Trist å lei..redd for at dette skal gå over til deprisjon..

[Anonym bruker]

Jeg vil bare sove hele tiden..giidder ikke noe..vil ikke på jobb, vil bare krype til legen for sykemelding..bor alene og faren er ute på sjøen..Det går fint når jeg først er kommet meg på jobb, men Er redd for at dette ska gå over til alvorlig deprisjon.. noen som har noen tips til å få litt livsglede inn i hverdagen?

[Anonym bruker]

Få deg en sykemelding, slapp av å tenk på deg selv:)

 

[me....]

Høres ut som du kunne trenge en sykmelding ja. Du har god grunn og skal samle krefter du nå. Er du redd for at det skal tvikle seg bør du uansett ta en prat me legen. Lykke til! Går noke bra skal du se!

[Anonym bruker]

Av egen erfaring så er det bedre å holde seg i arbeid når en holder på å utvikle en depresjon.

Blir en sykemeldt har en mer tid til å tenke over de tingene som gjr en trist og lei og nedbbrutt.

Har slitt i flere år med depresjoner, spesielt når jeg er gravid, og har funnet ut at det beste er å ha kontakt med andre, jeg vet at de fleste psykologer er enige med meg der, for jeg har vært hos flere.

Ikke bra å sitte hjemme å tenke for mye, da blir IHVERTFALL ting grått og trsit!!!

[Anonym bruker]

Jeg er enig med en over her ang å ikke sykemelde deg helt, delvis kan være en ide`, men å gå hjemme 100% vil jeg ikke anbefale,Da får du tenke å gruble da, for min del var det bedre å jobbe, være litt sosial. For det orket jeg jo ikke da jeg var 100% sm, da gjorde jeg kun det jeg måtte og ellers ingenting annet enn å kjenne etter hva som skjedde med kroppen og psyken.

 

Jeg var også virkelig bekymret over min egen tilstand, tok meg selv i nakken og tenkt alternativt. Så nå gå jeg til akupunktør, der får jeg masasje, snakket og nåler( tid for meg selv- litt selv pleie) Det er å anbefale. Bare samtalen med henne pr tlf da jeg skulle bestille time, gjorde meg lettere til sinns. Endelig skulle jeg få hjelp tenkte jeg- og dette skal fungere! Yes!

 

Jeg har dager som er tyngre enn andre,men hverdagen har blitt mye bedre. Fra å ikke ville være på jobb, til å stor kose meg på jobb, hadde det ikke vært for at det var så tungt i rygg og bekken hadde jeg nok jobbet mer enn 50%.

 

Lykke til! Ta signalene alvorlig!

 

[Anonym bruker]

Hold deg i jobb, der du ser andre mennesker og sosialiserer - ut fra det jeg leser i det du skriver er det spesielt ensomheten nå som barnefar er ute på sjøen som er tung - og du nevner jo selv, at når du først er på jobb, så har du det fint. Om du ikke går på jobb, blir følelsen av å være alene enda sterkere, og da blir ting bare enda tyngre, det vet jeg av erfaring. Det hjelper også å være i fysisk bevegelse, om du klarer. Det frigjør endorfiner, som gir gode følselser og glede. Kanskje dra og svømme, eller noe? Det kan være deilig! Og unn deg selv noe fint så ofte som mulig - et nytt klesplagg, en blomsterbukett, en god kopp kaffe/kakao på kafé, et lite treff med en venninne om du kjenner noen der du bor - osv. Plei deg selv, selv om det innebærer at du må dra deg selv etter håret. Det kan være beinhardt, men det er verdt det. Det er enda hardere hvis man synker helt hen og ned i de tunge tankene.

[Anonym bruker]

Kjære deg:)

 

Ta dette opp med legen din! Alltid bra å diskutere slike tanker med noen, enten lege eller andre du kan snakke med. Har du ingen, ta kontakt med føden, der du skal føde eller helsestasjonen. Hva med mannen din, kan du be han komme hjem å være litt med deg? Han kan ogsådiskutere med sin arbeidsgiver for å få tilrettelagt i forhold til at dere skal ha barn.

 

Det er helt naturlig å ha svingende psyke mens man går gravid. Du sier selv at du er redd det skal utvikle seg til depresjon. Da er du i en bevisst prosess allerede, og du er i stand til å vurdere hva som skal til. BRA!

 

Det nevnes over her at frisk luft og spaserturer i fine omgivelser renser sjela. Finnes det fine strender eller koselige turområder der du bor?? Ta med deg noen du kjenner og kan snakke med.

 

Ønsker deg lykke til og jeg er enig med de andre. Full sykemelding vil mest sannsynlig ikke hjelpe deg mye. Men snakker vi om depresjon her er det heller ikke bare "å ta seg sammen". Snakk med legen og kanskje kan du få henvisning til psykolog, bare for en oppklaringstime?

 

Stor klem, "Som dine dager er skal din styrke være"