Hvordan gripe dette an?

[Myra]

Jeg har et stebarn, en jente på snart 14. (Jeg og sambo har et barn sammen på 2,5 år). Jenta på 14 har ytret et sterk ønske om å flytte til oss. Hun har konflikter med mora (som ikke er helt uvanlig i denne alderen). Hun har det nok ikke helt greit hjemme og jeg ser jo at hun antagelig vil få det bedre hos oss. Vi har mange flere ressurser, både økonomisk og ellers.

 

MEN når jeg skal være helt ærlig og kun tenke på meg selv kjenner jeg at jeg har ikke lyst. Får jo dårlig samvittighet av å tenke slik. Man tenker jo bestandig det verste, og det å påta seg ansvaret for en tenåring på heltid er ikke noe jeg jubler med tanken på. Det er noe helt annet og ha henne her i helger og en dag i uka. Det er som flere sier her, hun er jo ikke min. Jeg skulle selvsagt ønske jeg følte annerledes, men det er ikke lett å styre. Og vanskelig å prate med min samboer om.

Hva ville dere gjort?

 

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Dette har vært noe jeg har tenkt på (fordi det lett kan bli situasjonen hos oss også - bortsett fra at hun har det veldig greit hjemme, men trives best her) Hvis spørsmål kommer opp her har jeg bestemt meg for å trumfe gjennom følgende:

 

- Far skal ta hovedansvaret slik mor gjør hjemme i dag (stefar er der som en støtte, men det er mor som gjør "møkkajobben" med masing, grensesetting og alt som hører med til en jente på 14.) Dette ansvaret skal overføres til far og IKKE til stemor (altså meg) Jeg vil ha samme rollen som stefar har hos moren.

 

- Far kan ikke være helgepappa lengre med alt som hører med det (altså må vise meg at han tar oppdragelse på alvor) altfor mange helgepappaer lar det flyte og gå litt ekstra fordi de kun er her i helgene.

 

- Vi må fortelle dattern om punktene over slik at hun vet hva hun kan forvente. Klart hun trives bedre her siden det ikke er noe mas om lekser, men flytter hun hit så blir maset også flyttet hit, hvis du skjønner.

 

- Dere må også fortell dattern hvilke husregler dere har, hva som er viktig når dere skal bo sammen (ikke bare være der hver helg), og at du bestemmer like mye som pappa i deres hus. Dette er regler hun må godta for å bo hos dere

 

Jeg vet med meg selv, at kommer spørsmålet opp, skal jeg ikke nekte. Jeg er veldig glad i stedattern min og vi kommer godt overens, men som du sier: hun er ikke min. Jeg kan derfor ikke si at det frister, men det er også derfor jeg vil at ansvaret skal være krystallklart fra første dag. Jeg synes altfor mange fedre holder seg i bakgrunnen og lar mor/stemor da det daglige ansvaret (inkuldert min egen mann). Hvis det ikke er ens egene barn synes jeg det er en selvfølge at en slik endring mest av alt faller på far.

 

Så hvis jeg skal gi deg noen gode råd så ville det vært å få mannen din til å se at den største endringen er at han må mye mer på banen enn det han er i dag. Du skal selvfølgelig støtte og hjelpe, men det som er en tradisjonell kvinneoppgave blir nå overført til mannen. Skulle være unødvendig å si, men noen ganger kan det være på sin plass. Og i tillegg være tydelig ovenfor barnet at dere også har rammer hjemme hos dere (spesielt hvis de ikke kommer tydlig nok frem når hun kun er der annenhver helg)

 

Når dette er sagt så vil jeg også si at vi har stedattern min annenhver helg og i alle ferier. Jeg synes sommerferien med 8 uker i strekk er bedre enn annenhver helg. Annehver helg følger jeg at hun er på besøk og vi går litt oppå hverandre. Er hun her flere uker i strekk blir jeg så vant til det at vi slapper mer av, finner på ting sammen og ting blir ikke like intenst. Så kanskje du vil oppdage at det er enklere at hun flytter til dere enn at hun bare kommer annenhver helg.

[ostekaka]

Hun skal da ikke kunne få lov til å flytte fordi hun ikke vil bo hos mamman sin, eller fordi hun da får mere matrielle ting.

 

Jeg ville sagt til faren at det er greit at hun flytter inn når hun er klar for det, men det viktigeste er jo at hun og mor sammen løser sine konflikter, eventuelt at dere hjelper litt til der.

