Anonym bruker Skrevet 28. februar 2008 #1 Skrevet 28. februar 2008 Har i 4 år nå vært sammen med faren til mine 2 barn, men det siste halvåret har jeg mistet følelsene.... I dag kommer han hjem fra en 11 dagers lang forretningsreise, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke har savnet han et sekund. Er bare så lei av å må ha ansvaret for ALT.. Har ikke hatt en time helt for meg selv på over 1 år. Har sagt fra flere ganger, han endrer seg ei 1 dag, og så er det tilbake til det samme. Burde vel gi en sjanse til.... Men, hvis jeg finner ut av at jeg ikke klarer dette lenger så har jeg ikke noe sted å dra, har ikke penger til noe. Har forbruksgjeld på 250000 kr som kom etter at jeg møtte han... Vi har eget firma, så om jeg drar så har jeg ikke lønn heller. Har heller ingen som kan hjelpe meg. Akkurat nå er jeg baer frustrert, sliten og lei.. Vet ikke hvor jeg ville med dette, men var godt å få det ut et sted.
Anonym bruker Skrevet 28. februar 2008 #2 Skrevet 28. februar 2008 Jeg føler med deg. Ingen lett situasjon. Det første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt var at du er jo allerede alenemor i praksis, så det blir vel ikke noen stor overgang om du går fra ham. Det andre jeg tenkte var at denne mannen utnytter deg siden du er litt parkert nå. Det er selvsagt også din skyld siden du har gått med på denne ordningen. Det jeg kan fortelle deg fra egen erfaring er at god økonomi ALDRI veier opp for et sviktende samliv. Virkelig aldri!! Det at du har 250 000 i forbruksgjeld forteller meg at dere kanskje har hatt diverse problemer ganske lenge. men ikke gå i den fella at du tror at det derfor er for seint. Det virker sikkert utrolig overveldende å skulle begynne å ta fatt i alt dette samtidig, men sett deg kortsikige mål, og ta hver dag av gangen. Som alenemor har du krav på diverse støtte, så du og ungene vil alltids klare dere. Forsøk å få ham til å forstå at du ikke orker mer slik at han tar deg på alvor. Hvis han likevel bare fortsetter som før så går du. Ikke la ham bruke deg som dørmatte lenger! Dette ordner seg. Jeg har tro på at du klarer deg! Om et år kan du kanskje se tilbake på denne dagen og riste på hodet over hvor fortvilet du var! :-) Stor klem fra en
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå