Bør jeg fortelle han det?

[Bare jeg er meg :o)]

Problemstilling.

 

Min mormor er veldig syk.Lungekreft med spredning.Kun smertebehandling.Sist uke ble hele benet amputert og det andre bør tas,men hun nekter.Hun orker ikke kjempe mer.I dag kom beskjeden om at hun har uker igjen.(74 år gammel)

 

Eldste gutten vår er en "sår" gutt.Alt går veldig innpå han.Han har ikke sett henne etter at hun ble lagt inn,men vet hun er veldig syk og spør meg hvordan det går.Bør jeg fortelle han at oldemor kommer til å dø nå...eller skal jeg vente til det virkelig kommer til å skje om dere skjønner....Ønsker ikke at han skal gå i ukesvis å være redd for henne liksom...Vansklig.

 

Erfaringer?

[Mamma til gutt06+jente mai-10]

Hvor gammel er gutten din da?

 

Tror jeg ville fortalt han at hun er så syk at hun kommer til å dø.. men kommer jo litt ann på alderen hans.

[Sjokoladekaka]

Du kan jo fortelle at ho er veldig, veldig sjuk og ikkje kjem til å bli frisk igjen, men at ho får godt stell og alle passar på at ho har det best mulig. Det med døden er jo ofte litt abstrakt for barn, kanskje berre vente til det skjer(?)

 

uff... vanskelig dette; eigen sorg og hensyn til barna.

 

føler med deg....

[Bare jeg er meg :o)]

Sorry...han er 7 år.

Jeg vet jo at jeg må fortelle han det.Men jeg vet også at han blir så ufattelig lei seg.Han er jo skolegutt og jeg ønsker liksom ikke at dette skal ødelegge dagene hans mer enn det må.Skal jo fortelle det før hun dør...men tenker liksom at han kommer fortere "over" det om han ikke vet for lenge...Dette kan jo for alt vi vet ta noen mnd også.

 

Han mistet oldefar i fjord og det var tøft for han...men så fort begravelsen var over gikk han videre.

 

 

[Gjest]

Jeg synes du skal fortelle ham det akkurat som det er. Vi har hatt kreftdødsfall i nærmeste familie da eldste var 8 mnd. Han var på dødsleiet, og vi har fortalt om det, om sykdommen, og om døden. Akkurat som det er.

 

Jeg ville tatt ham med på besøk til henne. Forbered ham på hvordan hun ser ut. Kan hun snakke? Følsomme barn får det ikke bedre av at vi skåner dem. Da blir de bare redde, for de skjønner absolutt at det er noe. Si det som det er, forklar ham det med enkle ord. Og si at det er leit, slik er det bare. Man kan dø fordi man er syk, gammel eller pga ulykke. Min vet slikt. Og han besøker graven nå, og snakker om sitt familiemedlem, selv om han egentlig ikke husker henne.

 

Han spør etter henne. Da ville jeg absolutt la ham besøke henne på sykehuset, og fortalt ham hva som skjer (trenger ikke snakke om amputasjon og detaljer, bare at hun er veldig syk av en sykdom som heter kreft, og at hun skal dø).

[Gjest]

Jeg skjønner det er tøft for deg, og at du vil at han skal være glad hele tiden. Men livet er jo ikke slik alltid. Nå kan du la ham få denne erfaringen, og bare være der for ham når han trenger forklaringer og trøst. Det vokser han på. Og så får han ta ordentlig farvel. Det er viktig for ham.

[Gjest]

Var på samme alder da pappa ble svært syk, og de fortalte for lite. Ville beskytte meg, men barn plukker opp det meste. Hørte mamma gråte etter vi hadde lagt oss, overhørte telefonsamtaler med vilje, leste kort og brev som kom til mamma....og var moroklumpen som fikk alle til å le.

 

Fortell barnet ditt hva som skjer, ikke minst at hun kanskje kommer til å dø. For han er jo hun en gammel dame som har levd et langt liv, og det er jo et godt utgangspunkt for dere å snakke om hva som skjer med gamle. Tror heller ikke barn har vondt av å besøke gamle syke, så lenge vi foreldre er rolige og forklarer. Bestefar fikk besøk av smått og stort, og det var et naturlig og sterkt møte for alle.