 

En skal jo ikke gjøre om på samværsavtaler og bosted fordi en ungdom får et nykke eller en konflikt, barn skal ikke kunne velge bort en av foreldrene sine fordi de ikke har nok penger, eller fordi mamma er dum.

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Hos oss har det gått på at dattern og moren har flyttet vekk fra skolekrets og venner som dattern er vant til. derfor har hun trivdes best her. Det er derfor jeg har tenkt mye gjennom dette, for det har vært et tema i flere år.Nå trives hun mye bedre hos moren sin.

 

Disse barna har 2 hjem og har faktisk noe de skulle sagt i valg av bosted, men det er viktig at det er gjennomtenkt slik at de unngår å flytte frem og tilbake hver gang de er uenig med en av foreldrene.

[Myra]

Hvis det blir aktuelt (og det se det ut som det blir) kommer det ikke på tale å flytte fram og tilbake som det passer henne. Det blir permanent (minst ett år om gangen) Og det må vi prøve å få henne til å forstå. Men akkurat nå er hun så fokusert på at alt er så mye bedre hos pappa at absolutt alt mamma gjør er galt.

 

Er også veldig klar over hvordan tenåringer er eksperter på å manipulere for å få viljen sin.

Tror nok også hun kommer til å få seg en overraskelse når hun oppdager at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden.

 

Pappan er også veldig obs på den oppfølgingen hun vil trenge og vi skal sette opp klare regler fra dag en. Så alt det er greit, men det er vel det med at man har en iboende motstand mot forandringer når ting fungerer greit som de er. Er nok noe betenkt og spent på dette. Tenåringer (og spesielt denne) kan være veldig intense og tar stor plass. Derfor er det vel enda viktigere med klare regler og at spesielt pappa følger opp så jeg ikke går der som den store stygge heksa.

 

Det er uansett godt å få luftet disse tankene her, det er jo vanskelige ting å snakke om.

[ostekaka]

Det å flytte frem og tilbake alt ettersom det passer er jo ekstremt. Men personlig mener jeg fremdeles at en tenåring i konflikt/opposisjon med en forelder ikke skal være god nok grunn til å skifte bosted, det er ikke slik konflikter løses.

Heller synest jeg ikke at Pappa er dum, jeg vil ikke på samvær bør løses med at samvær kuttes ut.

Er ikke det at jeg mener at skifte av bosted ikke bør kunne skje, er bare at det ikke bør være fordi Mamma er dum, eller pappa er mye greiere, eller pappa har mer cash, og da kan jeg få nye sko hver måned.

 

Jeg skjønner jo at hi ikke vil ha dette skifte av andre årsaker, men tror nok jeg ville brukt denne argumentasjonen for det den var verdt for å forhindre at jenta flyttet inn.

 

Det er ikke en aktuell problemstilling for oss, men hadde det vært det hadde jeg ment det samme, og skulle mine barn bli skilsmissebarn hadde jeg ment det samme. De kan få velge hvor de vil bo, men det skal være veldig velfundert, og det er det jo foreldrene som er best i stand til å finne ut, ikke ungene.

[Myra]

Jeg mener også i utgangspunktet at det å rømme unna konflikter løser ingenting. Vi har vel mange av oss i tenårene hatt lyst å flytte hjemmefra pga "dumme" foreldre som ikke skjønner noe.

Men her er barnevernet kommet inn i bildet (hun har selv tatt kontakt med sosiallærer på skolen fordi hun mente hun hadde det så uholdbart hjemme) og de mener også at det er den beste løsning.

 

[Kaotiskliv]

Hei!

Først vil jeg be deg faren snakke med mora. Hvilke konflikter er det snakk om? Blir jenta slått og trakassert? Finn ut hvorfor jenta egentlig vil flytte. Er det fordi hun trives så godt sammen med dere. Setter hun pris på deg og barnet du og sambo har sammen?

