om å sykemelde seg - og dårlig samvittighet...langt...

[Anonym bruker]

mornings jenter.. her kommer et langt innlegg.. setter stor pris på tilbakemeldinger/råd....

 

Er nå i uke 32 i mitt tredje svangerskap, har to barn fra før på hhv 4 og 8 år. Jobber pt 100% og skal ut i permisjon medio april. Relativt greit svangerskap, uten bekkenplager og andre svangerskapsplager...

 

Har en arbeidsgiver som er superfleksibel ift arbeidstid, jeg kan jobbe hjemme så mye jeg bare vil, så fremt det ikke kolliderer med møter etc, kan jobbe redusert (betalt) om jeg vil... Arbeidsgiver tilrettelegger som bare det... Det viktigste for arbeidsgiver er at jeg er med på jobb, ikke at jeg jobber 100%... Dette høres jo bare topp ut!

 

Men likevel er jeg så sliten som bare det. Bare jeg reiser meg for å gå opp trappa blir magen hard og sliter litt med korsryggen (har lumbago fra før av - og det forsterkes nå, men ikke så mye at jeg ikke klarer bevege meg). En ting er stresset med å komme seg på jobben (arbeidsgiver har til og med sagt jeg kan ta drosje på jobbens regning til og fra jobb..), husarbeid og oppfølging av to små barn hjemme. Men det er mest det psykiske.

 

Jeg lar meg stresse meg opp over utfordringer på jobben og klarer ikke å legge de fra meg når jeg er ferdig på jobb. Og jeg blir kanskje mer fraværende/irritabel hjemme enn jeg ellers ville vært, og også mer sliten.

Føler et stort ansvar for å levere bra ift opg mine på jobb, og lar meg derfor stresse meg opp over det når det dukker opp utfordringer, som det gjør stort sett hver dag. Sånn mentalt sett, tenkte jeg egentlig å bite tennene sammen frem til jul også kanskje sykemelde meg etter det. Men så får jeg meg ikke til å si det til legen at jeg ønsker å sykemelde meg, for jeg føler meg ikke syk nok - for jeg er ikke fysisk syk..... Og tenker at kanskje er jeg pysete nå, og vil ikke fremstå som en som bare sykemelder seg fordi jeg er gravid....

 

I midten av januar var jeg på legekontroll og fikk 4 dagers sykemelding (ut uken) før vi reiste på ferie, for å samle krefter.. Men så ringte jeg til arbeidsgiver for å fortelle dette, og da la arbeidsgiver så tilrette med hjemmejobbing og taxi til og fra jobb at jeg ikke fikk meg til å benytte meg av sykemeldingen. Så jobbet jeg likevel de 4 dagene jeg skulle vært sykemeldt.

 

Nå er vi her igjen, bare nå er det begynnelsen av mars, og jeg jobber fortsatt, men ønsker innerst inne en sykemelding. Jeg er sliten, nå begynner det å bli fysisk tungt å rave rundt her og være mor til to barn i tillegg til 100% jobb og jeg klarer rett og slett ikke å balansere hodet mellom hjemme og jobb... og det går ut over både familien og meg selv.

 

Så har legen sagt, det er ikke noe problem å sykemelde meg feks. slik at jeg jobber 70-80% frem til permisjon. For meg løser det lite, siden mitt problem er å legge vekk jobben mentalt sett... Så sier legen at snakk med din arbeidsgiver om dette, og hvordan du kan få redusert stilling til å fungere, så ringer du meg og jeg gir deg sykemelding...

Det har jeg selvsagt ikke gjort, siden arbeidsgiver allerede tilrettelegger som bare det, med hjemmejobbing og redusert arbeidstid (betalt) så mye jeg ønsker.

 

Arbeidsgiver har nå brukt mye tid på å understreke hvor viktig det er for de at jeg jobber helt frem til jeg skal ut i permisjon, selv om det ikke er 100%, så lenge det er noe, og at de er "helt avhengige av meg" - som de selv sier.. Så får jeg tilbakemelding om at jeg gjør en veldig bra jobb, de er fornøyd og en lønnsøkning på nesten 40.000 i året her i forrige uke... Og jeg har lyst til å sykemelde meg, for jeg er sliten og vil fokusere på baby og hjemmet - og orker ikke alle utfordringene det forventes at jeg skal håndtere på jobben i min stilling...

