ikke bare godta dette, om du ønsker en forandring. Uuttalte forventninger er vanskelige å oppfylle, mens hvis du stiller krav til han får du se om han kanskje er voksen nok til å takle dette allikevel.

Lykke til.

[Anonym bruker]

Når jeg ble gravid med vårt første barn ville min mann at jeg skulle ta abort...men det nektet jeg...han spurte ikke om noe før helt på slutten.

Da vi hadde fått vår førstefødte...så sto han med barnet i armene og tårene trillet nedover kinnene hans....også sa han: tenk at jeg ønsket at su skulle ta bort dette lille mirakelet....I dag er mirakelet 10 år.

For 6 år siden fikk vi gutt nr to....heller ikke denne gangen var han noe interessert i svangerskapet og babyen i magen min.....helt til den lille så dagens lys...

Nå er det bare 10 dager til termin her....og i går var første gangen at min mann tok meg på magen for å prøve å kjenne liv....men det var kun et halvt minutt så var den magiske stund over...

 

Jeg orker ikke å bruke energi på å irritere meg over hans manglende interesse.....vet at han synes det er litt skummelt og uvirkelig....og jeg kan ikke presse han til å føle noe han ikke føler....Når barna er født er han en fantastisk far....og for meg er det det som betyr noe....men han skjønner at jeg trenger ekstra hjelp når jeg er gravid og han lar meg hvile mye og viser omsorg på den måten...

 

Så alle menn er ikke like......heldigvis for det. Kan jo hende at din mann blir den beste pappan når barnet er født:-)