 

Det er veldig viktig at du får diskutert dette sammen med faren. Sett betingelser. Mange fedre overlesser arbeidet og "driten" på sin sambo når hans barn flytter inn. Jeg har forlangt at jenta vasker klærne sine selv, rydder etter seg selv og hjelper til hjemme. Synes det ikke er mitt arbeid å vaske hennes klær og rydde opp etter henne. Hun er ikke mitt barn. Faren får ta den delen hvis det er problem. Jeg har også sagt at jeg "holder meg utenfor" hvis de to skyver meg ut fra sitt. Jeg er heller ingen klagemur som de kan komme til hvis de holder meg utenfor. At jeg ikke får vite så mye kva som blir planlagt dem i mellom også. De gjør så godt de kan, å skyve meg utenfor, synes jeg. Jeg har opplevd mye tungt i samband når de to eldste døtrene bodde her, at jeg må bare skyve tingene ut ellers blir jeg psykisk ødelagt. Jeg konsenterer meg nå om vårt felles barn. Så hvis hun vil ha kontakt og at han vil at jeg skal få ta del i hennes liv, får de komme selv. Jeg orker ikke mer konflikter.

 

Så hvis dette skal gå bra:

 

Finn ut hvorfor hun vil bo der.

Hvis hun MÅ flytte inn, sett betingelser. Slipper mye arbeid og bal senere.

Forlang at faren skal ta ansvaret og at det ikke blir overlesset på deg.

Du får ingenting tilbake.

 

Du blir som oftes nr. 2 på samboer liste, etter hans datter.

 

Dette er mine erfaringer, kanskje andre har opplevd annet. Men stortsett er det slik. Lykke til. Ta kontakt hvis du vil. SKal følge med på sidene.

[Myra]

Er klar over hvorfor. Hun blir ikke slått eller trakassert, men mora kan vel betegnes som litt resurssvak. Hun har aldri jobbet og levd på trygd og sosialen hele livet. Jenta synes selv at hun får for lite oppfølging både med lekser og fritidsaktiviteter. Hun har mer eller mindre tatt vare på seg selv siden hun begynte på skolen. Hun har måttet stått opp alene og smøre matpakke og tatt bussen til skolen. Og det hendte ikke helt sjelden at mora fremdeles sov når hun kom hjem. Nå når hun er blitt litt større er ikke lojaliteten til mora så sterk som før og hun ser mora sine svakheter mye klarere. Og i tillegg kommer de "vanlige" tenåringskonfliktene mellom mor og datter.

Også er det penger, mora sier hun ALDRI har råd til noe. Det vil si at hun er fullstendig håpløs med penger og det er ikke bare vårt synspunkt. Det har sosial og barnevernsetaten også antydet. Syke prioriteringer, bl.a. hadde hun ikke råd å feire datterens bursdag når vi vet at hun uka før hadde brukt penger på diverse andre ting bl.a. restaurantbesøk. Og det er veldig sårende for jenta.

 

Så alt i alt er det nok best for jenta at hun flytter til oss, men det må likevel ikke bli noen feriekoloni. Og jeg har sagt klart fra at ho ikke kan flytte til oss fordi ho tror at vi skal øse ut penger.

 

Hos mora har det aldri vært rutiner på noe. Og det blir det her i gården. Pappan er veldig oppgående og tar nok hovedansvaret, men det er nå ofte slik at vi kvinnfolk ser mer av manglende husarbeid og klesvask og irriterer oss mer. Mannfolk bagatelliserer og syns ikke det er noe å lage noen sak av og det er sånne ting som jeg kan se kan bli et problem.

[Clue]

 

Nei, hun er ikke din, men hun er mannen din sin.

Hun har like stor rett til å bo hos dere som deres fellesbarn har.

 

Ser også hva du har skrevet lenger ned om situasjonen hjemme hos mora, og det forundrer meg at dere ikke har tatt initiativ til at hun kan bo hos dere for lenge siden.

 

Men det er vel fordi hun ikke er din!

 

 

[FrøkenKnallkul]

Herregud, hvor frekk du er Clue!

 

Tror du virkelig at verden er helt sort/hvit???

 

Skjønner godt at HI opplever denne situasjonen som vanskelig og tenker som hun gjør. Dersom stedatteren skal flytte til henne og pappan vil det naturlig nok medfølge en hel del ansvar for HI, både i form av "oppdragelse" og ikke minst husarbeid.

 

HI valgte en mann med barn fra før - det er helt greit. Men situasjonen var da en mann med samværsbarn, ikke fastboende. Man kan ikke ta hensyn til alle eventualiteter når man velger seg en mann, og problemer som dette kan dermed komme til å dukke opp i ettertid.