Jeg får jo ikke til å sykemelde meg, min egen samvittighet, når de er så fleksible og i tillegg gir meg en sånn real lønnsøkning...!!!

 

Føler at jeg er verdens mest utakknemlige ansatt, og jeg vet jeg er svært heldig som har en slik arbeidsgiver. Men mentalt sett, som også blir fysisk etter nok hodebry, er jeg usikker på om jeg orker stresset på jobben de siste ukene nå før babyen kommer..

 

Har så sykt dårlig samvittighet om jeg sykemelder meg - og får meg egentlig ikke til å si de ordene til legen heller. Vet ikke om det er en eller annen idiotisk stolthet eller hva det er ...

 

Hva gjør jeg - er jeg bare verdens største sytepave?

 

[Anonym bruker]

Hei, jeg har nogenlunde samme dilemma. Jeg kan begynne å jobbe når det passer meg og jobbe de dagene jeg vil på 50 prosent stilling. Men jeg har funnet ut at jeg prøver å holde ut fram til permisjonsstart, dette pga fri i påsken, blir deilig med litt fri og det er bare to uker til:) Ser fram til påsken, og så etter det er min motivasjon dårligere igjen!!

 

Det høres ut som du har en super arbeidsgiver. Ta han på alvor, og ha oftere hjemmekontor. Jobb mindre, og prøv å legg fra deg jobben når barna kommer hjem.

 

Jeg tenker det er bedre å jobbe litt og med redusert innsats enn å slite med samvittighet pga sykemelding. Tror du rett og slett må jobbe litt med deg selv. Det virker som du trenger sykemelding for å kunne si til deg selv at du nå kan jobbe mindre eller ikke jobbe. Men siden arbeidsgiveren din sier at du bare må jobbe mindre uten sykemelding, ville jeg hørt på han!!!!

Feks jobb to-tre dager i uken på kontoret, så er du hjemme to/tre dager der du sover to-tre timer, tar et par tlf, og jobber en time...

[Anonym bruker]

Hei

jeg er nå i uke 35 og har sykemeldt meg 100% ,var 30 % sykemeldt fram til denne uka. Men nå syntes jeg det ble for slitsomt.. har heller ingen spesielle plager , .men har en 2 åring i tillegg og etter jobb hadde jeg ik anledning til å gjøre noen verdens ting. helt utslitt.Jeg stresset også en del i og med at jeg måtte få en 2 åring av gårde i barnehagen sånn at jeg rakk jobben osv osv.. mannen min har en time reise vei hver vei til jobb akkurat nå. Så er glad jeg har sykemeldt meg 100% . Sliter med dårlig samvitighet pga dette men typen min og alle andre rundt meg sier jeg ikke skal ha dårlig samvitighet. Det er viktig og ta vare på seg selv og humøret under svangerskapet og det er ikke mange gang i livet man går gravide heller.

Jeg begynner permisjonen min 23.mars. Det vanskligste nå med å være sykemeldt er det å ikke kjede seg og klare å finne på noe... hadde jeg hatt anledning til å jobbet litt hjemmefra hadde jeg kanskje gjort det.. som f.eks svare på mail fra kunder osv. el noe sånne små ting som ikke tar lang tid.. for å få dagen til gå litt ...

[Måånestråle]

Ai ai ai, den var ikke enkel. Kanskje må du rett og slett gå i deg selv og jobbe med å kutte ut jobben mentalt? Om du får 20% sykemelding eller 20% redusert arbeidstid fra arbeidsgiver, så er det kanskje lettest å være hjemme en hel dag der du overhodet ikke skal gjøre NOE jobbrelatert. Sannsynligvis ikke så lett den første dagen, men øvelse gjør mester! Det er bare du som kan la deg stresse av jobben, og det er også bare du som kan sørge for å IKKE la deg stresse...

 

Jeg synes forøvrig ikke du er noen sytepave, du er bare rammet av "flink pike-syndromet" og har en arbeidsgiver som nesten er FOR god til å være sann! Ønsker deg lykke til!!