[Bare jeg er meg :o)]

Det som gjør det så vanskelig er at mormor ønsker ikke at ungene skal komme.Hun takler dette veldig dårlig og ønsker kun sine barn og voksne barnebarn tilstede.Hun gråter og er en del "sint" og redd og sier klart i fra at ungene ikke skal komme.Hun elsker gutta mine over alt i verden,så hun ønsker ikke de skal se henne slik....jeg føler meg litt maktesløs for jeg vet at sønnen min ønsker å være med.

 

Vi er veldig åpne med hverandre med det meste..Men litt mye nå liksom.....

 

Han har tegnet til henne i kveld og jeg vet hun kommer til å gråte masse når hun får den av meg i morgen.

[Mamma til 3 gutter-<-@]

Jeg er enig med Alienbud her, prøv å sett deg i hans situasjon.

[Gjest]

Kan du ikke fortelle ham det du skrev litt lenger ned i tråden da? At hun skal dø, og at hun ikke vil det. At hun er redd og sinna, og veldig syk. At hun elsker ham over alt på jord, men ikke vil at han skal huske henne liggende i ei seng? Og så kan du høre om gutten din har lyst å si hei og hadet likevel --- og kanskje høre med mormor om hun kan tenke på det?

 

 

[Grip noen i å gjøre noe godt]

Erfaringer ja..

 

Jeg syns du skal ta ham med på et kort besøk til oldemor såfremt hun selv tenker at det kan være godt.Siden han er en "sår" gutt som du sier så tror jeg det kan være en måte å forberede avskjeden på.

Snakk litt med sykepleierne/legene på avd. hun ligger om litt hjelp til dette.

 

Hvis det blir gjort på "rette" måten,så er det best å la ham få vite det litt på forhånd.Da slipper det evt å bli et sjokk(traumatisk)for ham hvis dere velger å si at nå er oldemor død.Det kan ofte være bra for de,i lengden,å få følge med i "prosessen" om du skjønner hva jeg tenker/prøver å si.

 

Min mor døde av lungekreft for 5 1/2 år siden.Da var min eldste 9 år og nr 2 var 4 1/2.Begge var med på sykehuset på besøk til mormor.De snakket med henne,gikk litt i gangene og pratet med de andre pasientene,lekte rundt sengen hennes,pratet med oss,var en naturlig del av det hele.

Da mormor begynte å miste håret,i hennes siste 2 uker,valgte eldstemann å ikke være med på sykehuset mer.Det slapp han,men inntil de siste 4 dagene snakket de av og til sammen på telefonen.Yngste var med på sykehuset noe lenger enn storebror,men de siste dagene tenkte vi det var best at de slapp...

De skulle få minnes mormor slik de ønsket,men hadde fått lov å være med et stykke på vei.

 

Men det er vanskelig,skjønner godt det!Søk råd hos de på avdelingen,de har nok vært borti slike situasjoner som dette før.

 

Mvh og varm klem fra

[Bare jeg er meg :o)]

Tusen takk for gode råd.

 

Som sagt så vet han at hun er syk...tror jeg skal snakke med han i morgen,Fortelle at oldemor kommer til å dø (uff,grusomt for de store også) Dette med at oldemor ikke ønsker besøk av han...hva gjør jeg med det da? Uff,nei dette er ikke lett:o(

 

Så trist å høre at denne grusomme sykdommet tok mamman din...mamman til Nestor!

 

 

[minsta]

Fint at du har bestemt deg for å være åpen med ham. Det skaper trygghet for unger. De får med seg hva som skjer rundt dem, men hvis ingen tar dem med på det, så har de ingen kanaler for å lette på trykket sitt, stille de spørsmålene de har (barn lurer på utrolig mye "rart", og hvis de ikke kan snakke med noen om tankene sine, så lager de seg et svar på de. De svarene kan ofte være myyye verre enn virkeligheta!

 

Og vær ærlig og si det du selv tror skjer med folk etter at de er døde. Enten at de kommer til himmelen, eller at du ikke vet. men at "noen tror sånn og andre sånn. Hva tror du?"

Ikke bruk ordet "sove"...

 

Og understrek at det er veldig greit å gråte, at mange (også mamma)kommer til å være trist å gråte i denne fasen både før og etter døden..

 

Huff, det er veldig vanskelig. Men jeg har stor tro på ærlighet. Av egen erfaring med barn og døden...