skal barna være takknemlige??

[førstegangs*mamma]

faren til barnet mitt ble adoptert når han var 7år. han har alltid blitt oppdratt til at han skal være takknemlig for at foreldrene "reddet" han.

 

dette har ført til at han føler han må være bedre enn andre barn. i en alder av 20 og han bor ikke hjemme lengre, føler han fortsatt at han må gjøre alt for dem.

 

det er jo fra at han gjør det, men sitter med følelsen av at han gjør det av tvang og ikke fordi han har lyst.

 

jeg tenker jo at det er foreldrene som skal være evig takknemlig. først får de beskjed om at de ikke kan få barn og så får de det likevel!! må jo være helt fantastisk! eller er det mer rett at barna skal sitte i takknemlighetsgjeld?

[maria isabell]

dette er helt feil, foreldrene skal være takknemlige for han:)

[Brumm]

Helt enig. Er vel litt feil å bli oppvokst på å skulle være taknemlig for å ha blitt "reddet". Det er stor forskjell å adoptere en på 7år og en på 1 år. En legger på en måte de aller viktigste "grunn-stenene" før barnet er 7år. Vi oppdrar barn alle forskjellige. Om vi skal adoptere, ønsker vi å være veldig åpne om dette temaet. Den viktigste tingen mitt evt adoptivbarn skal lære fra meg er at hun/han har vært så dypt savnet og dypt ønsket lenge. Hun/han skal vite at jeg elsker det like mye som vårt barn vi har fra før. De vil være helt likestilte og skal vite at det er like mye verdt. Men å stå til evig gjeld til oss, det er overhodet ikke et inntrykk jeg vil overføre på barnet, og ikke noe barnet skal tro heller.

Vi føler jo alle et slags ansvar for våre foreldre, sånn vil det jo alltid være for de fleste. Noen tar seg av foreldrene sine mye mer enn andre, om en er adoptert eller ikke:o)

[førstegangs*mamma]

takk for svar føler meg mer sikker på det jeg forteller han nå ble så usikker når moren var så klar på dette...

[Anonym bruker]

Jeg er selv adoptert.

 

Jeg har nylig fått kontakt med biologisk mor.

Min adoptivmor er min mamma, hun har helt fra jeg var liten fortalt meg hvor heldig hun er som fikk lov til å bli min mamma.

Hun er svært taknemmelig mot den damen som bar meg fram og gav meg bort til adopsjon.

Jeg har alltid følt meg svært takknemelig ovenfor min biologiske mor, jeg har altid lurt på hvordan hun hadde det å hvorfor hun gav meg bort.

Jeg har reist med min familie jorden rundt og lært at mitt liv kunne tatt en helt annen vending en det den gjorde.

Jeg føler meg veldig heldig.

Jeg har alltid hatt ett ønske om å dele av min rikdom med andre ikke fullt så heldigstillte.

Jeg ønsker å dra tilbake og starte hjelpearbeids prosjekte.

Et daghjem, mødre kan ha barna sine mens de jobber, så de vet at deres små er trygge, å kunne gi ut et måltid hver dag, så mødrene i hvertfall kunne vite at barna deres har fått i seg noe i løpet av dagen.

 

Til nå har jeg jobbet med vansklig stillte ungdom i norge, inntill sykdom gjorde at jeg måtte slutte i mitt arbeid.

Drømmen om å få i gang et hjelpe prosjekt har jeg fremdeles.

Mamma driver også med u-lands hjelp.

Vi er takknemelige for hva livet har gitt oss.

At skjebnen ledet oss til hverandre.

 

Ja jeg er takknemelig for mine foreldre, men det er forde de har tid og resurser til å la meg få prøve livet.

At de aldri har nektet meg noe (innenfor hva som er rimlig).

Jeg har fått delta i speidern, svømming, kor, kunstskole, klatring, de har kjørt og hentet meg utallige plasser.

Da jeg smakte alkohol for første gang og ble så hinnsides full holdt mamma håret mitt tilbake mens jeg lå over do og ropte på elgen.

Da jeg manglet til husleie fikk jeg låne det jeg manglet.

- Men dette er ikke mer en hva jeg tror det normale barn er takknemlig for i sin familie.

 

Be din kjære slappe av, han er nok vidunderlig og strekker mer enn godtnok til.

Han skal vite at han ikke skylder noen noe!

Bare han er lykkelig selv, for det er alt jeg tror hans biologiske mor ville at han skulle bli, det er alt hva en mor burde forlange.

At hennes kjære er lykkelig og tilfreds med hva livet har gitt og at man gjør det beste ut av hva man har.

 

Min biologiske mor, det første hun sa til meg, å det hun sier hver gang hun snakker med meg er:

Unnskyld, unnskyld unnskyld.

Du er vakker, jeg elsker deg masse masse.

 

Vi snakker ikke samme språk så de helt store samtaler har vi ikke hatt enda.

Men jeg er lykkelig, så utrolig lykkelig, det er mamma'n min også.

Lykkelig forde vi har fått en kjangs til å vise biologiske mor hvor lykkelige hun har gjort oss.

 

hilsen

-Lille Indianer-

[førstegangs*mamma]

takk for det vi har lyst å kontakte moren hans og, men er litt farlig... men vi er så heldig å ha alle papirer og navn. vi vet også hvorfor hun adopterte og han har forståelse for det i dag. han husker også en god del.

 

spesielt å lese det du skriver for det er også min kjæres drøm å reise tilbake å hjelpe mennesker der han kommer fra. vi håper vi kan realisere den drømmen en gang

[Anonym bruker]

Ja, å være glad for det man har, takknemelig for det man har fått oppleve og ville dele av dette overskuddet med andre.

Men man står ikke i gjeld til noen.

En venninne av meg har det litt på samme måten som din samboer tror jeg.

På dagen da hun kom til Norge pleier adoptivmoren hennes å forlange å få et "gratulerer", eller "takk" som markering på at datteren er takknemelig for å ha fått lov til å vokse opp i norge.

Datteren strever etter å få morens annerkjennelse, litt ubevisst kanskje.

Det faller somoftest i fisk, da moren hennes somregel ikke synes det er godtnok.

Eller i det heletatt skjønner hvor hardt datteren strever for litt annerkjennelse.

Det er vondt å se på.

Samtidig prøver veninnen min (også ubevisst) desperat å prøve å skaffe seg sin "egen" familie, så enhver gutt som lover henne gull å grønne skoger, tror hun på.

Hun har forlovet seg X anntall ganger med fler forskjellige, ofte bare med mnders mellomrom, bare i håp om at denne gangen er det den rette.

Hun har et enormt behov for nærhet og bekreftelse på at hun er god nok.

Jeg tror også adopotivmoren hennes har en slags indre uro over at datteren en dag skal ta av og forsvinne om hun finner sine biologiske røtter.

Så å holde henne litt nede, å "fortelle" henne at hun ikke er god nok hjelper nok selvtillitten til moren hennes.

 

 

Prøv å kontakt adopsjonsbyrået han er formidlet gjennom, se om de kanskje har noen råd om hvordan man skal takkle dette?

 

-Lille Indianer-