[Clue]

 

Når man velger en mann med barn fra før, så velger man også barna. Det er et velbrukt argument, spesielt når det dreier seg om menn som går inn i et forhold med en alenemor.

 

Men det må også gjelde motsatt vei.

 

Jeg kjenner jeg blir oppgitt av å se at en setter egne behov og ønsker framfor en tenåring som har det vanskelig der hun bor. En bør prøve å gi barna et best mulig utgangspunkt, og det virker det ikke som er forsøkt engang i dette tilfellet, ettersom de i flere år har visst at datteren ikke hadde det bra hjemme.

 

At situasjonen kan endre seg fra at barna er der på samvær, til at de blir fastboende, bør da alle kunne tenke seg og ta stilling til.

Barnet har to foreldre, og etter min mening har det like stor rett til å bo hos begge. At foreldrene har fått nye partnere, er ikke barnets feil.

 

At HI får mer ansvar og husarbeid, er et dårlig argument og lite viktig i forhold til at jenta har det vanskelig.

 

[FrøkenKnallkul]

Selvsagt skal man gjøre alt man kan for at barna skal ha det bra, uansett om det gjelder bosted eller andre ting. Det er vi enige om! Men det er ikke alltid det er like enkelt å gjøre de "riktige" tingene, og det må være lov til å oppfatte situasjonen som problematisk.

 

Du sier at barnet skal ha like stor rett til å bo hos begge foreldrene. I utgangspunktet er jeg enig med deg, men det kommer flere aspekter inn i en slik problemstilling.

 

I vårt tilfelle f.eks (mannen min har kun samvær med sine to barn fra tidligere) jobber mannen min skift, med like mye natt- og ettermiddagsarbeid som dagtidsarbeid. Dette var hovedgrunnen til at han lot x`en ta med seg barna og bosette seg i en annen by, da bruddet mellom dem var et faktum. Med de arbeidstidene han har var det rett og slett ikke mulig å være aleneforsørger for barna, selv om han i utgangspunktet ønsket det. Vi bor på en liten plass, med få valgmuligheter når det gjelder jobb. I den bransjen hvor mannen min jobber er det spesielt vanskelig å finne ny jobb, iallefall uten utdannelse. Mannen min har jobbet seg opp i innad i bedriften og har nå en god mellomlederstilling med ok lønn.

 

Dersom barna hans nå skulle finne ut at de ønsker å flytte hit til oss, vil mye av den daglige omsorgen falle på meg, det være seg matlaging, klesvask, leksehjelp osv. Jeg vil aldri komme til å si nei til denne oppgaven, men det er heller ingen selvfølge at jeg påtar meg dette. Jeg har min egen jobb å ta hensyn til, en relativt krevende lederstilling, og ikke minst vårt felles barn.

 

Jeg vil bare forsøke å foklare hvorfor det noen ganger kan være vanskelig å la barna velge selv. I vårt tilfelle var både far og mor enige om at slik måtte det bli (altså at barna ble med mor), på grunn av fars arbeidssituasjon.

 

 

[Clue]

 

Jeg er forsåvidt enig med deg i det du sier her, at det ikke er noen selvfølge at stemor/stefar skal ta mye av jobben med partnerens barn.

Jeg synes heller ikke at barna bare kan flytte mellom foreldrene etter eget forgodtbefinnende, bare fordi de har lyst.

Det vil fort føre til større konflikter, praktiske problemer, osv. Også det at barna finner ut at funker det ikke her, så flytter jeg bare, og det er ikke måten å lære seg hvordan livet fungerer.

 

MEN når et barn har problemer som i dette tilfellet, bør man gjøre det beste for barnet, og hvis det betyr å bo hos den andre foreldreren, så må det bli sånn. Tenårene er så utrolig viktige når det gjelder et godt utgangspunkt for voksenlivet. Kommer man skjevt/dårlig ut her, legger det ofte føringer for hvordan livet blir videre.

Jeg vet veldig godt hvordan det er å få en vanskelig tenåring i hus (nå vet jeg ikke om denne tenåringen er vanskelig), det fører med seg mange prøvelser.

Men hvis en svikter som foreldre, og lar være å trå til, vil en alltid bære det med seg, hvis det skulle vise seg å gå galt med tenåringen etterhvert. En vil alltid vite at en ikke gjorde noe, ikke stilte opp.

Og det vil være tyngre på sikt, både for forelderen det gjelder, og for parforholdet.