(utenfor tema) Bare noen skriblerier igjen...;)

[Gjest]

Den dagen jeg gikk inn i det huset som ett barn og gikk ut som en annen.

Det var den dagen jeg mistet min barndoms uskyld, mistet er nok feil ord, det

var da den ble drept, myrdet av ett menneske som ikke hadde noen rett til å ta

den.

 

Monstret, han bare så ut som ett menneske. Han var nok ikke det,for da hadde

han ikke myrdet det som ikke tilhørte han. Det var mitt, jeg selv skulle velge

når jeg var klar for å miste den rene uskylden, klar til å se verden i dens

skitne øyne.

Jeg fikk aldri lov til å ta det valget, fikk aldri tid til å gi det fra meg

frivillig i en normal prosess. Monstret, han drepte det.

 

Den dagen da jeg tilskitnet gikk inn skoledøra for å ta imot dritten, den samme

dritten hver dag.

Men det betydde ikke så mye lengre, det var ikke det samme, for nå fantes ikke

jeg lenger, jeg hadde en viten jeg var for ung til å ha, en tomhet etter en

uskyld jeg ble frarøvet.

 

Det skulle være min friplass, borte fra det grusomme som skjedde. En trygg

plass hvor jeg skulle leke med andre barn, glemme monsteret, men...

De sa jeg var stygg, de sa jeg var dum, de sa jeg ikke passet inn, ikke hørte

hjemme... De hadde nok rett, jeg hørte ikke til i den verdenen de levde i, jeg

gråt mot dem med blinde øyne, de snudde ryggen til.

 

Den dagen da jeg fant en annen verden, en som kunne ta meg bort fra alt, ikke

den riktige, men allikevel en annen, en bedre enn den jeg var i.

Da det virket som om noen brydde seg, alt som betydde noe, bli likt, smile

pent, ikke tenke... de tar ikke sjelen,for den er borte, de tar ikke kroppen,

for den er tatt.

Men, jeg kunne ikke leve i denne verden heller, det holdt for hardt, jeg mistet

deler av meg som jeg aldri skulle få tilbake.

 

 

Den dagen de fikk se tårene mine, tårer av blod fra skader min smerte

forårsaket, da det virket som om de ett øyeblikk våknet fra sin ondskap og så,

virkelig så ett lite øyeblikk. Men det var nok bare ett blaff, for når sårene

var tildekt så trakk de ned sløret over sine øyne og fortalte hvor dum jeg

var,hvor stygg: du hører ikke til hær.

Hva skulle til for å bli godtatt, hva skulle til for å få noen til å se.

 

Jeg manglet noe, de så det, de visste ikke hva, men de så at denne skapningen

var ødelagt, denne jenta kunne de plage som straff for deres sorger, jeg håper

det hjalp, håper børen deres ble lettere å bære mens min ble tyngre,

 

Den dagen det kom fram, da de fikk vite hva jeg manglet, da de så at jeg ikke

hadde den uskylden de hadde fått beholde,

jeg skulle ikke lengre plages, som om de så på meg med skremte øyne. Jeg var

fremmed, visste ting de ikke visste, kjente smerte de aldri hadde kjent.

Jeg skulle glemmes, gjemmes, de nektet å se. Løgner, løgner, du er ikke rett,

du er ikke normal, du hører ikke til, du lyver, sånn må det være.

Ikke skyld på oss...

 

Den dagen jeg bestemte meg for at det ikke var noen grunn til å prøve mere, da

jeg så tilbake mot mine sorger med såre øyne. Det var nok, jeg hadde ikke igjen

noe, jeg evnet ikke å leve alene.

Den dagen de så meg inn i øynene, med en respekt de aldri hadde gitt meg før,

jeg hadde ett mot de aldri hadde tiltrodd meg, denne jenta prøvde å forlate

livet, hun gjorde noe ingen av oss ville våget eller prøvd på. Hun så døden i

hvitøyet.

Den dagen jeg ble regnet som ett medmenneske, da jeg fikk se tårene deres, da

de endelig gråt tårer for mine sorger og tok på seg litt av min bør.

 

Den dagen jeg kunne se de inn i øynene og det var de som viket med blikket, da

jeg kunne lukte skammen, som en infisert odør som fløt ut av deres porer, deres

skam, for hva de hadde sagt, trodd, gjort og ment om den jenta de aldri tok seg

tid til å kjenne.

Lettelsen i deres forsiktige smil, lettelsen over at jeg ikke døde, at de ikke

hadde skyld i noens død.

Den dagen jeg fikk en ekte, sorgfyllt unnskyldning for tapte år, tunge bører.

For at de ikke hadde sett at de la stein til en bør som allered var tung å

bære.

Den dagen jeg visste at disse kunne jeg tilgi, den dagen jeg tilga dem.

 

Men deg vil jeg aldri tilgi, for du stjal og myrdet min uskyld, og du gjorde

det med åpne øyne...

[Tommage♀♂]

*snufs*

Det var veldig trist!

[Gjest]