er sønnen min unormalt mye knyttet til meg?

[Anonym bruker]

Sønnen min på 4 år har alltid vært mammadalt. Han kan slå seg helt vrang og nekte mannen min kle på ham, servere han mat osv. Det er bare jeg som får lov. Hvis mannen min spør han om noe, nekter han ofte å svare. Vi har tatt opp dette mange ganger med han, og forklart at dette er ikke akseptert, men han bedrer seg ikke. Han er stor nok til å forstå (og jeg tror absolutt han gjør det også), men allikevel fortsetter han bare.

 

Syns dette begynner å bli litt drøyt... Noen som har noen gode råd?

[Anonym bruker]

Vi har slitt mye med dette. Særlig etter at lillebror ble født da storesøster var 2 og et halvt. Jeg var jo full av dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde like mye tid til henne lenger og gav alt for mye etter når hun ropte på mamma. Ikke gøy for pappa, slitsomt for mamma og sikkert ikke ideellt for storesøster heller. Til slutt innså vi at vi hadde latt henne bestemme for mye. Vi innførte strenge regler på enkelte faste ting, som leggerutiner. Annenhver dag mamma og pappa, uten unntak (hvis ikke en av oss var borte da). Det var tøft, for hun er bestemt og sinna, men til slutt innså hun at det ikke var noen vei utenom. Forsøkte å fokusere på at både mamma og pappa ville stelle henne, slik at det også ble positivt for henne. Både storesøster og lillebror er mammadalter i perioder, det har liksom blitt meg det er kamp om. Men vi prøver å ikke la dem bestemme. Ikke alltid lett, men lettere når vi klarer å være konsekvente.

 

 

[Anonym bruker]

En annen ting. Hvis datteren min spør om hjelp og nekter å ta imot hjelp fra pappa, så nekter jeg å hjelpe henne. I teorien hvertfall. Når man har dårlig tid eller er veldig sliten er det jo lett å bryte med egne prinsipper.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Sønnen min er enebarn (foreløpig) så han konkurrerer ikke med søsken om oppmerksomheten. Men avogtil virker det som han er sjalu på pappaen - feks kan han slå seg vrang og kreve oppmerksomhet når jeg og pappaen prater sammen.

Han er veldig grei mot pappaen når jeg ikke er der, men hvis jeg ringer dem (feks hvis jeg er bortreist) er han alltid snurt og nekter å prate med meg.Akkurat som han "straffer" meg fordi jeg ikke er der sammen med han.

 

Vi har også prøvd dette med at jeg ikke hjelper han når han nekter å ta imot hjelp fra pappaen. Men som du sier, er det ofte vanskelig å være standhaftig der...

[2-barns mor]

Sånn er jenta var på litt over 3 år også. Men motsatt, bare pappa som skal hjelpe med alt. Innimellom snakker ho ikke med meg. Har en lillebror, så det kan nok være litt sjalusi også. Men dette er ikke lett, nei. Vi og, prøver å være konsekvente med at jeg skal gjøre ting selvom pappa er hjemme. Men ikke alltid like lett å gjennomføre nei...

Håper det retter seg etterhvert. Har vel egentlig ikke noe råd og komme med, i og med at vi har det litt sånn selv.

 

Lykke til